12 mil utenfor Rwandas hovedstad Kigali ligger kirken i Kibeho. Det var her Jomfru Maria åpenbarte seg sju ganger på åttitallet, og kom med profetier om Rwandas fremtid. Troende strømmet til Mariahelligdommen, og hun blir fremdeles tilbedt der. Men Jesu mor sa ingenting om det som skulle skje i april 1994, da troende ble ofre og andre ble mordere. Den 6. april brøt soldatene i tutsi-dominerte Rwandas Patriotiske Hær, RPA, våpenhvilen. De gikk til nye angrep på den hutudominerte regjeringshæren, etter president Juvenal Habyarimanas død. Den følgende uken drepte hutu-militser flere hundre tutsier som de trodde tilhørte RPA. De fleste hadde søkt tilflukt i kirker, sykehus og skoler. Også i Kibeho hadde presten, Pierre Ngoga, åpnet dørene.
Ngoga ble
snart et av målene til radiokanalen Radio Television Libre Des Mille
Collines, RTLM. Allerede 21. april var journalisten Valerie Bemeriki på
lufta med et budskap til hutubefolkningen i Kibeho. Det var ikke den
siste radiomeldingen som skulle peke ut mennesker og steder som mål
under folkemordet i Rwanda.
Bemerikis ord var ikke til å misforstå:
"Folk tror at Kibeho er et hellig sted, på grunn av det som har skjedd
der. Men situasjonen er forverret. En hellig mann, Fader Pierre Ngoga,
har blitt sett med våpen utenfor kirken, som nå er en base for angrep
på hutuer."
"Dette er årsaken til at tutsiene som hutuene leter
etter har flyktet gjennom kirkens porter. Tutsiene har mottatt våpen og
angrepet hutuene. Han [Ngoga] er kriminell; han er en demon. Han
angriper og sprer våpen til de som søker tilflukt i kirken. Disse
menneskene, og andre som dem, er enige om å drepe hutuene og flykte
tilbake til kirken. At slike mennesker er å finne i en kirke er å sette
Gud i vanry. Dere forstår nå hvorfor det er viktig å ødelegge fiendens
skjulesteder, så vel som stedene de kan finne hvile," sa Bemeriki.
I
år så jeg kirken i Kibeho - eller det som er igjen av den, den er en
spøkelsesaktig ruin, muren smuldrer bort og taket er bare noen utbrente
bjelker. Noen dager etter Bemerikis første sending omringet flere
hundre hutuer kirken. En overlevende sier at de kastet granater, satte
taket i brann og angrep alle de så med spyd og macheter. I et hjørne av
kirken ligger hodeskaller på rekke rad i et glassmonter. Utenfor er det
et mausoleum, der beina og skallene til rundt tre tusen tutsier ligger.
Den
internasjonale straffedomstolen for Rwanda har stilt en rekke av
medarbeiderne fra radiokanalen RTLM for retten. Blant dem er Ferdinand
Nahimana og Jean Bosco Barayagwiza, henholdsvis grunnlegger og rådgiver
i kanalen. Rettssaken mot dem pågår fortsatt, og de er begge tiltalt
for seks forskjellige lovbrudd.
Georges Ruggiu, en belgier som ble
innblandet i rwandisk politikk, var RTLMs eneste utenlandske
journalist. Han sa til tribunalet at det var svært sjelden at
journalister forlot stasjonens lokaler under folkemordet. Når de gjorde
det, var det vakter til stede. Ruggiu hevder at han ikke var klar over
hva slags innflytelse RTLMs sendinger hadde, før han ved en
tilfeldighet gikk ut i Kigali og så hundrevis av lik, de fleste
tutsier. Da han ble spurt om hvorfor han ikke sluttet i kanalen når han
så hva som skjedde, så svarte han ærlig: Jeg var en feiging. Ruggiu ble
dømt til tolv års fengsel.
Valerie Bemeriki sitter i Kigalis
hovedfengsel i påvente av rettssaken der hun er tiltalt for medvirkning
til folkemord. Jeg fikk møte henne der, og ville vite hvorfor hun
brukte radioen til å oppfordre til massakrer.
- Det du må forstå er
at vi var ansatte, vi levde i en atmosfære der vi ikke hadde noe annet
valg. Hva kunne vi gjøre? Det var krig, du glemmer alltid at det var
krig. Siden 1990 hadde det vært krig. Selv om partene hadde signert
fredsavtalen fra Arusha, så ble nye krigshandlinger planlagt. Hvem kan
forstå? Hvem kan forklare alt vi så? Vi er her, vi snakker, men ingen
vil høre, ingen kommer til å forstå oss. Hva vil du at vi skal gjøre?,
spurte hun.
Jeg forlot Valerie uten å være fornøyd med svaret
hennes. Hvorfor gikk mennesker ut og drepte? Fordi Valerie ba dem om
det på radioen? Selv om han står på den motsatte siden, så gjenspeiler
synspunktene til Thomas Kamilindi mange av Valeries. Kamilindi er en
tidligere journalist i Radio Rwanda, og klarte å stå i mot presset om å
oppfordre til voldsbruk. Få av hans type overlevde folkemordet.
- Journalistene våre var ikke trent til å være kritiske, sier Kamilindi.
-
De gjorde det de ble fortalt. Og for å være ærlige så ga ikke mediene
våre journalistene mye frihet. Det var ikke mulig å stille spørsmål ved
noe, nyhetene kom til skrivebordet ditt, og du leste dem på lufta.
Problemet var eierskapet. Når regjeringen og politikerne som eide
mediene bestemte seg for å utrydde en folkegruppe, så hadde ikke
mediene de eide noe annet valg enn å gjøre som de sa, understreker han.
Medielovgivingen
i Rwanda ble liberalisert i 1991, et halvt år etter at kampene mellom
RPA og regjeringsstyrkene begynte. I løpet av de neste månedene kom 40
nye aviser på gaten. De aller fleste var eid av politiske partier, og
formålet med å eie en avis var ikke å gi saklig informasjon, men å
drive propaganda for partiets ideologi og å formidle partiets syn på
krigen. Da folkemordet begynte 6. april 1994 gikk alle avisene inn, og
det sto igjen tre radiokanaler, Radio Rwanda, RTLM og kanalen til RPA,
Radio Muhabura. Alle benyttet propaganda for å vinne over rwandernes
hjerte og sinn.
RTLM er kanalen som skal ha brukt den mest ekstreme
propagandaen. Stasjonen var et aksjeselskap med rundt tusen aksjonærer.
Det er vanskelig å argumentere for at alle aksjonærene møttes for å
planlegge å bruke kanalen til å spre vold, men de fleste eierne var
medlemmer av organisasjoner som var sterke motstandere av RPA. Mange
var også regjeringssoldater. Da gruppene bestemte seg for å peke ut
tilhengere av RPA, definert som tutsier og folk med nære forhold til
tutsier, var RTLMs sendinger en effektiv kanal for å få med seg
befolkningen.
- Det var svært vanskelig for journalister å gå mot
strømmen, sier Thomas Kamilindi. - Det var krig, og mange fryktet for
sine liv. Andre trodde at det å støtte regjeringen eller politikerne
var den rette måten å være journalist på, fordi et slikt syn var
utbredt i redaksjonene.
- Det er ikke enkelt for regjeringen å godta
uavhengige medier, fordi de har sett hvilken makt media kan ha, og hva
den kan brukes til. Men dette er den eneste veien å gå, flere medier
betyr at mer nyanserte meninger kommer frem. Det betyr at det er
vanskeligere å få folk til å utføre handlinger som dem i 1994, fordi de
kan få tilgang til andre synspunkter og ta avgjørelser basert på mer
informasjon, sier Kamilindi.
I 2001 anerkjente Den katolske kirke Mariaåpenbaringene som fant sted i Kihebo. Mariahelligdommen heter nå "Helligdommen for Vår Frue av Smertene". Rettssakene etter folkemordet i Rwanda fortsetter.
Tips en venn