FNs Matvareprogram (WFP) anslår at 14 millioner mennesker står overfor hungersnød i det sørlige Afrika. En langvarig tørke er en viktig årsak til sulten. Men det er ikke bare værgudene som har skylda når avlingen slår feil i Afrika. Politiske og økonomiske betingelser forverrer situasjonen. I Malawi, der 3,5 millioner mennesker, det vil si 35 prosent av befolkningen, nå sulter, må myndighetene ta en stor del av skylda for krisa. Myndighetene solgte Malawis reservelager av mais sitt bare måneder før avlingen sviktet totalt i 2000. Nesten 170 000 tonn mais ble solgt for å skaffe utenlandsk valuta.
Etter flere måneder med etterforskning har landets antikorrupsjons byrå konkludert med at flere høytstående politikere putter penger fra salget i egen lomme. Finansministeren etterforskes for dette, og Leonard Mangulama, som ironisk nok var ministeren for fattigdomsbekjempelse, fikk sparken allerede i august i fjor for angivelig å ha stjålet fra maisreservene.
I kulissene opererer Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og EU. Den malawiske regjering beskylder IMF for å ha bedt dem selge deler av kornlageret for å tilbakebetale gjeld. IMF svarer at de ikke vet noe om matvaresikkerhet og at de ikke blander seg i hvordan land disponerer matvarelagrene sine. De sender ballen tilbake til den malawiske regjering og EU og hevder at maisen ble solgt etter rådgiving fra en matkonsulent som var leid inn av den malawiske regjeringen i et EU-finansiert prosjekt.
Det som i alle fall kan slås fast med sikkerhet er at matkrisen i Malawi er et resultat av kombinasjonen flom, tørke, politikk og korrupsjon. Økonomiske føringer fra blant annet IMF er en viktig grunn til den enorme økningen i matpriser de siste åra, noe som har gjort situasjonen enda mer kritisk. Problemene oppstår i en tid hvor Malawi har innrettet seg etter IMFs liberaliseringspolitikk. Etter press fra IMF har staten stanset jordbruks- og matsubsidier. Før fastsatte staten prisene på et overkommelig nivå. Nå er det tilbud og etterspørsel som gjelder.
Malawi har, igjen etter påtrykk fra IMF, fullstendig privatisert det tidligere statseide National Seed Company. Det multinasjonale gigantselskapet Cargill har nå aksjemajoriteten i selskapet. Cargill har etter overtagelsen satset på produkter som gir så stor fortjeneste som mulig. Blant annet har firmaet kuttet kraftig ned på produksjonen av frø til bønner. Bønnefrø gir liten fortjeneste, men bønner var tidligere en viktig kilde til protein for befolkningen i Malawi.
Bøndene i Malawi er i dag helt prisgitt svingninger på verdensmarkedet. Mais er Malawis viktigste kornavling, men de produserer lite i verdensmålestokk. Maisproduksjonen domineres av USA, som dermed også bestemmer prisen. På grunn av den dårlige avlingen må malawiere kjøpe maisprodukter som er prissatt i amerikanske dollar. For eksempel steg prisene på mais med over 400 prosent i januar 2001, da det ble klart at årets avling kom til å slå feil. Fattige bønder som hadde gjort den samme feilen som regjeringen, solgt avlingen sin, har nå verken råd til å kjøpe mat eller såkorn og gjødsel for å dyrke sin egen mais.
At
finansministeren nå skal granskes, kan være et spill for galleriet for
å blidgjøre IMF, som stadig holder tilbake lån fordi de er misfornøyd
med finansdepartementet.
Opposisjonspartiet Malawi Congress Party
(MCP) har fordømt granskingskommisjonen som er satt ned for å
kontrollere fordelingen av mais og annen mat. MCP har ingen tillit til
at regjeringen vil gjennomføre en pålitelig og upartisk granskning.
Mens folk i Malawi sliter med korrupte politikere og knallharde
internasjonale institusjoner, viser værgudene fortsatt ingen nåde. En
tropisk syklon fra Mosambik førte til ny flom i begynnelsen av januar i
år, og president Bakili Mulizi har erklært krisetilstand i flere
områder av landet. Flommen har økt Malawis behov for matdistribusjon og
annen assistanse, og landet trenger sårt hjelp utenfra.
Når Muluzi i den malawiske avisa The Malawi Standard (16. januar 2003) beroliger flomofrene med uttalelsen: "Regjeringen vil på sin side støtte flomofrene så mye som mulig," kan malawiere flest bare håpe at "så mye som mulig" er nok til å overleve.
Tips en venn