Et kongerike i skapet
Yassir, en 26-år gammel kunstner, tok meg med på en improvisert omvisning i hjembyen hans, Jeddah i Saudi-Arabia, en stekende het septemberkveld. Klimaanlegget i den støvete Hondaen hans sloss mot heten, i sladrespeilet hang et bønnekjede, og lukten av sigaretten han nettopp hadde stumpet, drev mot meg da han stanset for å vise meg en frisørsalong som vennene hans frekventerte. Offisielt har saudiarabiske menn ikke lov til å ha langt hår eller gå med synlige smykker - slik forfengelighet betraktes vanligvis som en overtredelse av et islamsk påbud om at kjønnene ikke må være for like i det ytre. Men Yassir går med sølvkjede om halsen, sølvarmbånd og en gnistrende rød dobb i venstre øre, og håret er rufsete. Yassir er homofil -- slik ville vi i hvert fall beskrevet ham i Vesten - og frisørsalongen vi kjørte forbi, betjener homofile menn. Forretningen går strålende.
Vi kjørte videre fra frisørsalongen og inn i Tahila-gaten, en bred palmeallé flankert av en rekke stilige kjøpesentre, og saknet farten foran et butikksenter i glass og stål. På og utenfor kafeer i nærheten samlet menn seg. Mens de fleste slike steder har en egen familieavdeling, har to av kafeene i området ikke adgang for kvinner, og det er neppe overraskende at de er populære møtesteder for menn som foretrekker selskap av sitt eget kjønn. Yassir pekte på en parkeringsplass rett over gaten for butikksenteret og fortalte at det etter midnatt ville være fullt av mannfolk der, «menn som cruiser menn». Nå for tiden, sa han, «kan du se homofile overalt.»
Yassir svingte inn i en sidegate og bremset brått. «Æsj, politikontroll,» sa han og nikket mot noen politifolk i brune uniformer. «Har du legitimasjon på deg?» spurte han meg. Det var ikke det homofile temaet i rundturen vår han var bekymret for - han ville ikke bli knepet alene sammen med en kvinne. Jeg rotet i vesken min og kom på at jeg hadde lagt igjen passet på hotellet for ikke å miste det. Yassir kikket bak seg for å se om han kunne rygge, men hadde ikke annet valg enn å fortsette. Til hans store lettelse nikket politimennene oss videre. «Gud, nå ble jeg redd,» sa Yassir. Mens han fortsatte å snakke, husket jeg noe han hadde fortalt tidligere: «Det er mye lettere å være homse enn streit her,» hadde han sagt. «Hvis man går ut med en jente, vil folk begynne å stille henne spørsmål. Men hvis jeg har med en type opp på rommet og familien min er nede i stua, kommer de ikke engang opp.»
Saudi-Arabia er kjent for sin tilslutning til wahabismen, en puritansk retning innen islam, og at de fleste av 11. september-flykaprerne ble født i landet, samt at det er det eneste arabiske landet som bruker sharia, islamsk lov, som eneste juridiske lovgrunnlag. Listen over forbud er lang: Det er haram - forbudt - å røyke, drikke, gå på diskotek eller være sammen med personer av motsatt kjønn hvis man ikke er i familie med dem. Reglene håndheves av mutawwain, som er et religiøst moralpoliti i tjeneste for den statlige komité for fremme av dyd og forebygging av umoral.
Kongeriket domineres av moskeer og butikksentre, der mutawwain patruljerer i lærsandaler og kortere utgaver av thawb, den tradisjonelle ankelside, hvite kappen som mange saudiarabere går med. Noen mutawwainer bærer til og med fysisk preg av sin hengivenhet: Så iherdig og ofte bøyer de seg for Gud at de presser pannen hardt mot bakken og får et synlig merke der. Når butikkene stenger til bønn flere ganger om dagen, gir mutawwahin de handlende bokstavelig talt en dytt for å få dem til å fremsi de pålagte andaktsøvelsene. Hvis de kniper en gutt og en jente ute på stevnemøte, kan de bli tauet inn på politistasjonen. Moralpolitiet passer på at enslige menn holder seg unna butikksentrene, som stort sett er forbeholdt familier, hvis de ikke er i følge med en kvinnelig slektning. Selv om moralpolitiets makt i det siste er blitt innskrenket, sprer de fremdeles frykt når de er i nærheten.
I Saudi-Arabia kan seksuelt avvik straffes med døden. Riktignok anvendes sjelden den straffen, men så sent som i februar ble en mann i Mekka-regionen henrettet for å ha hatt seksuell omgang med en gutt, blant andre lovbrudd. (Dette er grunnen tilat de fleste navnene i denne artikkelen endret.) Når du spør saudiarabere om homofili, vil mange reagere med avsky. «Jeg liker det ikke,» uttalt Rania, en 32 år gammel personalsjef, bestemt da jeg spurte. «Det er ikke meningen at kvinner skal være sammen med kvinner, og menn skal ikke være sammen med menn.»
Men til tross for denne allmenne fordømmelsen gis det betraktelig rom for homoseksuell atferd i kongeriket Saudi-Arabia. Så lenge homofile og lesbiske opprettholder en offentlig fasade som viser ærbødighet overfor wahabistisk moral, kan de gjøre hva de vil i det private. Livlige miljøer av menn som nyter seksuell omgang med andre menn, finnes i kosmopolitiske byer som Jeddah og Riyadh. De treffer hverandre på skoler, kafeer, på gaten og på internett. «I Saudi-Arabia kan du bli sjekket opp hvor som helst, både dag og natt,» fortalte Radwan, en 42 år gammel homofil saudiaraber som har vokst opp i forskjellige byer i Vesten og nå bor i Jeddah. «Det går helt skamløst for seg.» Talan, en syrier som flyttet til Riyadh i 2000, kaller den saudiarabiske hovedstaden en «homsehimmel».
Dette er forbløffende nok i seg selv, men det som i hvert fall sett fra vestlig perspektiv kan virke mer forbausende, er at enkelte av de mange mennene som har sex med menn, ikke betrakter seg selv som homofile. Det at en mann har sex med en annen mann, har for mange saudiarabere lite med å være «homo» å gjøre. Akten kan dekke et behov eller et savn, men den definerer ikke identiteten. Det tar heller ikke maskuliniteten fra en mann, så lenge han er «top», den øverste, den som har den aktive rollen. Denne holdningen gir homoseksuelt aktive menn i Saudi-Arabia en viss grad av frihet. Men vil denne hårfine balansegangen kunne overleve etter hvert som en mer vestlig oppfatning av homofili - med større vekt på legning enn handlinger - får fotfeste i landet?
«De prøver å forføre deg»
Da Yassir kom i puberteten, ble han tiltrukket av fetterne sine. I likhet med mange homofile og lesbiske tenåringer overalt i verden, følte han seg isolert. «Jeg gikk rundt og følte at jeg var den verste homsen i landet,» forteller han. «Men så begynte jeg på ungdomsskolen og oppdaget at andre også var som jeg. Og senere finner jeg ut at det er et helt samfunn av oss.»
Dette samfunnet lever i beste velgående like under overflaten. Om ettermiddagene patruljerer trafikkpolitiet utenfor jenteskoler når skoledagen er slutt, dels for å holde guttene unna. Men politiet har liten kontroll med det som foregår innenfor veggene. For noen år siden trykket en Jeddah-avis en reportasje om lesbisk kjærlighet på ungdomsskoler og skrev at jenter hadde seksuell omgang seg imellom på toalettene. Jasmin, en 21 år gammel Riyadh-student som hadde hatt et kortvarig seksuelt forhold til en venninne (og den eneste saudiske kvinnen som hadde hatt et lesbisk forhold bak seg og var villig til å snakke med meg under arbeidet med denne artikkelen), fortalte at en av bygningene på ungdomsskolen hennes var kjent som en lesbisk enklave. På toalettet der var det store båser som ga rom for intimitet, og veggene var fulle av graffiti med gode råd om kjærlighet og religion, for eksempel tips som: «Hun elsker deg egentlig ikke, samme hva hun sier,» og: «Før du involverer deg med henne, så husk: Gud ser deg.» I Saudi-Arabia «er det lettere å være lesbisk [enn hetero]. Det er overveldende mange som velger lesbisk kjærlighet,» fortalte Jasmin, og la til at antallet menn som velger homosex i landet, er større enn noensinne. «De er egentlig ikke homofile,» sa hun. «De er som folk som deler celle i fengsel.»
Denne analogien meldte seg stadig i løpet av samtalene jeg hadde med folk. Radwan, en saudiarabisk amerikaner, formulerte det slik: «Noen saudiske menn kan ikke få seg sex med kvinner, så de har sex med gutter i stedet. Når kjønnene blir holdt så strengt atskilt» - for å bevare kvinnenes renhet har menn i liten grad lov til å ha kontakt med kvinner utenfor familien - «hvordan kan de da få sjansen til sex med en kvinne uten å havne i trøbbel?» Tariq, en 24 år gammel mann i reiselivsbransjen, forklarer at mange «tops» simpelthen ikke får seg noe nummer på annen måte. De gjør hva som helst for å slippe den ufrivillige avholdenheten. Francis, en 23 år gammel vakker mann fra Filippinene (i 2003 vant han en skjønnhetskonkurranse for homser, arrangert av en gruppe filippinere i et privat hjem i Jeddah), fortalte at han hadde hatt sex med mange saudiarabiske menn med koner som var gravide eller hadde mensen, og når omstendighetene forandret seg, sluttet de fleste å ringe ham. «Hvis de ikke kan bruke kona,» sa Francis, «kan de gå til homser i stedet.»
Homofil sjekking foregår åpenlyst i kongeriket - faktisk er cruising den foretrukne metoden. «Da jeg var ny her, ble jeg bekymret da seks-sju biler pleide å følge etter meg når jeg var ute og gikk på gatene,» fortalte Jamie meg. Han er en 31 år gammel filippinsk blomsterbinder som bor i Jeddah. «Særlig hvis du er pen, sånn som jeg, slutter de aldri å jakte på deg.» John Bradley, som har skrevet Saudi Arabia Exposed: Inside a Kingdom in Crisis (2005), sier at de fleste mannlige utlendinger som arbeider i landet, enten de er homofile eller ikke, har fått tilnærmelser fra saudiarabiske menn i bil «til alle døgnets tider, helt åpenlyst og svært pågående».
Mange homofile utlendinger sier at de føler seg mer hjemme i kongeriket Saudi-Arabia enn i hjemlandet. Jason, en sørafrikansk lærer som har bodd i Jeddah siden 2002, sier at selv om Sør-Afrika tillater homofilt ekteskap, «er det som om det er flere homser her». For Talal ble Riyadh en redning. Da han var 17 og bodde i Damaskus, overrasket faren ham mens han hadde sex med en venn. Faren slo Talal og ga ham husarrest i to måneder. Han fikk først lov å gå ut etter at han hadde sverget på at han ikke lenger var tiltrukket av menn. Talals bleke ansikt blir knallrødt når han minnes skamfølelsen over å skuffe familien. For å slippe unna de tyngende forventningene deres fant han seg en jobb i Riyadh. Da han fortalte dem at han skulle flytte, reagerte faren hans med en formaning: «Du vet at alle saudiere liker gutter, og dessuten er du hvit. Pass deg.» Det gledet Talal å oppdage en viss sannhet i farens advarsel - den lyse huden hans gjorde ham kjempepopulær blant lokale menn.
Marcos, en 41 år gammel mann fra Filippinene, ble i 1996 arrestert for å ha vært på en fest der det ble vist et dragshow. Han satt ni måneder i fengsel, der han fikk 200 piskeslag, og ble så utvist fra landet. Likevel valgte han å komme tilbake, for han elsker jobben i motebransjen, som gir ham en anstendig lønn, og i tillegg er de sosiale mulighetene er et stort pluss. «Guttene sprader rundt for øynene på deg,» fortalte han meg. «De prøver å forføre deg. Det er opp til deg hvor mange du vil ha, hver eneste dag.»
«Gulf Arab Love»
En kveld etter en sandstorm i Jeddah satt jeg i en glassrotunde på en kafé i Tahila-gaten. Jeg hadde sittet der mange kvelder og intervjuet menn som var for engstelige for å bli knepet sammen med en kvinne, til å invitere meg med hjem. I et land uten kinoer, nattklubber og barer er familieavdelingene på kafeer og restauranter populære steder å treffes, og i løpet av den tiden jeg var i Saudi-Arabia så jeg mange heterofile par som satt og snakket lavt sammen med jentas anstand - venninnene hennes - like i nærheten.
Denne kvelden hadde jeg selskap av Misfir på 34, som viste meg hvordan jeg skulle bruke Paltalk, et nettsted likt det han selv tre og et halvt år tidligere møtte kjæresten sin gjennom. Misfir fortalte meg at det er en viss knapphet på «bottoms» - menn som vil la seg penetrere - så hvis jeg ville få god respons, rådet han meg til å finne på et «nick» som antydet noe slikt. Vi ble enige om «jedbut», og jeg logget meg inn på chatterommet til «Gulf Arab Love» og presenterte meg som en «bottom».
På få minutter hadde jeg flere beundrere enn jeg kunne håndtere. De droppet småpraten og spurte etter «ASL» - alder, størrelse og sted - uten innledning for øvrig. «Jeddah_bythesea» oppga sine intime dimensjoner og sendte meg små oppmuntringer over nettet da jeg ikke reagerte med en gang. «Jedbuilt» presset på for å få meg til å fortsette samtalen på telefonen, men jeg ble avledet av flørtende oppmerksomhet fra «Jed-to-heart». Men Jed-to-hearts tone skiftet brått da jeg røpet at jeg var journalist:
JED-TO-HEART: Jeg lyver
JEDBUT: Hvem lyver du for?
JED-TO-HEART: Jeg lyver på jobben
JED-TO-HEART: For familien min
JED-TO-HEART: Men jeg er homofil
JED-TO-HEART: Jeg kan ikke fortelle dem at jeg er homofil
JEDBUT: Er det vanskelig? Å lyve? Sier du at du liker kvinner?
JED-TO-HEART: Det er derfor jeg lyver
JEDBUT: Hva tror du familien din gjør hvis de oppdager det?
JED-TO-HEART: Ja
JEDBUT: Er du gift?
JED-TO-HEART: åhhhhhhhhhhhh jeg tror jeg kommer til å ta livet av meg
Han fortsatte med å skrive at han holdt sine seksuelle preferanser skjult for omtrent alle, også kvinnen han hadde vært gift med i fem år.
Jeg logget inn på Gulf Arab Love neste dag også, og møtte en viss «Anajedtop», som skrev at han likte både menn og kvinner. Også han var gift. Jeg fortalte at jeg var journalist, og vi chattet en stund. Jeg spurte om han ville møte meg. Han nølte, men virket også nysgjerrig på om jeg var ekte. Vi avtalte å møtes samme kveld på Starbucks i Tahila-gaten. Jeg ventet på ham i familieavdelingen, som vender ut mot butikksenteret og er omgitt av tette planter. Rett utenfor patruljerte en sikkerhetsvakt. Først unngikk Anajedtop å møte blikket mitt og henvendte seg til meg gjennom min mannlige tolk. «Jeg gikk inn [på chatterommet] for å finne ut litt om de fæle menneskene der, slik at Gud skulle lede meg vekk fra sånne ting,» sa hans mens beinet hans ristet nervøst. Han droppet den dårlige bortforklaringen etter hvert som samtalen vår utviklet seg.
Han foretrakk kvinner, hevdet han, men han måtte innrømme at det var få kvinner som brukte chattesidene til Gulf Arab Love. I mangel på kvinner, sa han, kunne han «klare seg» med en mann. «Jeg går inn der og kommer med et tilbud,» sa han. «Jeg slår an tonen. Jeg tar kontrollen.» «Å ta kontrollen» betydde for Anajedtop å være top, den dominerende parten. «Det er ikke naturlig for meg å være en bottom,» sa han. Jeg spurte om han var homofil, og han svarte: «Nei! Homofili er unormalt. Alle kan være en top, men bare en homse kan være en bottom.» Han la til: «Det verste man kan være, er en bottom.»
Innkallingen til bønnetimen lød over en høyttaler, og beinet hans begynte å riste enda mer. Han la en hånd på kneet i et forgjeves forsøk å på å roe det. Vakten travet fram og tilbake foran oss. «Jeg er bekymret for at mutawwain kan komme,» sa Anajedtop og skyndte seg avsted for å rekke kveldsbønnen.
Hva er «homofili»?
I Seksualitetens historie, et trebindsverk som kom ut i Frankrike på sytti- og åttitallet, fremsatte Michel Foucault sin berømte tese om at det var den vestlige akademiske, medisinske og politiske offentlige debatt på 1700-og 1800-tallet som skapte forestillingen om at homoseksualitet var et avvik. I de vestlige samfunn forandret homofili seg fra å være en atferd (hva du gjør) til en identitet (hva du er).
I Midtøsten, derimot, forble homoseksuell atferd nettopp det - en handling, ikke en legning. Det er ikke dermed sagt at man i Midtøsten fritt aksepterte at menn hadde sex med menn, men de ble ikke automatisk stemplet som avvikere. Kategoriseringen dreide seg om rollene - den dominerende og den passive - top og bottom. «Begrepet 'seksualitet' skiller ikke mellom 'homoseksuell' og 'heteroseksuell', men mellom det å nyte noen og det å underkaste seg noen (bli brukt til å gi nytelse),» forklarer sosiologen Stephen O. Murray i artikkelsamlingen Islamic Homosexualities: Culture, History and Literature. Det var forbundet med skam å være den passive, for det betydde at man spilte en kvinnes rolle. En bottom var riktignok ikke låst i sin mindreverdige status, han både kunne og var forventet å gå ut av rollen når han ble eldre. «Ta en vanlig mann, en mann som liker gutter. Saudierne ser bare på det på samme måte som: 'Han liker ikke fotball',» fortalte Dave, en homofil mann som flyttet til Saudi-Arabia for første gang i 1978. «Folk forventer at han er den dominerende partneren og spiller mannens rolle, og det er ikke noe skamfullt ved det.» Den dominerende blir heller ikke betraktet som homofil.
Uansett hvor spissfindig dette måtte virke, er det i tråd med en lang muslimsk tradisjon for å gi rom for homoseksuelle impulser, om ikke en homofil identitet. I Iran på 1800-tallet ble en ung, skjeggløs ungdom betraktet som en skjønnhet - et objekt for menns begjær - som ville vokse opp til en eldre, skjeggprydet mann som begjærte unge menn. Der i landet, som i store deler av den islamske verden forøvrig, var seksuell praksis «ikke oppfattet som fastlagt i et livsvarig mønster for seksuell legning,» som den kvinnelige forfatteren Afsaneh Najmabadi beskriver det i sin bok fra 2005, Women With Mustaches and Men Without Beards: Gender and Sexual Anxieties of Iranian Modernity. Det ble forventet av en mann at han skulle gifte seg, og så lenge han oppfylte sin plikt til å skaffe avkom, snoket ikke samfunnet i hva slags aktiviteter han bedrev utenom skjema.
En magasinredaktør i Jeddah fortalte meg at mange gutter i Mekka, der han selv vokste opp, hadde seksuelle forhold til menn, uten at de betraktet seg som homofile. Abubaker Bagader, en menneskerettsaktivist fra Jeddah, forklarte at homofili kan betraktes som en fase i livet. «Homoseksualitet oppfattes som noe man kan komme innom,» sa han. «Det er å forstå som et stadium i livet, spesielt i ungdommen. Denne oppfatningen av seksuell atferd, kombinert med den strenge atskillelsen av menn og kvinner, fremmer homoseksuelle handlinger og plasserer skammen hos den passive i forholdet, noe som gir eldre menn mulighet til å forsvare sine ungdommelige handlinger - sin tid som bottoms - som ikke noe annet enn ungdomssynder.»
I Islamic Homosexualities viser antropologen Will Roscoe at røttene til dette «statusdifferensierte mønsteret» - der det er greit å være top, men ikke bottom - er å finne i den gresk-romerske kulturen, og han understreker at maktdynamikken i rollefordelingen mellom den dominerende og den passive som regel er uttrykt i forholdet mellom eldre menn og yngre gutter. Jasmin, den unge studenten som fortalte meg om den lesbiske enklaven på skolen hennes, fortalte også at hennes seksten år gamle bror og mange av hans jevnaldrende kamerater har opplevd å være seksualobjekt for menn som er eldre enn dem. «Dette er sandens og sodomittenes land,» sa hun. «De eldre mennene utnytter de mindre guttene.» Dave, den amerikanske læreren, formulerte det slik: «Sett at du har en gruppe menn som sitter ved bordene på en kafé. Hvis en gutt med et glatt og pent ansikt går forbi, kommer alle med anerkjennende kommentarer. De sier sånt som: 'Litt av et støkke, hva?»
Lots folk
Det finnes imidlertid et paradoks i kjernen av den saudiarabiske oppfatningen av homofil sex og seksuell identitet: Trass i den tilsynelatende fleksible holdningen til seksualitet, betrakter de fleste saudiere jeg intervjuet, sodomi som en stor synd - også de som identifiserte seg selv som homofile. Under ramadan velger Yassir, som viste meg rundt i Jeddah, å avholde seg fra sex. Hans oppfatning av sømmelighet deles av mange: Det arrangeres få homsefester i løpet av den hellige fastemåneden. Tro er noe «enormt forvirrende» for homofile muslimer, fortalte både Yassir og andre meg. «Min religion forteller meg at det er forbudt, og hvis du driver med den slags, ender du i helvete,» forklarer han. Men Yassir setter sin lit til at Gud er nådig. «Gud tilgir deg hvis du er helt ren innerst inne,» sa han. «Hvis du har skyldfølelse hele tiden mens du driver med dette, vil Gud kanskje tilgi deg. Hvis du gjør noe forbudt og tier om det, vil Gud kanskje tilgi deg.» Zahar, en 41 år gammel saudier som har reist mye rundt i verden, ba meg innstendig om å la være å skrive om islam og homoseksualitet. Det ville være å avskjære debatten, sa han, fordi det «alltid er religionen som holder folk tilbake». Han la til: «De opprinnelige poengene i islam kan aldri forandres.» For mange år siden gikk Zahar på biblioteket for å finne ut hvilke poenger det faktisk er. Det han fant, overasket ham. «Merkelig nok finnes det ingen bestemt fordømmelse av slike [homoseksuelle] handlinger i islam. Men på den annen side er det klare regler og forordninger mot å ha utenomekteskapelig sex mellom en mann og en kvinne.»
Og sant nok, Koranen inneholder ingen regler mot homofili, forteller Everett K. Rowson, en professor ved New York University. Han skriver på en bok om homoseksualitet i islamske samfunn i middelalderen. «De eneste avsnittene som tydelig tar opp temaet, er å finne i avsnittene som handler om Lot.»
Historien om Lot gjengis i Koranen på stort sett samme måte som i Det gamle testamente. Mennene i Lots by begjærer mannlige engler som står under hans beskyttelse, og han trygler dem om å ha seksuell omgang med døtrene hans i stedet:
«Vil dere bedrive denne skjendighet? Ingen i verden har gjort dette før dere. I begjær går dere til menn fremfor kvinner. Dere er i sannhet et folk som går over grensen.»
Mennene vil ikke høre på ham, og straffes med en skur av svovel. Trassen deres overlever i språket: På arabisk kalles dominerende part under et analt samleien luti, som betyr «av Lot[s folk]».
Dette tyder jo på at sex mellom menn oppfattes som en synd, men Koranens behandling av praksisen står i skarp kontrast til behandlingen av zina - seksuell omgang mellom en mann og en kvinne som ikke er gift med hverandre. Zina fordømmes klart og tydelig:
«Innlat dere ikke på hor. Dette er skjendig adferd og en slett vei å vandre [til andre onder].»
Straffen for dette blir det redegjort for i detalj: 100 piskeslag til begge parter. Koranen byr ikke på slik rettledning angående homoseksualitet. Mange islamske lærde bruker zina som analogi for å fastsette straffen, og noen går så langt som til å si at det er én og samme synd.
To andre nøkkelvers tar for seg seksuelle synder. Det første påbyr følgende:
«Hvis noen av deres kvinner begår usømmelighet (hor), skal dere kreve fire vitner mot dem. Hvis de avgir vitnesbyrd, så hold dem i husarrest til døden henter dem, eller Gud finner en utvei for dem.»
Men hva er «hor»? Er det zina eller lesbisk kjærlighet? Det er ikke lett å si. Det andre verset er like tvetydig:
«Hvis to av dere begår dette, så straff begge. Hvis de angrer og forbedrer seg, så la dem være i fred ...»
På arabisk kan det maskuline flertallspronomenet både vise til to menn eller en mann og en kvinne. Så igjen: Gjelder det homseksualitet eller zina?
I mange århundrer, sier Rowson, har man stort sett ment at disse versene gjelder zina, men siden begynnelsen av 1900-tallet har de fleste antatt at de forbyr homoseksuell atferd. Han og de fleste andre kjennere på området mener at de middelalderske holdningene til homoseksualitet forandret seg omtrent på samme tid. Selv om sex mellom folk av samme kjønn var tabu og en skam for den passive part, hadde seksuell tiltrekning til eget kjønn lenge vært forstått som en naturlig tilbøyelighet. For eksempel brukte Abu Nuwas - en berømt 1700-tallspoet fra Bagdad - og hans litterære etterkommere mye blekk på tiltrekkende unge menns ynde. Ved 1800-tallets begynnelse begynte islamske samfunn å uttrykke avsky for homoseksualitet, selv om det ble begrenset til lastefulle tanker, og denne avsmaken ble mer uttalt underpåvirkning fra vestlige medier. «Mange av de forestillinger om seksualmoral som antas å være identiske med islam, skyldes i mye større grad dronning Victoria» enn Koranen, fortalte Rowson meg. «Folk vet ikke - eller prøver å feie under teppet - at høyt respekterte religiøse lærde i Midtøsten for 200 år siden skrev dikt om vakre gutter.»
Selv Muhammad ibn al-Wahhab - den lærde religiøse lederen som grunnla wahhabismen på 1800-tallet - later til å trekke skillelinjer mellom homoseksuelt begjær og homoseksuelle handlinger, ifølge Natana DeLong-Bas, forfatter av Wahhabi Islam: From Revival and Reform to Global Jihad (2004). Det nærmeste Ibd al-Wahhab kommer å berøre temaet homoseksualitet, forekommer i en beskrivelse av en feminin mann som er interessert i andre menn i et bryllupsselskap. Tonen hans er mer tolerant enn fordømmende. Så lenge mannen styrer sitt begjær, har ingen i samfunnet rett til å vokte ham.
Islamske lærde har tydd til hadith - profeten Muhammeds ord og gjerninger - for å supplere Koranens knappe læresetninger om sodomi og fastsette en straff. Det finnes seks kanoniske samlinger av hadith, hvorav den tidligste er nedskrevet to hundre år etter Muhammeds død. De to mest autoritative samlingene, sier Rowson, nevner ikke homofil sex. Blant de andre fire lyder det viktigste sitatet omtrent slik: «Dersom dere griper noen i å utføre handlingene til Lots folk, drep da både den aktive og den passive av dem.» Selv om juridiske retninger forkaster denne hadithen som upålitelig, er den akseptert av den lovretningen som ligger til grunn for kongeriket Saudi-Arabias offisielle lover. Den kan ha gitt belegg for henrettelsen som fant sted i februar. (Imidlertid vil dommere ofte strekke seg langt for å unngå å slå fast at det har skjedd en homoseksuell handling.)
«Don't Ask, Don't Tell»
De homofile mennene jeg intervjuet i Jeddah og Riyadh, lo når jeg spurte dem om de var redde for å bli dømt til døden og henrettet. Selv om de til en viss grad frykter mutawwain, tror de at kongehuset Saudi ikke er særlig interessert i noen omfattende jakt på homoseksuelle. For det første ville en slik jakt utsette medlemmer av den kongelige familie for nærmere ettersyn, noe som ville kunne bli pinlig. «Hvis de skulle arrestere alle homofile i Saudi-Arabia,» fortalte Misfir, min guide til chatterommet, at en politimann hadde sagt til ham, «måtte de bygge et gjerde rundt hele landet.»
Dessuten er mutawwains makt begrenset av Koranen, som ikke ser med blide øyne på dem som trenger seg inn i andres privatliv for å gripe dem i synd. Mandatet til komiteen for fremme av dyd og forebygging av synd er helt konkret begrenset til å regulere oppførsel i det offentlige rom. Det som skjer bak lukkede dører, er en sak mellom den troende og Gud.
Dette kan virke som kongerikets foretrukne metode: En regelrett «Don't ask, don't tell»-politikk. Ikke snakk høyt om det, så vil ingen heller spørre. Upassende oppførsel i det private er greit, så lenge man ter seg sømmelig offentlig. Kinoer er forbudt, men folk ser pirat-. Det er forbudt å drikke, men alkoholen flommer på private fester. Kvinner tuller kroppen og ansiktet inn i flere lag svarte tekstiler, men pornografien blomstrer. Homofile menn stortrives i denne atmosfæren. «Vi har virkelig et behagelig liv,» sa Zahar, den saudiarabiske mannen som ba meg la være å skrive om homoseksualitet og islam. «Det eneste problemet er hva man viser andre. Jeg kan slå ut håret hjemme, men ikke ute.»
For mange saudiere er dette en fornuftig tilpasning. Rettsprotokoller er generelt ikke åpne i Saudi-Arabia, men mange beretninger fra retten kan tyde på at mutawwain som regel straffer menn som er åpent feminine - med en offentlig oppførsel som signaliserer en homofil legning som andre holder innefor husets fire vegger.
Filippinere, som er uten innflytelse i samfunnet og mindre fortrolig med kravene til et dobbeltliv, ser ut til å være spesielt sårbare. Da jeg spurte Jamie, filippineren som fortalte at han ble forfulgt av saudiske menn på gaten, om han var homofil, fniste han høyt og svarte: «Helt klart!» Men han har måttet betale for å slå ut håret. Han pleide å ha det tykke, svarte håret skulderlangt og skjule det med en baseballcap når han var ute, inntil nylig da han støtte på en mann i kort thawb i en kaffebutikk. Mutawwaen spurte om han hadde arbeidstillatelse. Selv om Jamie kunne fremvise sine papirer, ble han dyttet inn i en SUV og kjørt til en politistasjon.
«Er du homo?» spurte en politimann etter å ha tatt luen av Jamie og sett det lange håret hans. «Nei, selvfølgelig ikke,» svarte Jamie. Han utfordret politimannen til å påvise hva han hadde gjort galt, og betjenten bekreftet at mutawwaen hadde skrevet i sin rapport at Jamie hadde brukt sminke, kledd seg som en kvinne og flørtet. Etter en natt i arresten ble Jamie tatt med til muttawain-hovedkvarteret i Jeddah, og der ble han på nytt avhørt av en mutawwa. Da Jamie prøvde å forsvare seg, ble han bedt om å gå noen skritt, og han strenet over gulvet på det han mente var en mandig måte. Til slutt fikk han lov til å ringe sjefen sin, som sørget for å få ham løslatt. Jamie klippet håret - ikke av frykt, sier han, men fordi han ikke ville plage sjefen sin en gang til.
Jamie lo da han fortalte om sine forsøk på forestille seg, og selv om mye står på spill, kan forsøkene på å utrydde homoseksualitet her ofte virke parodiske. Mutawwain spiller strenge, rettssystemet kjører sine rutiner, og forbryteren spiller uskyldig: Homofil? Jeg? Det er få andre i landet enn mutawwain som later til å ta prosessen på alvor. Da mutawwain brøt opp festen som førte til at Marcos ble deportert, atskilte de «show-jentene» i drag-klær fra resten av festdeltakerne, og ba så alle de andre om å stille seg opp mot veggen og delta i morgenbønnen. I den første av de tre påfølgende rettssakene ble Marcos og tre andre filippinere som var blitt pågrepet, konfrontert med bevismaterialet fra festen: plastposer fulle av sminke, sko og parykker, og bilder av de tiltalte i kvinneklær. Da filippinerne ble ført tilbake til cellene, begynte de å krangle om hvem som hadde vært mest sexy på bildene. Selv etter domfellelsen og utvisningen lot Marcos seg ikke avskrekke. Da han senere reiste tilbake til Jeddah, var det under samme navn.
Men trusselen om straffereaksjoner er alltid overhengende. I mars 2005 slo politiet til mot det de hadde identifisert som et «homofilt bryllup» i et leid lokale like ved Jeddah, men ifølge enkelte kilder dreide det seg bare om et fødselsdagsselskap. (Liknende aksjoner har forekommet i Riyadh.) De fleste festdeltakerne skal ha blitt løslatt uten å havne i fengsel, men arrestasjonene rystet det homofile miljøet, og da jeg var der, holdt de fleste festarrangører seg til mer intime samlinger og sjekket gjestelisten nøye.
Et helt kongerike i skapet
Å være homofil i Saudi-Arabia er et liv i selvmotsigelse - å ha muligheter uten rettigheter og nyte godt av bred toleranse uten den minste aksept. Skaptilværelsen er ikke et valg, den er nødvendig for å overleve.
Da jeg spurte Tarik, 24-åringen i reiselivsbransjen, om foreldrene hans mistenkte at han var homofil, svarte han: «De aner det kanskje, men de har ikke kommet til meg og spurt. De ønsker ikke å åpne den døren.» Sosiologen Stephen Murray har kalt denne formen for fornekting «ønsket om ikke å vite» - en formulering som passer helt utmerket på det saudiske samfunnets trassige beslutning om å se en annen vei. Hvis homoseksualitet ble anerkjent, ville det sementere en potensiell gjensidig atferd til en identitet som strider mot islamsk lære, i den grad islam forholder seg til temaet. En strategi med offisiell fornekting og taus aksept gir rom for endring, det åpner for muligheten til at homofile menn kan gjøre noe med sin synd. Amjad, en homofil palestiner jeg traff i Riyadh, lever i håpet om at han vil bli «kurert» for sin homoseksualitet, at når hans kone får papirene sine og kan flytte til ham i Saudi-Arabia, vil han klare å avslutte forholdet til den mannlige kjæresten sin. «Gud vet hva jeg har i mitt hjerte,» sa han. «Jeg prøver så godt jeg kan å adlyde islam. Jeg faster, jeg ber, jeg gir zakat (almisser). Alt Gud har bedt oss om, vil jeg gjøre hvis jeg er i stand til det.»
Amjad fortalte en lignelse om to menn som bodde i samme hus. Mannen i etasjen over var from og brukte livet på å be til Gud. Mannen i etasjen under festet, drakk og bedrev hor. En kveld fikk mannen over lyst til å prøve det mannen nede gjorde. Samtidig bestemte mannen nede seg for å se hva naboen oppe drev med. «Begge døde i trappen,» sa Amjad. «Han som var på vei ned, kom til helvete. Han som var på vei opp, kom til himmelen.» For Amjad ville det å akseptere en identitet som homofil være å gi avkall på muligheten til en dag å kunne ta turen opp trappen.
Men etter hvert som den vestlige forestillingen om seksuell identitet har nådd landet gjennom fjernsyn og internett, har den begynte å viske ut det saudiske synet på seksuell atferd som noe annet enn seksuell identitet. For eksempel betrakter Yassir seg som homofil, selv om han er åpen for at han eventuelt med tiden kan komme til å bli tiltrukket av kvinner. Han forteller at hans landsmenn nå begynner å se på homoseksuell atferd som en identitetsmarkør: «Nå som folk ser på TV hele tiden, vet de hvordan homofile ser ut og hva de gjør,» forklarer han. «De vet at hvis Madonna er yndlingsartisten din og du hører på mye musikk, betyr det at du er homofil.» Magasinredaktøren fra Jeddah ser en liknende trend. «Tidligere dreide alt seg om typen var en top eller en bottom,» fortalte han meg. «Men nå er folk mer og mer opptatt av tanken på homser og streite.»
Men denne nye erkjennelsen av forskjellen har ikke medført større aksept av homofili. Saudi-arabere ser kanskje på Oprah, men hennes si-det-som-det-er-etikk har ennå ikke fått fotfeste. Radwan, saudi-amerikaneren, kom først ut av skapet overfor foreldrene sine etter å ha bodd en stund i USA - og den erfaringen var så ille at han har gått inn i skapet igjen. Faren hans, som er saudier, truet med å ta livet av seg, men bestemte seg for at han ikke kunne gjøre det (fordi selvmord er haram), så han vurderte å drepe Radwan i stedet. «Til slutt sa jeg at jeg ikke er homo lenger - jeg er streit,» fortalte Radwan. «De fleste av hans likesinnede har valgt å la være å fortelle noe til familien. Yassir sier at hvis moren hans noensinne finner ut at han er homo, ville hun behandle ham som om han var syk og ta ham med til psykologer for å gjøre ham frisk.»
Zahar på 41 har klart den uvanlige bragd å forbli ugift uten å avsløre seg som homofil. Ekteskap ville ødelagt ham, sier han, og en avsløring av hans homofile legning ville ødelagt familien hans. Derfor har Zahar tatt i bruk en omfattende rekke knep: en falsk kjæreste, en liksomforlovelse med en medfølende kusine, heving av forlovelsen. Som han selv sa det: «Jeg la utspekulerte planer. Jeg liker ikke å lure folk, men jeg var nødt til å gjøre det for familiens skyld.»
I Vesten ville man ventet at man måtte betale en høy psykisk pris for slike triks. Men det føles ikke ensomt å være i skapet når så mange andre - både homofile og streite - også lever i det. Et dobbeltliv er selve essensen av tilværelsen i kongeriket Saudi-Arabia - alle er nødt til å holde for seg selv ethvert avvik fra normen. Kravene til Zahar om å opprettholde en offentlig fasade som strider imot hans private jeg, er ikke større enn de hans heterofile landsmenn møter. Dave, den homofile amerikaneren jeg traff, fortalte om sin overraskelse da hans kjæreste gjennom fem år giftet seg og så ba ham komme hjem til de nygiftes leilighet for å «re opp sengen slik du pleier å gjøre det» for bruden. «Saudiere blir stresset av ting som ikke ville fått oss til å blunke engang,» sa Dave. «Men å måtte leve et dobbeltliv, det er helt normalt.»
De fleste av de homofile mennene jeg intervjuet, sa at homofiles rettigheter er irrelevant. De betrakter ulempene ved å leve i Saudi-Arabia - måtte klippe håret, skjule smykker og til og med å sitte i fengsel for å ha vært på en fest - som mindre irritasjonsmomenter. «Når jeg ser homoparader [på mine reiser i Vesten], er det litt for mye maskeradeball for å få oppmerksomhet,» sa Zahar. «Det er ikke nødvendig. Kvinnerettigheter, homofiles rettigheter - hvorfor? Skaff deg rettighetene dine uten å lage så mye bråk om det.»
Å velge en homofil identitet, som i Vesten stort sett er sett på som veien til rettigheter i samfunnet, vil kunne gi et tilbakeslag i Saudi-Arabia. Tanken på å være homofil, i motsetning til å bare gi etter for seksuelle impulser, kan føre med seg en dypere skamfølelse. «Da jeg flyttet hit, virket det ikke som om folk hadde noen skyldfølelse. De var sånn: 'Jeg skal bekymre meg om det på dommens dag',» sa Dave. «Men nå, med internett og Al Arabia-TV, har de fått litt skyldfølelse.» Magasinredaktøren fra Jeddah sier at når han besøker naboene sine i dag, ser de tilbake på sine seksuelle forhold til andre menn og angrer: «Hva i all verden var det vi drev på med? Det er kvalmt.»
Da Radwan kom til Jeddah i 1987, hadde han allerede sett homorettighetsbevegelsen i USA på nært hold, og ønsket seg mer enn stilltiende rett til å gjøre hva han ville i det skjulte. «Usynligheten gir deg dekke til å være homo,» sa han. «Men det negative ved å være usynlig er at det blir vanskelig å bygge seg en offentlig identitet og få folk til å innrømme at det finnes et slikt miljø, og deretter gi deg noen rettigheter.» Han forsøkte å få miljøet til å stå opp og kreve grunnleggende rettigheter - som retten til ikke å bli fengslet - men de lokale homofile trakk ham til side og rådet ham til å holde munn. De sa: «Du har jo alt en homofil noensinne kan ønske seg.»
Nadya Labi er forfatter og skribent og bor i New York.
Oversatt til norsk av Hege Mehren
Copyright 2007 The Atlantic Group. http://www.theatlantic.com/legal.mhtml
Distributed by Tribune Media Services.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: