På Havannas mest berømte iskrembar, Copelia, har fotografen Diego nettopp bestilt en iskrem med jordbær og sjokoladesmak da han begeistret får øye på den unge, vakre studenten David. Etter mye om og men klarer Diego å lokke David med seg hjem. David får snart mistanke om at Diego er homofil, men tross sterk skepsis og mistenksomhet blir David fascinert av den eksentriske og kunnskapsrike Diego og hans imponerende samling av musikk, kunst og litteratur. Slik starter vennskapet mellom de to mennene i den cubanske filmen ‘Jordbær og Sjokolade' som på begynnelsen av 1990- tallet både begeistret og overrasket på grunn av sin kritiske og vittige stil.
Filmregissør Tomas Gutierrez Alea har uttalt at filmen ikke først og fremst handler om homoseksualitet, men om intoleranse generelt. Gjennom filmen viser han et Cuba som sliter med matvareknapphet, en voksende svartebørsøkonomi og nedslitt utstyr som stadig svikter. Karakteren Diego er en glødende tilhenger av revolusjonen, men passer likevel ikke inn på grunn av sin seksuelle legning. Han tvinges dermed til å forlate Cuba. Etter å ha sett filmen spurte mange seg hvordan en så frittalende film kunne bli laget på et Cuba preget av politisk kontroll, sensur og ytre press.
KONSTRUKTIV KRITIKK
Filmen
‘Jordbær og Sjokolade' føyer seg inn i en lang rekke samfunnskritiske
cubanske filmer som alle har sluppet gjennom myndighetenes
propagandaapparat. Felles for dem alle er at kritikken er indirekte og
gjerne av humoristisk art. Denne type film er i stor grad tolerert av
regimet så lenge kritikken har vært konstruktiv og baktanken ikke har
vært å ‘skade' revolusjonen. Og det var en slik type kritikk Alea
forsøkte seg på i filmen ‘Jordbær og Sjokolade', som ble hans nest
siste før han døde i 1996. Men homoseksualitet og svartebørs? Var den
ikke litt vel vågal?
- Nei, mener den cubanske forfatteren Reynaldo Gonzales.
-
Ser man på hvordan cubanske filmer blir produsert og distribuert i dag,
er det opplagt at en film som ‘Jordbær og Sjokolade' aldri kunne blitt
vist eller laget uten offisiell godkjenning. Den begrenser seg nemlig
ikke til å fortelle en historie, men kritiserer også ting som har blitt
gjort før, sier Gonzales i et intervju med filmbladet Jump Cut.
Filmens
handling er lagt til 1979, midt i en periode hvor diskrimineringen av
homofile på Cuba var svært utbredt. Homoseksuelle som sto åpent fram
ble satt i konsentrasjonsleire, hvor de ble forsøkt omvendt, eller
tvunget til å forlate Cuba. I dagens Cuba er holdningene til homofile
myknet opp, selv om de fremdeles ikke får bli medlemmer av det statlige
Kommunistpartiet. ‘Jordbær og Sjokolade' er den første cubanske filmen
som tar opp diskrimineringen av homofile på Cuba.
- Behandlingen av
homofile på 1960- og 70-tallet er en skamplett på den cubanske
regjeringens rulleblad som har kostet støtten til mange viktige
tilhengere, forteller Gonzales videre til Jump Cut. - Med Aleas film så
regjeringen sitt snitt til å ta et oppgjør med dette og vise at Cuba
har kommet videre. Dermed kunne Alea ta for seg politisk og sosial
diskriminering uten å risikere å tråkke regjeringen på tærne.
KRITISK FILMSPRÅK
Balansen
mellom akseptabel konstruktiv kritikk og overtramp har ofte vært hårfin
for de cubanske regissørene. Helt siden revolusjonens første dager har
de cubanske styresmaktene ansett film som et viktig ideologisk
instrument i kampen for å bygge et nytt samfunn fritt for
kapitalistiske og småborgerlige holdninger. Filmregissørene har hatt
stort spillerom og få retningslinjer i prosessen med å utvikle et eget
filmspråk. I 1959 sørget Fidel Castro for å konfiskere all utenlandsk
eiendom, inkludert en drøss med amerikanske kinoer. Slik fikk
myndighetene på Cuba kontroll over et stort apparat for produksjon og
distribusjon av film.
Det Cubanske Institutt for Kunst og Filmindustri (Instituto Cubano del Arte y la industria Cinematogràficos) ble grunnlagt i revolusjonens første år og de uerfarne cubanske regissørene hadde en hel galakse av filmgenre verden over å la seg inspirere av. Alea og de andre regissørene ble særlig fascinert av den franske Nye Bølgen tidlig på 1960-tallet der filmskapere som Truffaut og Godard revolusjonerte fransk film teknisk så vel som innholdsmessig. Men til tross for de franske filmenes nyskapende karakter, var de laget kun for en intellektuell elite. De cubanske regissørene, med Alea i spissen, ønsket en filmstil som traff folket. De ønsket å føre en dialog med publikum, og mislyktes de i dette forsvant selve poenget med å lage film. Gjennom sine filmer ville de bevæpne befolkningen med en kritisk bevissthet som skulle ruste dem mot kapitalismen og kommersielle krefter. En filmregissørs viktigste oppgave ble dermed å kritisere svakheter for å forbedre samfunnet.
Filmklipperen
Nelson Rodriguez, som er en gammel venn av Alea, jobber i dag på den
Cubanske filmskolen, og er dommer under den årlige latinamerikanske
filmfestivalen i Havanna. Han tror at det er takket være Cubas
spesielle situasjon at øya i dag har klart å utvikle et unikt filmspråk
med vekt på satire som oppmuntrer tilskueren til å tenke selv.
- I
stedet for Hollywood-film har folk vendt seg til å se alt fra fransk
kunstfilm til sovjetisk propagandafilm. De har utviklet en svært
kritisk holdning til det de ser og cubanskproduserte filmer er fortsatt
svært populære fordi folk kan le av sine egne problemer, forteller han.
SELVSENSUR
Politisk
press og sanksjoner utenfra har gitt Cuba tøffe tak, og i vanskelige
tider har det ikke alltid vært like enkelt å være den som kritiserer.
Til tross for dette har direkte sensur av film forekommet i svært liten
grad på Cuba. Skuespiller Oscar Alvarez, nå bosatt i Miami, forteller
at normen blant filmregissørene har oftest vært selvsensur framfor
direkte sensur. Det Cubanske Institutt for Kunst og Filmindustri
begynte tidlig å lese gjennom filmmanus med kritisk blikk, men kvalitet
var og er det fremste kriteriet for om et manus får grønt lys, mener
Alvarez.
- Det hersket en generell bevissthet rundt hvilke typer
manus som ville gå igjennom og hvilke som ikke ville det. Hvis partiet
ikke var fornøyd med Filminstituttets politiske linje kunne det foreta
kutt i neste års budsjett og dermed signalisere ønsket om større
lojalitet, forteller Alvarez. På begynnelsen av 1980-tallet jobbet han
og Alea sammen om et filmmanus som skulle ta for seg havnearbeideres
syn på likestilling og machokultur. Filmen skulle også vise at om
arbeiderne fikk økt ansvar over egen jobbsituasjon ville dette gi
positive resultater for produksjonen og samfunnet. Alea og Alvarez
intervjuet havnearbeiderne på kaia i Havanna og avdekket helt tilfeldig
flere grove overtramp fra myndighetenes side. Men da ‘etterforskningen'
deres ble kjent mottok de trusler fra sentralt hold. Den konkrete
kritikken, som rettet seg like opp til øverste hold, ble for mye for
myndighetene. Nestor Rodriguez, som på den tiden jobbet som filmklipper
i filminstituttet, husker godt hva som skjedde:
- Alea og Alvarez
fikk beskjed fra sjefen for filminstituttet, at hvis de laget filmen
ville det bety undergangen for oss alle. Instituttet befant seg på
denne tiden i en svært svak posisjon på grunn av interne stridigheter,
noe som førte til at Fidel Castro grep direkte inn med krav om
økonomiske og administrative endringer. Filmens kritiske karakter ble
dermed mer enn instituttet kunne tåle. Alea og Alvarez gikk med på å
endre planene og laget i stedet en harmløs kjærlighetshistorie. For
Alea var det kollektive langt viktigere enn personlige prosjekter. Han
var villig til å fire på idealene så lenge det kom den cubanske
filmbevegelsen til gode, forteller Rodriguez. Han mener dette er en
holdning som fremdeles står sterkt blant cubanske filmskapere i dag.
Tips en venn