Under opptrappingen til den forrige Gulf-krigen slo media stort opp den sjokkerende historien om irakiske soldater som rev kuwaitiske spedbarn ut av kuvøsene på sykehusene i Kuwait. En ung og tårevåt kuwaitisk kvinne fortalte en amerikansk kongresskomité om de irakiske soldatenes brutale oppførsel rett etter invasjonen. Resultatet: En opprørt amerikansk opinion, sjokkert over irakernes råskap. Noen måneder senere gikk USA og de allierte til krig, med bred støtte i opinionen.
Det var bare ett problem med historien fra Kuwaits sykehus: Den er ikke sann. Den kuwaitiske kvinnen viste seg å være datteren til Kuwaits ambassadør i USA, og hele opptrinnet var satt i scene av Hill & Knowlton, et av verdens største PR-byråer. Firmaet, som lenge samarbeidet med Geelmuyden & Kise, var betalt av Kuwaits regjering for å bearbeide opinionen. Til tross for at løgnen ble avslørt etter forrige krig, har den samme historien nå dukket opp på nytt. Kuvøsehistorien gjentas nå helt ukritisk i en helt ny amerikansk tv-serie, "Live fra Baghdad", som handler om CNNs heroiske innsats under forrige Irak-krig. Serien er laget av gigantselskapet HBO og vises i beste sendetid i USA.
Dette er et eksempel på såkalt "svart" propaganda; bevisst planting av løgnhistorier. Det er ikke så farlig om man blir avslørt i ettertid, slik man jo måtte regne med når man brukte datteren til Kuwaits ambassadør. Siktemålet med svart propaganda er gjerne å oppnå en effekt på kort sikt; i dette tilfellet å mobilisere den amerikanske opinionen til å trosse "Vietnam-syndromet" og stille seg bak en invasjon av Irak. Et annet eksempel er det oppdiktede angrepet på amerikanske skip i Tonkin-bukta utenfor Nord-Vietnam i 1964, som ga Johnson-administrasjonen den unnskyldningen den trengte for å drastisk trappe opp krigen i Vietnam. Og uansett har slike løgner en tendens til å overleve som sannheter, slik eksempelet med tv-serien over viser.
Det pågikk i februar 2002 en kort debatt i USA om svart propaganda. Pentagon etablerte rett etter 11. september 2001 en ny avdeling med det orwellske navnet "Kontoret for strategisk påvirkning" (Office of Strategic Influence). En av tingene de ønsket å gjøre, var å plante desinformasjon i utenlandske medier, også i allierte land. Amerikansk lov hindrer nemlig Pentagon i å plante desinformasjon i amerikanske medier, men dette gjelder ikke utenfor USAs grenser. Og det er jo ingenting som hindrer en amerikansk avis i å plukke opp en historie fra utlandet.
Etter massiv kritikk ble imidlertid planene skrinlagt. På en pressekonferanse 26. februar i fjor kunngjorde forsvarsminister Donald Rumsfeld at kontoret ikke ville se dagens lys. Ikke fordi det ikke var behov for "strategisk påvirkning", men fordi all mediekritikken hadde gjort det umulig for dette kontoret å operere som planlagt. - Det er massevis [av slike ting] vi er nødt til å gjøre, og vi vil gjøre dem. Vi vil bare gjøre dem i et annet kontor, kunne Rumsfeld fortelle journalistene. Han presiserte også at Pentagon ikke ville plante feilaktig informasjon.
Grunnen til at Bush-administrasjonen ønsker å påvirke opinionen i utlandet, er at USA for tiden sliter med populariteten i utlandet. Dette tar gjerne form av skepsis og forsiktig kritikk fra de allierte, og mer hatefulle utfall i mange utviklingsland og muslimske land. Fra amerikansk side oppleves dette i hovedsak som et formidlingsproblem. USA har ikke vært flinke nok til å fortelle utlandet at de er den frie verdens og demokratiets høye beskytter. Dersom bare verden blir fortalt dette grundig nok, vil nok holdningene mot supermakten endre seg.
Derfor ble PR-guruen Charlotte Beers i november 2001 ansatt i en nyopprettet stilling som statssekretær i det amerikanske utenriksdepartementet, med ansvar for "offentlig diplomati". To uker tidligere opprettet USA og Storbritannia et mediesenter i Islamabad i Pakistan. Ifølge BBC fryktet de at tidsforskjellen ga Taliban en PR-fordel, og at det var derfor deres versjon dominerte pakistanske kveldsnyheter.
Den London-baserte, arabiskspråklige avisen Al-Hayat mener, fortsatt ifølge BBC, at USA forsøker å manipulere informasjonsbildet, på en måte som "setter politiske og sivile rettigheter i fare, ikke bare i USA og Storbritannia, men også i alle andre land i verden. Dette steget vil "... oppmuntre udemokratiske regimer til å fortsette med kontroll av pressen og media og rettferdiggjøre for disse regimene den fortsatte eksistensen til informasjonsministerier og politiske propagandatalerør."
Tips en venn