Regjeringskvartalet i Oslo 25. november 2002: Sri Lankas statsminister Ranil Wickremesinghe stiger ut av Mercedesen. Det er kaldt og mørkt. Men smilet fra Kjell Magne Bondevik er varmt. Norges statsminister legger rutinert en kameratslig hånd på Wicremesinghes arm og stopper et øyeblikk, så pressefotografene fra innog utland kan få sitt. Ikke siden Oslo-avtalens dager har Norge fått så mye skryt og oppmerksomhet for sitt fredskapende arbeid.
Samme dag,
tusenvis av mil unna, lar Kobbekaduwa blikket gli over det frodige
landskapet rundt landsbyen Vinayagapuram, som ligger noen kilometer fra
byen Vavuniya nord på Sri Lanka. Regntiden er nettopp over og det er
grønt overalt.
- Det er grusomt å være redd alltid. Jeg har fire
barn og jeg var redd for at noe skulle skje dem hele tiden. Jeg var
redd for kona mi, vennene mine og meg selv, sier han.
Vi har søkt
ly for den steikende sola på baksiden av et lite murhus. Jeg har
nettopp spurt den 56 år gamle snekkeren om hvordan det er å leve i et
krigsområde. Kobbekaduwa er en munter mann som ler mye, men når jeg
spør ham om krigen blir han alvorlig.
Han forteller om hvordan han for seks år siden satt bakerst i en buss da en ung mann la igjen en bag foran. Inne i bagen lå en bombe. Den eksploderte og drepte halvparten av passasjerene. Det var blod og kroppsdeler over alt. Han sier han fremdeles våkner om natta av minnene. Den nesten tjue år lange borgerkrigen mellom De tamilske tigrene (LTTE) og regjeringssoldatene på Sri Lanka har kostet over 60.000 menneskeliv. En million srilankere er blitt hjemløse. Tusener er blitt drept i området rundt Vavuniya. Der, som så mange andre steder i nord og nordøst, har det vært bombeaksjoner, likvideringer og nattlige raid mot landsbyene fra begge sider.
GJØR DET SELV
Kobbekaduwa er
overbevist om at freden først og fremst må skapes av vanlige folk.
Derfor engasjerer han seg personlig Det er derfor han har tatt seg fri
fra jobben og humpet en time på en overfylt buss for å komme hit. En
gang i måneden møtes han og folk fra området i den lille murbygningen
som vanligvis er skolebygningen til barna fra landsbyen. Kobbekaduwa
er, som flere av de andre framøtte, singaleser. Men mesteparten er
tamiler og noen er muslimer. Diskusjonene er høylydte og engasjerte. Om
alt fra hverdagslige ting som misforståelser og krangler mellom folk i
området til fredsforhandlingene i Oslo. Av og til blir det litt
forvirring når ting skal oversettes mellom tamil og singalesisk, noe
som vekker stor munterhet.
Gjennom å treffes i det blåmalte
klasserommet og gjennom flere felles aktiviteter forsøker de 30 - 40
frammøtte å gi sitt lille bidrag til en varig fred. Kobbekaduwa og de
andre er del av et nettverk som er startet av organisasjonen Center for
Human Development. Organisasjonen driver lignende arbeid flere steder
nord og nordøst på Sri Lanka. En uke før vi kom var Kobbekaduwa på et
større møte i byen Trincomalee på østkysten. Der var han, sammen med
300 andre vanlige srilankere, med på å lage en erklæring som vektlegger
at nettopp vanlige folks ønsker og behov må bli tatt hensyn til i
fredsdiskusjonene.
- Det er vanskelig for oss å bli hørt. Det er
veldig langt fra min lille landsby til Colombo. Vi håper at denne
erklæringen blir lest i hovedstaden. Nå er det også viktig at bruken av
alle pengene som nå kommer til å strømme inn fra utlandet blir
skikkelig overvåket. Dersom pengene brukes feil kan skuffelsen bli
veldig stor og det kan bidra til å tilspisse situasjonen igjen, sier
han.
TROR PÅ FRED
Kobbekaduwa forteller
at han er forsiktig optimist nå. Han sier at srilankere flest er veldig
glade for at krigen kanskje er over for godt og at Norges innsats har
vært og er viktig. Folk tror på fred, sier han. Men samtidig
understreker han at alle husker de tidligere mislykkede forhandlingene
om fred og at folk vet veldig godt at mistenksomheten mellom
regjeringssoldatene og Tamiltigrene er stor. Både Kobbekaduwa og andre
X snakker med forteller at begge sider, mens fredsforhandlingene pågår,
fortsatt forsøker å styrke sin militære posisjon. Dette gjør de blant
annet gjennom omfattende rekruttering av soldater.
Som mange andre vi treffer i de nordlige områdene av Sri Lanka er Kobbekaduwa skeptisk til politikernes løfter.
-
Det er politikere som har skapt krigen her på Sri Lanka. Det er typisk
at under fredsforhandlingene snakker regjeringen om sine problemer og
LTTE om sine problemer Ingen av dem snakker om folkets bekymringer. Om
behovet for skikkelige hus, reint vann og skoler. De siste årene har
masse penger blitt brukt på krig. Vanlige folk er opptatt av fred og at
deres behov nå blir tatt hensyn til. Vi er ikke så opptatt av hvor noen
streker på kartet går, sier han.
MÅTTE FLYKTE
Over
en million mennesker har blitt fordrevet fra sine hjem som følge av
borgekrigen på Sri Lanka. Kampene i nord og nordøst har fått mange,
hovedsaklig tamiler, til å forlate landet. Flere hundre tusen mennesker
lever i dag i falleferdige flyktningleire. Andre har vært litt
heldigere. De har fått anvist en liten jordflekk av myndighetene og
beskjed om at her skal de bo. Fått beskjed om å glemme sine gamle hjem
og bygge seg en ny framtid. Sevarani, som er tamil, kom til landsbyen
Poowarasakulam for tre år siden sammen med sin mann og sine to små
sønner. De bodde opprinnelig i en liten landsby et par mil lengre nord.
Men under de harde kampene i 1999 orket de ikke lenger å leve omgitt av
krig og død. I all hast pakket de noen få eiendeler og flyktet. Huset
familien lever i nå, er lite og mørkt. Med gresstak og jordgulv.
Utenfor dyrker de litt grønnsaker. Noen skranglete høner tripper
misfornøyd rundt på gårdstunet.
- Det var mye bedre der vi bodde
før. Vi hadde et skikkelig hus og mye mer jord. Men det var kamper hele
tiden og regjeringssoldatene begynte å minelegge områder like i
nærheten av der vi bodde. Vi var nødt til å dra, sier hun.
- Men nå kan dere kanskje flytte tilbake?
-
Det blir vanskelig. Området er minelagt og det er en militærleir like
ved. Dessuten har vi hørt at huset vårt er ødelagt, sier Sevarani.
BARN BLIR KIDNAPPET
Sevarani
forteller at det er vanskelig for mannen hennes å få arbeid.
Mesteparten av tiden reiser han rundt på leting etter jobb. Av og til
finner han noe, som regel ikke. Hun bekymrer seg for framtida til de to
sønnene sine.
- Vi trenger en skikkelig vei og busser som går
regelmessig. For øyeblikket er livet vanskelig. Jeg er redd for at
Tamiltigrene skal hente sønnene mine. At de skal bli fristet av våpen
og spenning fordi de ikke ser andre muligheter, sier hun. Og Sevaranis
frykt er velbegrunnet. Det meldes nærmest daglig om at LTTE rekrutterer
og kidnapper barn for å gi dem militær trening. LTTE benekter at det
skjer og myndighetene sier at det er lite de kan gjøre.
Samtidig som barn blir kidnappet og mange - både singalesere, muslimer og tamiler - frykter LTTE, later det til at organisasjonen fremdeles har stor støtte blant den tamilske majoriteten i nordlige deler av Sri Lanka. 27. november, et par daget etter at X snakket med Sevarani, feiret folk i nord "Mavirar Nal" eller "De store helters dag". Byer og landsbyer var dekket av bånd i LTTEs gule og røde farger. Det var fyrverkeri og plakater som viste maskingevær og eksploderende tanks. Mange steder var det satt opp telt med portrettbilder av falne LTTE-soldater fra området. Mest oppmerksomhet fikk bildene av de døde svarte tigrene, Tamiltigrenes avdeling med selvmordsbombere. Det var rekke på rekke med bilder av unge mennesker, mange av dem barn, i de karakteristiske svarte uniformene. De fleste smilte til kamera, vel vitende at de i løpet to år ville være døde. Sprengt i lufta, forhåpentligvis sammen med noen fra fiendens leir.
Tilbake ved
skolebygningen er møtet over. Folk har spist seg mette og sitter og
døser i skyggen. Kobbekaduwa ler når jeg spør om han, som singaleser,
også har muslimske og tamilske venner.
- Selvfølgelig, sier
han. - Jeg har bodd i en tamilsk landsby i over ti år. Folk omgås
uproblematisk så lenge ikke soldater og politikere gjør alt de kan for
å skape splid. Jeg har bodd her hele livet og elsker jorda og folket
her. Ingen får jaget meg herfra. Uansett, sier Kobbekaduwa.
Nakorn Pathom Thailand 9 januar 2003: Fredsforhandlerne fra Sri Lankas regjering og LTTE holder pressekonferanse. Statssekretær i norsk UD, Vidar Helgesen, er også til stede. LTTEs sjefsforhandler, Anton Balasingham, fastslår at partene ikke har klart å bli enige om viktige militære spørsmål og erklærer at LTTE trekker seg fra underkomiteen for nedtrapping og normalisering. Men begge sider understreker at de har gitt hverandre et gjensidig løfte om fortsatt våpenhvile og at forhandlingene trolig vil fortsette i februar.
Tips en venn