Penguin 2002
Gurcharan Das er optimist - optimist på vegne av India. I boka "India Unbound" beskriver han entusiastisk det han betegner som en mental revolusjon i landet. Det er en ny energi i India nå, skriver han, en ny frihetsfølelse. Og det begynte i juli 1991, da daværende statsminister Narasinha Rao, som følge av en akutt finansiell krise, annonserte en serie dyptgripende økonomiske reformer. Han begynte avskaffelsen av Indias Sovjet-inspirerte planøkonomi og åpnet for handelsliberalisering og utenlandske investeringer. Das ble født i 1942, det året Mahatma Gandhi lanserte sin Quit India-bevegelse for å kaste ut britene, og han bruker sitt eget liv, sin erfaring som Harvard-student, direktør for Vicks India og senere konsulent for en rekke styrer i indisk næringsliv, som utgangspunkt for en engasjerende og veldokumentert beskrivelse av Indias utvikling siden uavhengigheten. Das gjør viktige deler av etterkrigstidas utviklingsideer og Indias nyere historie levende for leseren gjennom anekdoter og fortellinger.
Han mener India nå har store muligheter til å hoppe bukk over den industrielle revolusjon, og gå rett inn i IT-alderen. "I den nye økonomien skal vi bare produsere det vi er flinke til", sier han, resten skal kjøpes fra utlandet. Og Indias komparative fordel ligger i IT. Men det er litt av noen syvmilsskritt som skal tas dersom 600 millioner indiske småbønder skal transformeres til PC-brukerstøtte for Microsoft innen 2020.
Das gjør ingen forsøk på å skjule sin beundring for USA. Det fine med USA, sier Das, er at det er mulighetenes land. Ulikhetene har økt i USA de siste tjue årene, men mulighetene er ikke redusert. "Alle familier i USA, fra de rikeste til de fattigste, tror at de tilhører middelklassen," skriver han beundrende, og viser til meningsmålinger som andre ser på med uro. Ett eksempel er økonomi-professor J. Bradford DeLong fra Berkeley, som i en kronikk i Dagens Næringsliv i desember 2002 sukket over amerikanernes uvitenhet, og konkluderte med at "ulikhet er like amerikansk som eplepai". Vel, ulikhet er nok også like indisk som lassi, men det bekymrer ikke Gurcharan Das. "Jeg har kommet fram til at det er viktigere å lindre fattigdom enn å oppnå likhet," skriver han, i tråd med sin gamle lærer John Rawls' rettferdighetsteori (at ekstrem ulikhet i levekår kan godtas, dersom det betyr at alle har like muligheter til å få det bedre). Das tror på "trickle down", at verdiene som skapes ved økonomisk vekst vil spre seg til de fattigste lag av befolkningen, forutsatt at staten holder sin forstyrrende hånd unna markedet. Hans gjentatte understrekelse av viktigheten av grunnutdanning og helsetjenester for alle, overskygger ikke det faktum at Das er en ihuga liberalist som for eksempel syns at Thatcher gjorde vei i vellinga i Storbritannia på 80-tallet. Hans største bekymring nå er at de økonomiske reformene skal bremse opp, blant annet ved alt snakket om hvorvidt reformene er bra for de fattigste. I ethvert samfunn må de 15 prosent fattigste bli tatt hånd om av staten, sier han, reformene er ikke for dem, men for middelklassen. I det lange løp vil også de fattigste vinne på reformene, mener han, men sier lite om det faktum at mange av de fattigste i dag er de som taper mest på kuttene i offentlige utgifter. Boka er absolutt best i sine første to deler, som omhandler Indias historie fra 1942 til 1991. Siste del, om post-reform India, blir i overkant euforisk om liberaliseringens goder. Tross det er "India Unbound" en god bok, en førsteklasses innføring i indisk samfunn og moderne historie for folk som ikke kjenner landet, og underholdende for de som kan mye fra før. At den også er et kraftig partsinnlegg fra en liberalist forringer ikke disse kvalitetene.
Tips en venn