Neste år er det 60 år siden verdenserklæringen om menneskerettigheter ble kunngjort i FNs generalforsamling. I den fastslår verdenssamfunnet at alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter, og at enhver har krav på de rettigheter som nevnes i erklæringen, uten forskjell av noen art. Likevel utsettes lesbiske, homofile, bifile og transkjønnede verden over fremdeles for brudd på de mest fundamentale rettighetene som nevnes i erklæringen, som retten til liv, retten til ikke å bli utsatt for tortur eller grusom umenneskelig behandling, retten til ikke å utsettes for vilkårlig arrest, retten til likhet for loven, retten til privatliv og til ytrings- og forsamlingsfrihet.
Mangler konvensjon
Verdenserklæringen kom på bakgrunn av grusomhetene som ble begått under andre verdenskrig. Blant de mest foraktede gruppene i nazistenes utryddelsesleire var homofile og lesbiske. Men, mens andre grupper etter krigen fikk vern mot forfølgelse, fortsatte lesbiske og homofile å leve i en tilværelse der deres identitet var kriminalisert. Og mens beskyttelse av sårbare grupper har vært formålet med senere konvensjoner, som konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering og kvinne- og barnekonvensjonen, mangler vi en tilsvarende verdensomspennende konvensjon som gir beskyttelse på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet.
Til tross for at seksuell orientering ble utelatt finnes det etter hvert en voksende internasjonal rettspraksis som gir vern mot menneskerettighetsbrudd på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Der man i verdenserklæringen og i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter omtaler hvem disse omfatter gis det eksempler: Ordlyden er «for eksempel på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annen status» (mine uthevinger) Dette gir gode holdepunkter for å hevde at intensjonen aldri var at dette skulle være en fullstendig liste, og at seksuell orientering kan omfattes av «annen status». Kjernen i menneskerettighetstanken er at rettighetene er universelle og udelelige. Det å hevde at rettighetene ikke omfatter en bestemt gruppe mennesker innebærer en relativisering av rettighetene og er et angrep på selve fundamentet i erklæringen.
Seksuell orientering
I de siste ti årene har skjedd mye på dette området. I en banebrytende sak fra 1994 slår FNs menneskerettighetskomité fast at referansen til diskriminering på bakgrunn av «sex» (som på engelsk både betyr kjønn og seksualitet) i den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter også omfatter seksuell orientering. FNs rapportører, som overvåker hvorvidt landene overholder sine internasjonale forpliktelser i henhold til konvensjonene, inkluderer nå regelmessig overgrep mot homofile, lesbiske og transkjønnede i sine rapporter.
Hovedutfordringen i arbeidet mot disse menneskerettighetsbruddene har vært og er fortielse. Overgrepene hemmeligholdes på grunn av det sosiale stigmaet homofili er forbundet med. Dette medfører at overgrep verken rapporters, etterforskes eller kritiseres. Stigmaet har også ført til at homorettighetsorganisasjoner ofte har jobbet alene. I mange land er det fremdeles vanskelig å få lokale NGOer som arbeider for andre gruppers rettigheter til også å stille seg bak disse rettighetene. Men stillheten er i ferd med å brytes, ikke bare i den nordvestlige verden, men også i sør og øst. Informasjonsteknologien muliggjør internasjonal nettverksvirksomhet som aldri før, og i de siste ti årene har verden sett fremveksten av en internasjonale homorettighetsbevegelse. På alle kontinenter finnes det nå modige aktivister som organiserer seg og som våger å konfrontere homofiendtlige politikere og en offentlighet som rettferdiggjør overgrep i kulturens, ideologiens, moralens eller religionens navn.
Kontroversielt tema
Rettigheter på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet er ett av de mest kontroversielle temaene i verden i dag. Den økte synliggjøringen medfører flere konfrontasjoner i form av myndighetsforfølgelse og innskjerpning av straffelovgivning, men også en offentlig debatt som på lengre sikt kan lede til lov- og holdningsendringer.
Homofile, lesbiske og transkjønnede utsettes for overgrep fordi deres eksistens truer en patriarkalsk, heteronormativ verdensorden. For å legitimere fortsatt diskriminering henvises det til «naturens orden», til psykisk og fysisk sykdom og sunnhet, til religion og moral, eller til underliggende kulturelle verdier, som «afrikanske» eller «asiatiske» i motsetning til «vestlige». Volden homofile, lesbiske og transkjønnede utsettes for er også kjønnsbasert i det den rettes mot det overgriperne oppfatter som det kjønnsoverskridende i ofrenes identitet. Transkjønnede får slag og spark rettet mot ansikt og brystimplantater og lesbiske voldtas for å «kurere dem» og «vise dem» hvordan de skal oppføre seg som kvinner.
Utsatt
Brudd på sivile og politiske rettigheter fører ofte til brudd også på sosiale, kulturelle og økonomiske rettigheter. Mennesker som bryter med normer for kjønn verden over opplever at de utstøtes fra nærmiljøene sine. De kastes ut hjemmefra, bortvises fra utdannelsesinstitusjoner og har problemer med å finne inkluderende arbeidsplasser, noe som gjør at de ofte ender opp i prostitusjon og fattigdom. Den sosiale, kulturelle og økonomisk marginaliserte posisjonen de befinner seg i gjør at de mangler ressurser til å forsvare seg og til å mobilisere en offentlig opinion mot overgrep de utsettes for. Som prostituerte er de også i en utsatt posisjon for hivsmitte og vold, ikke bare fra kunder men også fra politi og sikkerhetsstyrker.
En av de viktigste internasjonale kampsakene er å avskaffe lovene som kriminaliserer homoseksualitet. Seksualitet mellom to av samme kjønn er kriminalisert i mer enn 75 land i verden. Det at ens seksualitet er kriminalisert medfører langt mer enn at man risikerer fengselsstraff: Kriminalisering fører til dehumanisering og legitimerer overgrep, både fra private aktører og myndigheter. Kriminalisering medvirker til at homofile og lesbiske som kommer i kontakt med rettsvesenet av andre grunner enn sin seksuelle orientering utsettes for overgrep. Overgrep i forbindelse med varetekt er utbredt og voldtekt, andre seksuelle overgrep og pengeutpressing er vanlig. Kriminalisering medfører også at man ikke kan påberope seg myndighetenes beskyttelse, og gir overgriperne straffefrihet noe som legaliserer fortsatte overgrep. Kriminalisering av et menneskes identitet fratar det verdighet og integritet. Og kriminalisering gjør det videre vanskelig å bygge opp en rettighetsbevegelse.
Fordømmelse
I desember ifjor la Norge i FNs menneskerettighetsråd frem den hittil største uttalelsen der diskriminering på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet fordømmes. 54 land på tvers av alle regioner deltok i uttalelsen. Regjeringen har videre utpekt kampen mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering som et særlig innsatsområde i menneskerettighetsarbeidet.
Dersom denne kampen skal vinnes må den også tas andre steder enn i FN, og her ligger utfordringen til alle internasjonale aktivister: Holdningsendringer kommer på grunnlag av møter mellom mennesker som tør å ta opp ting til debatt og refleksjon. Alle som driver med internasjonalt arbeid må våge å inkludere dette temaet i sitt arbeid og å tørre stå i de diskusjonene og reaksjonene som dette temaet vekker.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: