Nye medier fører til nye former for regulering, lov og
sensurpraksis. Offentlig politikk for internettinnhold speiler sosiale
og økonomiske prioriteringer, synet på myndighetenes rolle og
reguleringstradisjoner. Alle vil ha teknologi for å kunne merke og
filtrere innhold på nettet, men hva og hvor mye som skal sensureres
bort er det uenighet om.
- Å bruke filtre på internett er som å
stikke hodet i sanden. Dette handler jo egentlig ikke om internett, men
om verdier, verdivalg og kildekritikk, sier Elisabeth Staksrud.
TO VERDIVALG - KOLLEKTIVISME VERSUS INDIVIDUALISME
Staksrud
arbeider i Filmtilsynet, organet med fagansvar for Norges
internettpolitikk og er prosjektleder i ett av EUs fire
internettprosjekter. Hun har skrevet om internettsensur for
Maktutredningen og forsket på internettsensur i Singapore. Staksrud
skiller mellom to former for internettkontroll. For det første -
kontroll ut fra ønsket om å beskytte utsatte grupper - særlig
mindreårige - mot materiale som kan være skadelig eller uønsket. Dette
er mest vanlig i Vesten. For det andre - filtrering ut fra en tanke om
å beskytte samfunnet og dets borgere samt samfunnets kulturelle eller
politiske verdier, en kontrollform som ofte brukes i Sørøstasia. Denne
siste formen for kontroll er blitt så omfattende at
ytringsfrihetsorganisasjonen Freedom House nå advarer mot sensur i 45
land.
Sørøstasias kollektivisme og Vestens liberale
individualisme representerer ideologiske forskjeller som gjør
internettregulering til et internasjonalt konfliktområde. I Vesten skal
kommersielle krefter finne løsninger ut fra markedsbehov og relativt
lett politisk press, mens det er streng myndighetskontroll i
Sørøstasia. Likevel satser begge sider på samme form for teknisk
kontroll.
I Sørøstasia bruker den politiske ledelsen media for å
skape politisk konsensus og binde ulike interessegrupper sammen.
Myndighetene har, i teorien, sitt mandat fra folket, men mange steder
velger ikke folket fritt hvordan mediene kan benyttes. Ved å styre
mediene håper myndighetene å forhindre ustabilitet, konflikt og
kritikk. Bevaring av kulturelle verdier som myndighetene anser som
viktige styrkes gjennom offentlig konsensus og trues gjennom kritikk.
SINGAPORE LEDER AN
Singapore
er det landet i verden med den mest helhetlige reguleringsmodellen. I
bystaten definerte myndighetene tidlig internett som et
kringkastingsmedium, og håndhever tradisjonen med sterk
innholdskontroll av mediene. Både nettleverandører,
tjenesteleverandører, innholdsleverandører og brukere blir
ansvarliggjort. Blant annet må leverandøren filtrere ut definerte typer
innhold, nettsteder og nyhetsgrupper, overvåke bruken av nettet og
oppgi trafikkdata til myndighetene. Dette har ført til en sterk
selvregulering som gir brukerne og innholdsleverandører flere
restriksjoner.
Alle som legger ut informasjon om politikk, økonomi eller religion må registrere seg selv og innholdet hos Singapore Broadcasting Authority. Politisk diskusjon kan bare skje mellom registrerte medlemmer i politiske partier. Politiske diskusjonsgrupper på nettet er derfor ulovlig fordi de kan involvere personer som ikke er medlemmer av et politisk parti. Lovverket tillater overvåkning, og det forekommer at snakkekanaler blir holdt under oppsyn, elektronisk post blir lest og hjemmeområder gjennomsøkt. Myndighetene søker aktivt etter ulovlig innhold, og regjeringspartiets ungdomsorganisasjon har tatt på seg å overvåke de få diskusjonsgrupper som er tillatt.
KINA STRAMMER GREPET
Kina er
ett av flere asiatiske land som har omfavnet Singapores
reguleringsmodell. Kinesiske myndigheter er fullstendig klar over
nytteverdien av internett. For eksportrettede kinesiske bedrifter er
nettet en viktig kilde til informasjon og markedsføring. Den interne
e-handelen av vanlige forbruksvarer vokser også raskt i Kina og en
rekke kinesiske universiteter satser stort på undervisning over nettet.
Men samtidig som myndighetene ønsker fordelene med internett, vill de
ikke ha det den frie flyten av informasjon som nettet kan åpne opp for.
En ny rapport fra Harvard Law School dokumenterer at kinesiske
myndigheter i fjor blokkerte 19 032 nettsteder, inkludert OneWorld (der
Global.no er den norske avleggeren), søkemotoren Google, den
asiatisk-amerikanske baptistkirken, Voice of America, FNs nyhetssider
UN News samt en rekke amerikanske utdanningsinstitusjoner.
Menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International, Human
Rights Watch og Hong Kong Voice of Democracy ble også blokkert sammen
med blant annet sider om Falun Gong.
Ifølge Newsweek er det nå
49,5 millioner internettbrukere i Kina, dobbelt så mange som i 2001, og
det finnes over 290 000 kinesiskbaserte nettsider. I dag finnes det
internettkafeer i hver eneste kinesisk by av en viss størrelse. Men
myndighetene følger med. Mange brukere er blitt dømt til fengsel etter
å ha lastet ned eller publisert uønsket informasjon, og store ressurser
brukes for å bli kvitt såkalte cyber-dissidenter. I april 2001 deltok
40.000 politifolk i en aksjon der over 56 800 internett-kafeer ble
oppsøkt. 6071 ble stengt, og mange fikk installert
overvåkningssystemer. Det er anslått at Kinas spesialiserte
internettpoliti har over 30.000 ansatte og at landet har brukt 200
millioner dollar på splitter ny brannmurteknologi. Kina har annonsert
byggingen av en egen versjon av internett, og øker også bruken av
filtre. Sofistikert ny filtersoftware ble installert i september i
fjor. Dermed ble enda flere nettsider utilgjengelige for kinesiske
nettsurfere.
Amnesty International rapporterer at 30 kinesiske
samvittighetsfanger sitter i fengsel for internettovertredelser uten
rettssak eller offentlig høring. Ett eksempel er Chen Shaowen,
frilansskribent og tidligere politimann i Hunanprovinsen, som i
september 2002 ble fengslet for å "undertrykke statsmakten". Han ble
anklaget for "ved gjentatte anledninger å ha vært inne på reaksjonære
nettsider, sende inn en rekke artikler av ymse slag til slike nettsider
der han fabrikkerte, forvred og overdrev relevante fakta og
diskreditterte det kinesiske Kommunistparti og det sosialistiske
systemet." Han abonnerte også på ulike publikasjoner fra utlandet, og
artiklene hans etterlyste uavhengige fagforeninger for arbeidere og
bønder, og tok opp arbeidsledighet, sosiale ulikheter og feil i det
juridiske systemet.
MICROSOFT HJELPER TIL
Men
selv om kinesiske myndigheter bruker store penger og mye arbeidskraft
på å kontrollere nettet klarer de ikke alene å opprettholde det tette
grepet om nettbrukerne. Diktaturstaten får god hjelp av ulike vestlige
datafirmaer. Microsoft og Cisco er to av selskapene som i økende grad
selger filterprogrammer og andre produkter til Kina. - Cisco har gått
svært langt for å tilpasse sin teknologi kinesiske forhold, og de vet
utmerket godt hva produktene deres brukes til, sier Eric Gutman til
Newsweek. Han er forsker i Project for New American Century, en
konservativ Washington-basert tenketank. Ciscos Asia-ansvarlige Terry
Alberstein nekter imidlertid for at selskapet tilpasser produktene sine
til det kinesiske markedet. Han sier at Cisco er politisk nøytralt og
ikke legger seg borti eventuell kinesisk internettovervåkning. Vestlige
selskaper konkurrerer nå hardt på Kinas stadig voksende
teknologimarked, som antas å være verdt over 20 milliarder USD i året.
Microsoft, som allerede har brukt et stort antall millioner dollar i
Kina, kunngjorde nylig at de vil investere 5,3 milliarder kroner i
landet i løpet de neste tre årene. Firmaet har store forskningsentere i
Beijing og Shanghai, og er selvfølgelig avhengige av et godt forhold
til kinesiske myndigheter. De moralske og etiske utfordringer står med
andre ord i kø.
"FAMILIEVENNLIGE" FILTRE
I
Sørøstasia og Kina er bruken av filtre total, ikke stykkevis og delt
som i Vesten. I EU går trenden motsatt vei, og det pågår en endring fra
troen på filtre til troen på holdningsskapende arbeid. Målet skal ikke
lenger være å beskytte enkeltgrupper som barn og unge, men å gi dem
muligheter. Elisabeth Staksrud mener foreldre og myndigheter ofte ikke
vet hva internett dreier seg om, og at de stadige advarslene ikke har
rot i virkeligheten.
- Ved introduksjon av ethvert nytt medium
oppstår en mediepanikk. Man tror det er farlig, man tror barn og unge
reagerer sånn og slik, men bak ligger ingen empiri, kildekritikk eller
reell kunnskap, bare synsing og frykt for nye ting, mener Staksrud.
Kommersielle filtre er dessuten subjektive og kulturbetingede, normalt basert på amerikanske nei-lister som ikke fanger opp nasjonale variasjoner. Filtrene har hemmelige oversikter over hva det nektes tilgang til, mens brukeren presenteres for generelle kriterier som "familievennlig" eller "blokkerer ut pornografisk innhold". Derfor er det vanskelig å kontrollere hvilken etisk standard de kommersielle aktørene holder, og om de sensurerer mer enn de oppgir. Staksrud mener det er snakk om politisk sensur ovenfor et uvitende marked når produsentene av filtre også tar viktige verdivalg på vegne av brukerne, som når kvinneorganisasjoner, politikere og ytringsfrihetsforkjempere blir definert som uønsket.
Elisabeth Staksrud er forsiktig optimist når det gjelder utviklingen i framtiden:
-
Jeg jobber opp mot EU-kommisjonen, og jeg og mine kolleger er svært
negative til filtre. Men det er sterke krefter vi arbeider mot. For
barn og unge vil filtrene aldri fungere, de vil aldri ha den funksjonen
vi tror det vil ha. Hvis det går opp for folk, kan det kanskje være håp.
Tips en venn