- Sikkerhetsstyrkene kom til landsbyen min. De skjøt og drepte en eldre kvinne og svigerdatteren hennes som hadde en nyfødt baby. Hva hadde de to kvinnene gjort? Jo, de hadde gitt husly og litt mat til noen maoister et par dager før. For å bekjempe den regjeringen og det systemet som står bak slik urettferdighet ble jeg maoist, sier Udek Lama og ser meg rett i øynene. 21-åringen er kortvokst, men ser sterk ut. Det er seks måneder siden Udek bestemte seg for å bli med maoistene. Han er allerede leder for de væpnede maoistene i distriktet Kavre, som ligger nordøst i Nepal. Udek vil ikke fortelle hvor mange de er, men sier de er mange nok til å ha militær kontroll over hele distriktet.
SJARMOFFENSIV
Udek Lama er
sammen med de andre maoistene kommet til landsbyen Shikarambotte i
Kavre for å være med på "Martyrenes uke", som blir arrangert i flere
landsbyer i distriktet. Hele uka blir det spilt teater, arrangert
danseshow og holdt flammende appeller for landsbyfolkene. Temaene som
går igjen er de urettferdige eiendomsforholdene på den nepalske
landsbygda, statlig korrupsjon og sikkerhetstyrkenes brutale framferd.
De aller fleste av de omlag 60 opprørerne er svært unge, tenåringer og
helt i begynnelsen av tjueårene. Men de er selvsikre og virker
motiverte. De hilser alvorlig på de lokale bøndene med hevet arm og
knyttet neve. "Martyrenes uke " er del av en sjarmoffensiv fra
maoistenes side overfor vanlige folk. Regjeringen og opprørerne ble
enige om våpenhvile 29. januar i år og maoistene bruker nå pusterommet
til å forsøke å forklare folk hva de står for.
Udeks historie er ganske typisk for det mange bønder og vanlige folk har opplevd i løpet av den syv år lange konflikten i Nepal. De havner stadig i klemme mellom brutale sikkerhetsstyrker og hensynsløse opprørere. Maoistene kommer ofte til landsbyene og ber om mat, husly og av og til medisiner. Folk som nekter å hjelpe opprørerne risikerer å blir stemplet som reaksjonære og regjeringens lakeier, noe som fort kan bety døden. Hjelper de maoistene, risikerer de å bli skutt av regjeringshæren som "maoistmedløpere".
Maoistopprøret i Nepal begynte i 1996, da noen få hundre, dårlig utstyrte rebeller angrep et par politistasjoner i sentrale og vestlige deler av landet. Regjeringen anså lenge maoistene som en bagatell, som et opprør de kunne slå ned på en ukes tid hvis de satte inn hæren. Men de tok grundig feil. I et av verdens fattigste land, hvor nesten halvparten av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense, har maoistenes løfter om et nytt, bedre og mer rettferdig samfunn vist seg å ha stor appell. Opprørene har i perioder hatt kontroll over omlag en tredjedel av landet og det har vært kamper i 66 av Nepals 75 provinser. Til nå har konflikten kostet omlag 8000 mennesker livet, nærmere 4000 ble drept bare i fjor. Siden 29. januar i år har det imidlertid vært våpenhvile. Maoistene har stilt tre krav: At det blir avholdt en rundebordskonferanse hvor kongen, de politiske partiene og maoisten deltar, at det blir innsatt en overgangsregjering og at det blir valgt et representativt utvalg som skal lage en ny grunnlov. Foreløpig har regjeringen ikke tatt stilling til maoistenes krav. Men det er planlagt at fredsforhandlingene skal starte i løpet av mars-april.
KAN OMRINGE KATMANDU
Udek
deltar ikke i dansen og de andre "kulturarrangementene". Han er
ansvarlig for sikkerheten og har plassert seg på en liten høyde sammen
med at par andre geriljakrigere. Skjult under den løstsittende
kamuflasjejakken har han en automatrifle.
- Vi har fått ordre fra
våre ledere om å ikke bære våpen åpenlyst når vi omgås vanlige folk.
Men samtidig må vi passe på vår sikkerhet, forklarer han og
understreker at vi ikke får ta bilder. Selv om atmosfæren er avslappet
i landsbyen er maoistene forsiktige. Unge menn og kvinner er utplassert
rundt landsbyen for å holde vakt.
Nede i landsbyen er
danseshowet over. Det er tid for politiske appeller. En etter en går
maoistene opp på den provisoriske talestolen og holder flammende taler.
- Husk hvordan Mao og Folkets frigjøringshær beseiret Chiang Kai Shek i
Kina. Ingen trodde det var mulig. Hvis regjeringen ikke lytter til våre
krav og fredssamtalene bryter sammen vil det samme skje her. Da vil vi
ta opp geværet igjen, vi vil omringe hele Katmandudalen og kongens
palass, tordner Kamala Tamang fra den lokale maoiststyrte
bondeorganisasjonen.
Selv om maoistene har dempet sine krav om at
Nepal skal avskaffe monarkiet og innføre en republikk, er det liten
tvil om at dette fremdeles er målet.
- Første skritt på veien er å
presse gjennom at det blir valgt en forsamling som kan vedta en ny
grunnlov, sier Tamang til X. Hun er kvinne, i likhet med omlag en
tredjedel av de rundt 60 maoistene som er kommer til landsbyen.
Hos
maoistene får alle den samme våpentreningen og jentene blir regnet som
soldater på lik linje med gutta. Det stilles de samme kravene til dem,
og de skal, i teorien, behandles likt. Men de aller fleste lederne er
menn og det går mange historier om unge jenter som er blitt kidnappet
og seksuelt misbrukt. Udek sier dette bare er rykter og propaganda. Han
vil heller snakke om hvor dyktige og veltrente soldatene hans er.
-
Fysisk trening er svært viktig, sier han og forklarer at en av
opprørernes viktigste fordeler nettopp er deres bevegelighet. -
Regjeringshæren klarer ikke å holde følge med oss. En dag er vi her,
den neste et helt annet sted. Våre soldater er som fjellgeiter, de
løper opp og ned fjellene med tunge ryggsekker hele dagen. Jentene
også, sier han stolt.
KVINNEKAMP
En av
maoistjentene heter Man Mumari. Hun er 19 år og kommer fra Ramechap
området i østre Nepal. Hun forteller at hun bestemte seg for å bli med
maoistene etter at mannen hennes tok seg en kone nummer to. Han
mishandlet Man også. Hun klaget til politiet, men de vill ikke hjelpe
henne. Svigerfarmilen hennes hadde kontakter i det lokale politiet,
forklarer hun.
- Men opprøret mitt dreier seg ikke bare om meg. Det
er så mange kvinner som meg i Nepal, som blir mishandlet og som lever
svært triste liv. De fortjener rettferdighet, sier Man Kumari. Hun har
langt hår i en hestehale og understreket at kampen for kvinners
rettigheter er en viktig del av maoistenes opprør, men sier også at
maoistene er mot den vestlige kulturen som mange ungdommer i Nepal er
fascinert av.
- Vi ønsker ikke en vestlig frigjort og dekadent livstil, det er i mot nepalske verdier, sier hun bestemt.
BANKET OPP
En
høy tynn gutt med en svart basketballue kommer slentrende. Han
presenterer seg som Birat, er 17 år og sier han vil fortelle sin
historie. Han forklarer at han kommer fra en landsby bare noen
kilometer unna. Der var han medlem av en lokal aktivistgruppe som
krevde gratis skolegang for alle i Nepal. - Men lokalpolitikerne var
korrupte og de bare lo av oss ungdommer når vi forsøkte å snakke med
dem. Så jeg bestemte meg for å bli med maoistene, forteller han. Birat
sier at han ble arrestert fordi noen i landsbyen anga ham.
- I
nesten et år satt jeg innelåst i et lite rom, politiet banket meg
nesten hver dag. En onkel bestakk noen for å få meg ut. Så nå kan jeg
fortsette å slåss mot de som styrer, sier han. Birats kamerat, Vivek,
er 16 år gammel. Han har en mindre ideologisk forklaring på hvorfor han
gjorde opprør; læreren hans banket han opp.
Det har etter
hvert blitt folksomt på den åpne plassen. Stemningen er avslappet.
Bøndene røyker og skravler. Maoistenes forestilling, med politisk dans
og teater, er et kjærkomment avbrudd i det harde slitet som er
hverdagen for de fleste av dem. Forklaringen på at landsbybeboerne
omgås maoistene såpass ubekymret er nok også at landsbyen ligger langt
unna nærmeste militærforlegning. Det er sju - åtte mil med svært kupert
terreng til nærmeste by og det finnes ikke skikkelig vei til landsbyen.
-
Vi har vært heldige så langt. Maoistene kommer og går, men
regjeringssoldatene har ikke vært her. Så foreløpig slipper folk å bli
presset mellom de to partene, sier en lærer, som ønsker å være anonym.
Mange skoleelever er kommet til og bønder fra hele området har kommet
ruslende i løpet av dagen. - Selv om mange synes dette er moro, er det
også en del som føler at de må møte opp. De er redde for at det skal
blir bråk hvis de ikke stiller. Læreren mener at de fleste bøndene ikke
skjønner så mye av appellene, de revolusjonære dansene og
teaterstykkene. - Folk her har lite greie på politikk og vet nesten
ingenting om maoistenes politiske program. Men det er nok en god del
som kjenner seg igjen i det maoistene påpeker av urettferdighet og
korrupsjon, sier han. Tydeligvis er det allikevel ikke alle som føler
seg presset til å delta på maoistarrangementet. Noen kvinner jobber på
et jorde et par hundre meter unna. - Vi har viktigere ting å gjøre enn
å se på ungjenter som danser, sier en av dem.
Det nærmer seg kveld, og sola sender sine siste stråler utover den lille landsbyen som ligger inneklemt blant Nepals mange fjell. De fleste bøndene har gått hjem, men de mest nysgjerrige sitter fremdeles igjen. Maoistene er i ferd med å gjøre seg klare til avmarsj. Udek deler ut ordre før de omlag 60 opprørene heiser på seg ryggsekkene med soveposer og vannflasker. Så forsvinner de i små grupper i ulike retninger. I løpet av et par minutter er de borte, oppslukt av det nepalske kveldsmørket.
Tips en venn