Portforbud har det vært gjennomsnittlig 18 timer i døgnet siden juni
i fjor. To dager før vi kom hit drepte de en gutt på åtte. Han skal ha
kastet en molotov-coctail på en av stridsvognene. En molotov mot en
Merkava 8 på 75 tonn. Det er enklere å drepe enn å stille en åtte-åring
for militærdomstolen. De må ha fylt tolv, palestinerne, for at Israel
skal kunne dømme dem med sine tusenvis av militære forordninger og
sende dem bakbundet og blendet inn i cella i et militærfengsel. En
molotov koster minst et år. Spør de seg ikke hva som får den lille
gutten til å hive brannbomber?
Et barn er ikke bare et barn.
Voldelige settlerbarn får væpnet eskorte. Jacob Dallal, talsmann og
kaptein i den israelske okkupasjonshæren, sier med overbevisning:
-
Det går ikke an å sammenligne. Vi vet at palestinernes mål er å drepe
israelske sivile Israel og i territoriene. Israelerne har ikke som mål
å drepe palestinere. Tallene forteller en annen historie: 2005 døde
palestinere, 726 døde israelere siden intifadaen startet.
Det er
visse ting de naturlig nok helst ikke vil at noen skal se. Vi går veien
over fjellet Tel. Dype grøfter er gravet i veien for å gjøre det
vanskelig å komme fram. Eslene stabber opp og ned, vi ut og inn av
vognen. På vei mot det første sjekkpunktet møter vi en mann som haster
nedover bakkene.
- I dag slipper de bare gjennom de som har
identitetspapirer der det står at de er innbyggere i Nablus. Derfor
måtte jeg snu, sier han. Reglene endrer seg ofte.
Soldatene henger
og slenger og gnir på ID-kortene til 30 mennesker som sitter på huk i
skyggen av oliventrærne. Der har de sittet i fem timer, forteller noen
jenter. Vi glir gjennom. Vi vet ikke hvorfor. Kjører bil til neste
sjekkpunkt noen kilometer unna.
Der står det to små og en stor stridsvogn som ikke liker at man nærmer seg. Den store vender snabelen mot oss.
Den
første soldaten syns det er synd at vi ikke får gjøre jobben vår, men
han gjør bare sin for det må han jo, sier han. Må du virkelig det? spør
vi. Han har briller på nesen og ser ganske snill ut.
- Jeg må være
her for at lillebroren min i Israel skal være trygg, sier soldaten.
Terroristene må ikke slippe ut, sier han. Flere mennesker med bæreposer
i hendene kommer til. Alle venter stille.
- Det kommer til å bli
virkelig farlig der nede. Nablus er militært lukket område. Det er for
deres egen sikkerhets skyld at vi forbyr dere å komme gjennom, sier den
overordnede og kjekker seg med brystkassen frem. Snabelen understreker
hvert ord.
Etter en time vralter krigsmaskineriet seg vekk. Vi vandrer inn.
En
bulldoser litt oppi åsen dunker løs på noen trær og knuser vannrørene
til innbyggerne i Bet Wazan. Den graver en grøft slik at enda en vei
kan stenges. En minibuss fylles på andre siden av en annen grøft, alle
løper for å rekke den, solen går snart ned. Mørket er utrygt, selv for
dem som bare skal hjem til seg selv for å spise iftar - måltidet man
bryter fasten med i Ramadan. Tre fete damer sinker bussen, vi venter,
folk banner, de kommer seg på.
En snill mann som pendler mellom
Nablus og Jenin; men bare når han absolutt må, for det er en ubehagelig
reise; betaler helt unødvendig for oss på bussen. Vi vet at det ikke
hjelper å si nei.
I muftiens hus i Nablus' gamleby spør Umm
Maher al-Dari om vi vil ha enda en vannpipe. Den gamle muftien,
spesialist på islamsk lov med myndighet til å utstede fatwa, kikker ned
på oss i portrommet fra bildet på steinveggen, høyt der oppe. På linje
med sitrontreet som vokser opp i himmelen. Under ham står tre
sykehussenger på rad og rekke, oksygen, desinfiserende midler,
bandasjer. Det ærverdige tidligere samlingsstedet til byens religiøse
lærde og store menn er blitt feltsykehus.
Det er Mohammed al-Kelbouni (20) som har tatt oss med til muftiens hus.
Han
minnes ukene i april i fjor da de fraktet de syke, de døde og de skadde
på tretraller til moskeen al-Bek der de ble tatt hånd om av frivillige
som ham selv mens de ventet på å bli fraktet til sykehus. De døde ble
begravd i en bakhage. Det tordnet rundt dem. Apache-helikoptre, F-16
bombefly, Merkava-stridsvogner, Caterpillar bulldoserne sto på, jevnet
med jorden, profesjonelle skarpskyttere i okkuperte hjem stakk
munningene ut av knuste vinduer. 100 mennesker i byen ble drept på en
måned.
- Jeg er ikke den samme som før, sa Mohammed da jeg møtte ham
igjen to dager etter at israelerne trakk seg tilbake til militærleirene
noen hundre meter utenfor bygrensen.
Vi skal være familiens
"beskyttelse" de dagene vi bor i muftiens hus. "Beskyttelse" betyr et
håp om at eventuelle soldater som stormer inn, vil oppføre seg penere
når de ser vestlige fremtoninger. Flagget med den røde halvmånen vaier
på taket.
Vi våkner av at noen løsner skudd i smuget utenfor. Ett og
ett. Og så lyden av sildrende vann. Man skulle tro det hadde begynt å
regne, at vinteren var kommet, at det var høyere makter som sto bak.
Klokken tre ringer telefonen. Noen varslet at israelske soldater er
ankommet nabolaget. Så smeller det. Noe stort eksploderer like ved. De
fire brødrene i Dari-familien løper inn i soverommet til foreldrene.
Umm Maher har satt seg opp i sengen, vendt håndflatene opp mot
himmelen, lukket øynene og mumler en bønn. Det lyder flere skudd. Så
kommer lyden som setter seg som en klo i magen: helikoptrene klaprer
gjennom luften, nærmer seg, sirkler rundt, fjerner seg, kommer tilbake.
Man venter i frykt på at de skal slippe løs noe av lasten sin. Dårlige
minner beveger seg i kroppen. Flere eksplosjoner av ulik styrke følger.
Flere skudd. Glass som knuses. Umm Maher lager te. Vi drikker uten å si
noe mens vi venter. Det blir stille rundt klokken fem. Natten før skjøt
soldatene i stykker vinduene til naboene på den andre siden av gaten
fra guttenes soverom.
Det var så vidt de kom seg på skolen, i dag
igjen. Skolen holder i alle fall åpent. Det sildrer små bekker i
smugene fra sønderskutte vannrør og vanntanker i nabolaget.
- Israelerne sier at de ikke angriper sivile. Er ikke vi sivile? spør Marwan al-Kuhun, naboene til Umm Maher.
Den
store eksplosjonen vi hørte i natt stammet fra da en rakett, skutt fra
et automatgevær, ble sprengt til tusenvis av små skarpe metallbiter i
det den traff vinduskarmen og vinduene gikk i knas i stuen til familien
al-Kuhun. Innenfor hadde bestemoren ligget og sovet på gulvet få
minutter før. Hun løp inn til sønnen, så flyktet alle ned til naboene.
Senere kom soldatene dit og knuste soveromsvinduet der den vettskremte
vesle Mahmoud (2) lå og skrek.
- Hvis det var slik at jeg var
ettersøkt, må de sette livet til hele familien min i fare for å ta meg?
spør Marwan. Han er ikke ettersøkt. Han får heller ingen svar.
Trommemannen
døde i natt. Han er martyr nummer 332 i Nablus siden intifadaen brøt
ut. Hver natt under Ramadan vandret han rundt i leiren med sin tromme
og vekket folk til suhur, måltidet før soloppgang, i flyktningleiren
Askar. Han trosset portforbudet og fikk en kule i magen. Soldatene
trodde han var på vei til en av de mange bosettingene rundt Nablus for
å drepe jøder. De ulovlige bosettingene må beskyttes.
- Det er vel
ikke en offentlig buss er det? spør jeg litt nervøs. Vi blir med til
militærfengselet i den israelske byen Rishon Le-Zion uansett.
-
Selvfølgelig ikke, det er jo lørdag (jødisk helligdag, ingen offentlig
transport), sier Ram Rahat, aktivist i den israelske fredsbevegelsen
Yesh Gvul, på sin ironiske måte.
Vi vil helst ikke bli sprengt i
fillebiter av desperat selvmordsaksjonist i buss i Israel. Vi er på vei
til demonstrasjon til støtte for israelske førstegangs vernepliktige
som soner måneder i fengsel fordi de nekter å tjene okkupasjonen.
Palestinske venner vil helst ikke at jeg skal ta bussen i Israel eller
kjøre på settlervei om kvelden. Med morbid humor lover de martyrplakat
uansett hvem som dreper meg.
Det får meg til å tenke på Kibbutz
Metzer i Israel, der en mor, hennes to små barn og to andre ble skutt
og drept i soverommet sitt av en palestiner. Beboerne i kibbutzen
legger skylden for drapene på den israelske okkupasjonen av områdene
fra seksdagerskrigen i 1967.
Samtidig vandrer det mennesker
hvileløst rundt på den andre siden av grensen, minutter unna, med
nøkler fra en annen tid i hånden, med skjøter påskrevet at jorden der
Kibbutz Metzer ligger i dag, tilhører dem. Det var i 1948.
Hava
Keller (74) har hatt dårlig samvittighet siden 1948. Hun står med en
rosa ballong i hånden i sanden utenfor militærfengsel 4 Tzifrin i
Rishon Le-Zion sammen med rundt 100 andre israelere. Hava flyktet fra
det okkuperte Polen til Tel Aviv som liten jente i 1941, det som
tidligere var den palestinske landsbyen Tel al-Rabi'.
- Vi kan ikke
stenge palestinerne inne i en ghetto slik tyskerne gjorde med oss, sier
hun. Fredsaktivisten ble tidligere i høst gasset og slått til blods av
israelsk politi under en protest mot "sikkerhetsgjerdet" som skal
skille Jerusalem fra de palestinske landsbyene rundt.
- De
palestinske selvmordsaksjonistene gjør det ikke for sin egen skyld, men
fordi de ikke har noe håp igjen. Det eneste vi kan gjøre for å stoppe
dem er å gi dem håp.
Hava har oppdratt én sønn. Han ble
militærnekter. Nå sitter sønnesønnen i Tzifrin. Shahar Hlinovskij (33)
fra Jaffa sa opp jobben sin etter seks år som etterforsker i politiet.
-
Jeg ville jobbe i politiet for å bidra med noe til landet mitt. Etter
hvert orket jeg ikke å være en del av fascistregimet. Vi gjør
umenneskelige ting, sier aktivisten i den jødisk-arabiske
organisasjonen Ta'ayush, Sameksistens.
Etter å ha sagt opp jobben i
politiet ble han innkalt som reserveoffiser til å tjenestegjøre i en
militærforlegning i Israel. Da han nektet, prøvde hæren absurd nok å
flytte ham til en enhet på Vestbredden. Han nekter å dra.
Kanskje
blir Shahar nummer 200 på to år. Under intifadaen fra 1987-1993 ble 180
militærnektere fengslet. I løpet av 18 års okkupasjon av Libanon, 168.
En
av reserveoffiserene i vakttårnet kommer ned for å slå av en prat.
Shahar rekker ham en t-skjorte med slagord mot okkupasjonen og
reserveoffiseren tar på seg t-skjorten, knepper igjen uniformen.
Det
er langt flere enn de over 1300 som har skrevet under på at de nekter
som ikke hever stemmen og sier de gjør det. De oppgir andre grunner.
Det er kanskje enklere.
- Det er visse ting anstendige mennesker
ikke gjør, sier Yigal Bronner (36) fra Jerusalem, professor i asiatisk
litteratur ved Universitetet i Tel Aviv.
- Jeg kunne ha sluppet unna
på annet vis, men å nekte militæret er en politisk handling for å vise
min motstand mot okkupasjonen.
Yigal er ikke optimist. Det blir
verre og verre. Likevel, han gir ikke opp. Da ville han ikke ha stått
her, eller vært bak murene på grunn av sin politiske overbevisning. Han
slapp ut av militærfengselet Tzifrin for en uke siden. Kom mandanten
hans ville ha ham bak maskingeværet på en stridsvogn i Nablus. Men det
er altså visse ting anstendige mennesker ikke gjør. Det gir oss et
ørlite håp.
Tips en venn