Året er 1915. Første verdenskrig raser og det ottomanske riket er alliert med aksemaktene. Imperiet har lidd store nederlag og tyrkiske nasjonalister har tatt makten ved revolusjon. Den ottomanske multikulturalismen erstattes med en nasjonalistisk ideologi. De kristne armenerne blir med ett definert som en nasjonal trussel. Samtidig hadde utviklingstrekk før krigen ført til økt armensk sosial mobilisering.
Åtte år senere, da den tyrkiske republikk ble opprettet i 1923, var Vest- Armenia fri for armenere og inkorporert i den tyrkiske stat. Står vi overfor århundrets første tilfelle av etnisk rensing, eller en kombinasjon av uheldige omstendigheter og nødvendig selvforsvar?
I armenernes versjon av historien ble det ble utført et sentralt planlagt folkemord administrert av tyrkiske myndigheter mot hele den armenske befolkning i det ottomanske riket under første verdenskrig. Armenske ledere og intellektuelle i Konstantinopel ble deportert og drept, armenernes eiendom ble beslaglagt, de ble utsatt for tortur og det var flere massakrer. Store deler av befolkningen ble tvunget)ut i ørkenen for å dø. Det anslås at godt over en million armenere ble deportert i 1915.
Tyrkia på sin side nekter for at systematiske overgrep mot armenere fant sted, og mener dermed at begrepet folkemord ikke er betegnende for hendelsene i 1915. De fleste armenerne som døde var ofre for krigen, og for sult, sykdom og sammenbrudd av sosial kontroll i likhet med millioner av tyrkere. For Tyrkia gjaldt det å forsvare seg mot armenske terrorister som samarbeidet med fienden, heter det.
Ifølge folkemordsforskeren Roger W. Smith, ble det armenske folkemordet fordømt av det internasjonale samfunn i 1915 som en forbrytelse mot menneskeheten. I ettertid har det i stor grad blitt forbigått i stillhet, mye fordi den tyrkiske benektelsen har vært relativt effektiv både politisk og psykologisk. Smith skriver at tyrkiske myndigheter har møtt beskyldningene om folkemord med en blanding av benektelse og rettferdiggjøring. Taktikken har imidlertid variert over tid. Rett etter nederlaget i første verdenskrig klandret man delvis de tyrkiske nasjonalistene. Fra 20-tallet til midt på 60-tallet ble det gjort forsøk på å tie spørsmålet i senk gjennom diplomati og politisk press. Etter femtiårsmarkeringen av folkemordet verden over, ble det gjort en stor innsats for å påvirke journalister og politikere ved å fortelle den tyrkiske versjonen av historien, og man forsøkte å få revidert utenlandske historiebøker hvor folkemordet var nevnt. En del tyrkiske forskere har også deltatt aktivt i denne prosessen gjennom publikasjoner som støtter opp under den tyrkiske versjonen. Mer nylig har tyrkiske myndigheter gjort alt de kan for å forhindre at temaet tas opp i ulike organisasjoner, i media og på konferanser.
Andrew Kevorkian (75) er armener, bosatt i London. Hele hans fars familie ble drept av tyrkerne i likhet med 10.000 armenere i farens landsby. Ifølge Kevorkian har det blitt viktigere for armenere i eksil enn for de som bor i Armenia at folkemordet blir anerkjent fordi det store flertallet av diaspora-armenerne er etterkommere av overlevende fra folkemordet.
X: Hva betyr det for den armenske nasjonen å ikke få anerkjennelse for sin historie?
-
For en stor del dreier det seg om å kunne legge fortiden bak seg og om
å gi de massakrertes ånder hvile. Det er noen, etter min mening ukloke
armenere, som ikke bare krever anerkjennelse fra Tyrkia, men også
kompensasjon og gjenopprettelse av det gamle armenske "hjemlandet".
Denne grupperingen er godt organisert og svært markert. Deres ytringer skremmer tyrkerne fra å akseptere realiteten om folkemordet. Det er vanskelig for andre armenere å motvirke dette.
Kevorkian mener at en anerkjennelse også har mer almenn betydning. Han mener for eksempel at verdens "glemsel" av folkemordet på armenerne kan ha oppmuntret Hitler i hans plan om å utrydde jødene. Kevorkian sier videre at bortsett fra pressgrupper i ulike land har ikke armenerne klart å fremme sin versjon av historien i samme grad som tyrkerne. Men etterhvert har stadig flere, blant annet ikke-armenske historikere og folkemordsforskere, begynt å innse den urett som har blitt gjort og som gjøres gjennom verdens aksept av Tyrkias benektelse, og flere land og organisasjoner har offentlig anerkjent det armenske folkemordet.
X: Hvorfor nekter Tyrkia fortsatt for folkemordet?
-
Tyrkiske regjeringer forsøker å presentere landet som "vestlig" og
sivilisert. Og dersom Tyrkia innrømmer folkemordet nå ville man
samtidig si at tyrkiske regjeringer har løyet til sitt eget folk
gjennom 85 år. Folket benekter også folkemordet fordi de ikke har lært
om det som en del av sin historie.
Kevorkian tror at Tyrkia vil akseptere det historiske faktum om folkemordet bare når verden krever det, for eksempel dersom EU insisterte på en anerkjennelse som betingelse for tyrkisk medlemskap. Hittil har imidlertid EU nøyd seg med å vedta periodiske erklæringer som anerkjenner folkemordet, senest i 2002.
På den tyrkiske ambassaden i Oslo tar ambassadør Berhan Ekinci imot X for å legge fram tyrkernes versjon. Han er opptatt av å sette det armenske spørsmålet inn i en historisk kontekst hvor det ottomanske riket var under kontinuerlige angrep fra makter både i øst og vest, og hvor interne grupperinger krevde uavhengighet. Armenerne, som var spredt utover det ottomanske riket, drev politiske og militære aktiviteter rettet mot myndigheter og sivilbefolkning. Da de innså at det ikke var mulig å lykkes på egenhånd, selv mot et sterkt svekket imperium, søkte de å oppnå støtte utenfra, blant annet fra britene som selv hadde interesser i regionen.
X: Hva skjedde ifølge Tyrkia i 1915?
-Tyrkia
erkjenner at noen tragiske hendelser fant sted i denne perioden, men
ikke et folkemord. Jeg vil heller kalle det sivile uroligheter,
forårsaket av armensk krigerskhet, og av tiltak iverksatt av
myndighetene som et ledd i krigshandlingene. Intensjonen fra
myndighetenes side var ikke å drepe armenerne, men å evakuere dem fra
visse krigssoner i retning Syria. Krigen innebar store vanskeligheter
knyttet til transportering og forsyninger, og det var kamper mellom
sivile, noe som forårsaket tap på begge sider. Etter første verdenskrig
har tallene på drepte armenere framstilt i deres propaganda økt stadig.
Vi anslår antallet til mellom 400.000 og 600.000. Til tross for at de
seirende makter kontrollerte det ottomanske imperiets arkiver etter
krigen, klarte de ikke å få tyrkere dømt for massakre av mangel på
bevis.
Ambassadøren aviser bestemt at den nye tyrkiske regjeringen vil kunne komme til å endre landets posisjon i denne saken. Han innser at dette er et vitalt spørsmål for armenerne, men sier at for Tyrkia er det ikke en prioritert sak.
- En tilnærmelse til den armenske versjonen verken har vært, er, eller vil bli et spørsmål for Tyrkia. Det er et fullstendig kunstig anliggende forsøkt opprettholdt av armensk propaganda. For Tyrkia er det ikke behov for spesielle tiltak i forhold til Armenia. Som naboland ønsker vi et godt forhold, men det er umulig så lenge de insisterer på dette. Stilt overfor deres propaganda prøver vi å forklare oss, særlig til de som er rede til å lytte til den tyrkiske versjonen. Vi ser ikke på dette som et aktuelt politisk problem, men som et historisk tema som vi kan leve med ulike syn på.
Ambassadør Ekinci ber om forståelse for at det også er viktig for ham at hans versjon blir anerkjent av hensyn til forfedrene. Han sier også at dersom EU mot formodning skulle komme med krav om anerkjennelse som betingelse for medlemskap, vil det ikke bli tatt seriøst av Tyrkia. På samme måte har det franske parlamentets resolusjon som etterlyser tyrkisk anerkjennelse av folkemordet ingen betydning. I følge ambassadøren er den amerikanske kongressen også under press fra armenere i USA. Fra 1920-tallet har regjeringer i USA støttet Tyrkias posisjon i spørsmålet om hva som skjedde med armenerne. Ambassadøren stiller seg imidlertid helt uforstående til spørsmålet om at amerikansk lojalitet i dag har noe å gjøre med Tyrkias medlemskap i NATO. Ambassadør Ekinci forteller at han selv ikke lærte om denne delen av historien på skolen da tyrkiske regjeringer lenge forsøkte å glemme det hele, men at siden 70-tallet har dette i større grad blitt et diskusjonstema i den tyrkiske opinion, mye som et resultat av armensk agitasjon.
Forholdet mellom Tyrkia og Armenia i dag preges sterkt av uenigheten om hva som egentlig skjedde med armenerne i det ottomanske riket for mer enn åtti år siden. Da Armenia fikk sin uavhengighet etter Sovjetunionens oppløsning unnlot Tyrkia å opprette diplomatiske relasjoner i landet. Ifølge Andrew Kevorkian har Tyrkia ulovlig blokkert trafikk til og fra Armenia. Ambassadøren på sin side sier at blokade er et definisjonsspørsmål og at det er den armenske okkupasjon i Aserbadjan samt deres krav mot Tyrkia om anerkjennelsen av folkemord som står i veien for etablering av diplomatiske relasjoner. Kevorkian ser mørkt på mulighetene for en framtidig forbedring av armensk/tyrkiske relasjoner. Spesielt fordi armensk diaspora, som Armenia er avhengig av for finansiell bistand og investeringer, er så fast bestemt på at Tyrkia må anerkjenne folkemordet. Folkemordsforskeren Roger W.Smith mener at en anerkjennelse av folkemordet fra tyrkiske myndigheters side vil sitte svært langt inne. Men etter lang tids glemsel har det nå blitt mer internasjonal bevissthet rundt spørsmålet, og benektelsen har kommet under økende press og eksponering.
Tips en venn