Vi er dypt inne i Subukia, Koigi Wamweres valgdistrikt, på vei til
et folkemøte. Det er bare dager til valget. Bak bilen vår kommer enda
en pickup, med et dårlig høytaleranlegg på lasteplanet. Slagord, sanger
og propaganda for opposisjonens regnbuekoalisjon (Narc) spys ut i en
herlig blanding. Sidene på bilen er overklistret med plakater av Mwai
Kibaki og Koigi wa Wamwere. Vi kjører forbi en velholdt storgård omgitt
av et solid gjerde. Åkrene er grønne og vanningsanlegget er moderne.
Farmen eies av Mois sønn.
- Det er en skam at Moi har tatt den beste
jorda og det meste av vannet, mens dere ikke har nok til deres egne
familier, sier Wamwere til folk som stimler sammen så fort bilen
stopper.
Han høster kraftig applaus.
Også toppolitikere som
Kibaki og George Saitoti, begge tidligere visepresidenter under Moi,
har fått sine deler av den beste jorda i området. Mange har kommet for
å høre på mannen med rastaflettene. Og stadig flere strømmer til.
Tålmodig svarer han på spørsmål og lytter til menneskene som presser
seg fram for å få et ord med den populære politikeren. Så klyver han
opp på pickupen og griper mikrofonen. Her er folk fra ulike
språkgrupper, flest kikuyu og kalenjin. Derfor snakker Wamwere på
swahili, et språk de fleste forstår.
- Kimani Ngunjiri (fra
regjeringspartiet Kanu og Wamweres konkurrent til parlamentsplassen)
setter ut ondsinnede rykter om meg. Han sier at jeg ikke liker kvinner
og at jeg har forlatt kona mi. Og jeg skal leve et luksusliv i
utlandet, betalt av både den norske og amerikanske staten.
Wamwere
bruker lang tid på å tilbakevise påstandene. Fra lasteplanet på bilen
forteller han at han elsker kona si og at han håper at hun snart kan
flytte sammen med ham i Kenya. Han forteller dem at noe av det første
han vil ta opp i parlamentet er en lov som sikrer nok jord, vann og
elektrisitet så folk kan leve et anstendig liv. Han vil gå inn for at
kvinnene blir likestilt med mennene når det gjelder retten til å eie
jord. Og han forteller dem hvorfor han ble tvunget i eksil. Først fordi
han var truet på livet, så fordi det ble umulig for ham å få jobb så
lenge Moi satt med makta.
Wamwere ler, gestikulerer og snakker. Og
folk gir uttrykk for at de liker det de hører. - Om vi er luo, kikuju,
kalenjin, maasai, luhya eller kamba. Vi er alle sammen fattige. Vi
mangler vann, elektrisitet og arbeidsplasser. "We have only two tribes
in this country, the rich and the poor." Koigi Wamwere høster igjen
applaus. Det blir mørkt, men møtet fortsetter. En bil kjører fram og
gir lys til forsamlingen.
Emman Omari er politisk redaktør i
Kenyas største avis, Daily Nation. Han mener Wamwere har vært svært
viktig for demokratiseringen i Kenya
- Koigi Wamweres betydning kan
vanskelig overvurderes. Som kompromissløs i opposisjonspolitiker var
han en av dem som bidro mest til at Moi ble tvunget til å innføre
flerpartivalg for ti år siden. Jeg vil si at Wamweres ideer langt på
vei har nasjonal appell i dag. At vi nå kan snakke fritt og kritisere
regjeringen uten alvorlige konsekvenser er i stor grad Wamweres
fortjeneste, sier Omari.
SPLITT OG HERSK
"En
av grunnen til at Moi var i stand til å sitte med makten så lenge, var
at han var en mester i å sette de ulike stammene opp mot hverandre.
Dette har bidratt til et stammelojalitet - eller etnisk sjåvinisme -
har blitt en del av vår kultur." Dette skrev Kenyas største avis, Daily
Nation, like etter valget som en viktig forklaring på at Daniel arap
Moi klarte å holde på makten i 24 år i Kenya.
Moi brukte etnisitet,
ikke primært for å skaffe seg selv tilhengere, men for å unngå at hans
motstandere slo seg sammen. Og han lyktes helt fram til høsten 2002.
Ifølge avisa East African Standard, mente Mois valgstrateger at
hovedproblemet i 2002 ville være å gjøre noe med Kibakis valgbase,
kikuyuene. De mente at Kanu uten Moi ikke ville klare å stå imot Kibaki
med den gamle velkjente oppskriften, en anti-kikuyu koalisjon av
"små-stammer". Som kalenjin tilhører Moi selv en av disse små stammene.
Ifølge avisa skal dette være en viktig grunn til at han valgte den
uerfarne og relativt unge forretningsmannen Uhuru Kenyatta (kikuyu) som
sin etterfølger. Moi håpet at utnevnelsen av Uhuru ville gi ham
symbolsk kreditt. Uhuru Kenyatta er sønn av landets første president,
Jomo Kenyatta. "Uhuru" betyr dessuten "frihet". Med utnevnelsen av
Raila Odinga (luo) til generalsekretær i Kanu, håpet Moi å sikre seg
støtte fra det store luo-samfunnet. Men taktikken mislyktes.
Utnevnelsen av Kenyatta provoserte store deler av partiet. Narc-vinden
blåste med nesten samme styrke over hele landet, og da opposisjonen -
for første gang siden Moi innførte flerpartivalg i 1991 - klarte å
samle seg om én presidentkandidat, var løpet kjørt for Kanu og Moi. Det
var ikke lenger spørsmål om Narc ville seire. Spørsmålet var hvor stort
Kanu ville tape.
POLITISK STYRT VOLD
Ifølge
en Human Rights Watch rapport fra mai 2002, ble de fleste angrepene i
1992 mot kikuyuer i Rift Valley, den vestlige provinsen og i Nyanza,
utført av såkalte kalenjinkrigere med tradisjonelle våpen som pil og
bue. I forbindelse med valget i 1997 blusset sammenstøtene opp igjen,
nå også i kystområdene. I tillegg til pil og bue ble det brukt
skytevåpen, klubber og macheter. Human Rights Watch har beregnet
antallet dødsofre på grunn av politisk vold på 1990-tallet til omlag
6000. I tillegg kommer flere hundre tusen internt fordrevne.
Voldshandlingene ble støttet av ledende kalenjin- og maasaipolitikere
som bevisst spilte det etniske kortet. Ifølge politikerne var kikuyu,
luhya og luo innflyttere, mens kalenjibefolkningen hadde bodd her
allerede i førkolonial tid.
I dag er det ingen som helst tvil om at
volden var politisk begrunnet og sanksjonert på høyeste hold. Moi
fryktet opposisjonen og brukte alle midler for å holde den i sjakk.
Etniske samfunn som støttet opposisjonspartiene - som Kibakis
Democratic Party - ble hardt straffet. I 1998 opprettet presidenten en
undersøkelseskommisjon, den såkalte Akiwumi-kommisjonen, for å finne
årsakene til volden og straffe de ansvarlige. Rapporten ble aldri
offentliggjort, men deler av innholdet har lekket ut. Sporene fører,
ikke uventet, mot State House i Nairobi - mot ekspresident Moi og hans
velsmurte partiog statsapparat.
Koigi Wamwere har lenge krevd Akiwumirapporten på bordet og mener Kenya trenger en sannhets- og forsoningskomité lik den i Sør- Afrika. Han har kritisert ledende opposisjonspolitikere, som nå sitter i den nye regjeringa, for å være mer opptatt av "å legge fortiden bak seg" enn å ta tak i det som skjedde. - Flere av de medansvarlige sitter i dag i høye stillinger og er redde for å møte seg selv i døra. Jeg ønsker ingen heksejakt, men derimot rettferdighet for ofrene. Og jeg ønsker å finne de ansvarlige for den økonomiske kriminaliteten som har kostet staten milliarder av kenyanske shilling. Hvis vi legger et lokk på fortida, er vi dømt til å gjenta de samme feilene, mener Wamwere.
KORRUPSJONEN
Dagen
etter valgmøtet i Subukia er vi på vei til hovedstaden Nairobi. På
turen, som tar drøyt to timer, blir vi stoppet fem ganger i
politikontroller. Spikermattene ser ut som løvetenner, og frister
absolutt ikke til berøring. Sjåførens papirer blir sjekket og de
væpnede politifolkene lyser på måfå over bilen. I virkeligheten har
kontrollene kun én hensikt: å få penger fra folk. Politifolkene er
underbetalte, og sper på sin egen magre inntekt etter først å ha betalt
sine overordnede. Transparency International´s 2002 Urban Bribery Index
plasserer Kenya som et av verdens mest korrupte land. Så korrupt at de
internasjonale låneinstitusjonene og utenlandske investorer skyr
landet. Ifølge kilder i Narc forsvant 475 milliarder shilling (omlag 45
milliarder kroner) fra statskassa mellom 1990 og 1997 som en følge av
korrupsjon. Båndene mellom næringslivet og Mois eget politikerhoff var
tette og ble smurt med store summer. Moi kjøpte seg lojalitet, og ga
raust både fra statskassa og fra landets naturrikdommer. Alt sammen
mens vanlige folk ble stadig fattigere. Men det er lys i tunnelen.
Straks etter valgseieren kom de første meldingene om folk som begynte å
ta skjeen i egne hender. For eksempel passasjerene i kassebilene - de
billige matatus - som nektet å betale og nærmest gjorde opprør mot
politifolk som fortsatte å kreve bestikkelser ved veisperringene.
Kibaki handler raskt. En anti-korrupsjonslov blir snart lagt fram for
parlamentet og Riksadvokaten gis økte fullmakter i kampen mot
korrupsjon.
Alle utbetalinger til statlige prosjekter er stoppet og
det skal opprettes et register over topppolitikernes og
toppbyråkratenes inntekter og økonomiske forbindelser. IMF har allerede
varslet at de er på vei tilbake med lån i juli hvis Kibakis
strakstiltak holder hva de lover.
POLITISK JORDSKJELV
27.
desember var en stor dag i Kenyas historie, kanskje den største siden
uavhengigheten i 1963. Etter 24 år ved makta måtte diktatoren Daniel
arap Moi rydde kontorene i State House for å gi plass til den 71 år
gamle - tidligere visepresident og finansminister - Mwai Kibaki. Og det
skjedde etter et valg som foregikk på en reinslig og relativt fredelig
måte. Kibaki og Narc fikk 62,2 prosent av stemmene, nesten dobbelt så
mange som Uhuru Kenyatta. Narc fikk 125 seter i parlamentet, Kanu 64.
Koigi Wamwere vant overlegent i sitt valgdistrikt. Hvem er så denne
Kibaki? Han var Mois visepresident fra 1978 til 1988. Han var
finansminister fra 1970 til 1981, men desember 1991 forlot han Kanu og
stiftet sitt eget parti, Democratic Party of Kenya (DP). Kibaki var en
sentral aktør i fjorårets samlingsprosess og er kjent som en
demokratisk og ukorrupt leder.
Kibakis regjering er et sinnrikt
kompromiss mellom politiske, personlige, regionale og - selv om det
ikke sies høyt - etniske interesser. To av de store
opposisjonspartiene, LDP (Liberal Democratic Party) og DP (Democratic
Party) har fått ni ministerposter hver. Den nye regjeringa er heller
ingen lettvekter. Medregnet president, visepresident og riksadvokat
teller Kibakis kabinett 26 stykker, det er bare én færre enn i Mois
siste regjering. Forskjellen blir imidlertid større når viseministere
og statssekretærer telles med. Moi hadde to viseministere for hvert
departement, Kibaki har stort sett klart seg med én.
NYE KOSTER?
Kibakis
nye regjering består av flere av Mois tidligere tungvektere. En av dem
heter Raila Odinga og er minister for vei - og boligbygging. Odinga er
sønn av tidligere president Jomo Kenyattas nære medarbeider, Jaramogi
Oginga Odinga. Men Raila Odinga er også kjent som en av Mois sterkeste
kritikere. På 1980-tallet gikk han fra det ene fengselsoppholdet til
det andre. I mai 1991 ble han imidlertid tatt inn i varmen av Moi.
Raila har skiftet parti fire ganger på ti år, noe som ikke har stengt
døra til Mois kabinetter. Odinga satt i Mois regjering til oktober i
fjor. Da Moi utnevnte den ferske forretningsmannen Uhuru Kenyatta til
sin etterfølger, var begeret fullt. Som mange andre Kanubosser gikk han
over til opposisjonen. Siden spilte Raila Odinga en nøkkelrolle i
dannelsen av Narc. En annen fra Mois innerste sirkler er den nye
undervisnings- og forskningsministeren George Saitoti. Allerede i 1983
ble han finansminister. I 1989 ble han utnevnt til visepresident, siden
finans- og planleggingsminister. Etter valget i 1997 falt han i unåde
hos "sjefen", inntil han igjen kom inn i varmen i april 1999, da både
som visepresident og nestleder i Kanu. Som Odinga brøt Saitoti med Moi
bare et par måneder før valget.
LOVER GRATIS SKOLE
Gratis
grunnskole var uten tvil det valgløftet som hadde størst støtte i
valgkampen. Den nyvalgte presidenten har lovet at de første åtte årene
på skolen skal være gratis. Det vil koste ca fem milliarder shilling,
eller drøyt 450 millioner norske kroner, å innfri valgløftet.
I dag
koster det foreldrene omtrent 2-3000 shilling (180-270 kroner) i året å
sende barna sine på skolen. Det kan høres lite ut, men er nok til at
tre av ti barn ikke engang møter opp til skolestart. Da skolene åpnet
etter juleferien, uten å kreve betaling, var det kø på mange skoler. Et
annet kjempeproblem som undervisningsminister Saitoti nå får i fanget,
er det store antallet elever som faller helt ut eller går inn og ut av
skolen. Det dreier seg om rundt tre millioner kenyanske barn.
Sannsynligvis fullfører ikke mer enn halvparten av kenyanske elever den
obligatoriske grunnskolen. I tredje klasse har allerede en tredjedel
sluttet.
Også andre sektorer skriker etter penger, ikke minst innen
helse og transport. Hvor skal Kibaki skaffe pengene? Økt beskatning er
en mulighet. Bekjempelse av korrupsjonen en annen. Salg av
statsselskaper en tredje. Lån og økt bistand en fjerde. Effektivisering
av offentlig virksomhet en femte.
"Everything is possible without
Moi", heter det i Narcs etter hvert så kjente kampanjesang. Det er en
fin sang. Kenyas 30 millioner store befolkning har en lang vei å gå,
men de er i bevegelse. Et mørkt kapittel i landets historie er slutt.
Tips en venn