Mae Sot, Thailand: - Jeg flyktet til
Thailand på grunn av kampene mellom KNU (Karen National Union red.anm.)
og den burmesiske hæren. Frontlinjen var i nærheten av landsbyen vår.
Vi hadde ikke noe valg.
Saw Htoo sitter på verandaen i en liten
bambushytte og skuer utover tusenvis av andre små bambushytter. I
august 2003 flyktet han til Thailand sammen med 50 andre familier. Nå
er han ansvarlig for nye ankomster i flyktningleiren Mae La. Leiren
ligger rett ved den burmesiske grensen. Med en befolkning på over
30.000 er Mae La en av de største leirene for flyktninger fra Burma, de
fleste av dem tilhører karenfolket. - Vi sitter fast. Vi har ingen
muligheter til å forlate leiren, da vil vi bli arrestert av thailandske
myndigheter. Og på grunn av burmesiske soldater har vi ingen muligheter
til å gå tilbake til Burma. Vi kan ikke engang dyrke grønnsaker i
leiren. Vi kan bare vente, sier Saw Htoo.
SIVILE TAP
Borgerkrigen
i Burma har pågått i over 50 år, og karenfolkets væpnede kamp er et av
de lengste opprørene i verden i dag. Flere tiår med borgerkrig har ført
til store tap av liv og eiendom. Lokalbefolkningen rammes sterkt. Den
burmesiske hærens strategi er å kutte båndene mellom opprørere og
sivilbefolkning ved hjelp av propaganda, penger, mat og rekruttering.
For å lykkes tvangsflytter myndighetene landsbyer lengre bort fra
områdene langs grensen til Thailand. Innbyggerne settes i
omplasseringsleire. De som nekter risikerer å bli skutt. Allikevel
gjemmer mange seg i jungelen eller flykter til Thailand. Disse
kampanjene har medført omfattende brudd på menneskerettighetene,
inkludert summariske henrettelser, tortur, voldtekt og konfiskering av
land og eiendeler. En kvinne som flyktet fra karenstaten for to år
siden, sier hun gjorde det fordi hun var redd for den burmesiske hæren.
- De spurte ofte etter bærere. Jeg har ikke en gang tallet på alle de gangene sønnen min måtte jobbe som bærer, sier hun.
Å
bære utstyr for den burmesiske hæren er en farlig jobb. Ofte må sivile
bære ammunisjon og andre forsyninger ved frontlinjene. De får ingen
kompensasjon. Vanlig praksis er at bærere selv må ta ansvar for maten.
I realiteten er det moderne slavedrift.
- Broren min ble drept da
han gjorde denne typen arbeid. Familien hans ble overlatt til seg selv.
Sønnen min gikk på en landmine da han lette etter mat. Det er mange
landminer i vårt land, sier hun.
LEVER I SKJUL
Saw
Htoo ser ut over bambushyttene. Han ser også utover Thailand,
startstedet for mange burmeseres drømmer om et bedre liv. På den andre
siden av Moei-elven går hovedveien til byen Mae Sot. Det er anslått at
det i denne byen er minst like mange burmesere som thaier. Offisielt er
det knapt noen. Illegal arbeidskraft utgjør en solid fortjeneste både
for thailandsk næringsliv og lokalt politi. Drømmen om en betalt jobb
er sterk for burmeserne. Men veien videre fra flyktningleiren er lang.
Få slipper ut, og det er mange flyktninger. Rundt 130.000 flyktninger
fra Mon-, Karen- og Karenniområdet lever i flyktningleire. Enda flere
lever i skjul i jungelen på den burmesiske siden av grensen. Ifølge FNs
høykommissær for flyktninger finnes det mellom 600.000 og 1.000.000
internt fordrevne i Burma. Det er et forsiktig anslag.
- Vi antar at det er 250.000 til 300.000 internt fordrevne bare i Karen-området, sier Hla Henry.
Henry
er medlem av Committee for Internally Displaced Karen People (CIDKP),
som har som mål å hjelpe de internt fordrevne med mat og medisinsk
hjelp.
- Av denne gruppen har vi bare mulighet til å nå rundt halvparten av dem med en eller annen form for hjelp, sier han.
De
internt fordrevne lever under ekstremt tøffe forhold. De bor i
provisoriske hytter og prøver å overleve ved å dyrke mat på små stykker
av land. De er fritt vilt for burmesiske militære, og blir ofte tatt
som bærere. Eller de blir simpelthen skutt. Disse områdene utgjør
faktisk en sone hvor soldatene skyter fritt. Rett ved Moei-elven, på
den burmesiske siden, bor det 700 internt fordrevne. De har laget sin
egen lille landsby. - Det finnes ingen bevegelsesfrihet i
flyktningleirene. Vi foretrekker å bo i eget land, men folk er litt
nervøse her. Det er alltid en mulighet for at den burmesiske hæren
angriper, sier Mutu, en lærer i landsbyen. - I løpet av de tre siste
årene har de angrepet oss to ganger og ødelagt leiren vår. Under
kampene flykter folk over til den thailandske siden, og kommer tilbake
når det er rolig nok til å bygge opp husene igjen, forteller han.
MELLOM BARKEN OG VEDEN
Thailand
har ikke ratifisert Geneve-konvensjonen fra 1951 som definerer en
flyktnings status. Burmesere er derfor ikke definert som flyktninger.
Thailandske myndigheter har flere ganger begrenset adgangen for
internasjonale organisasjoner som bistår flyktningene med medisinsk
hjelp, mat og andre tjenester. De siste årene har denne politikken
blitt tøffere. Offisielt tar Thailand bare imot personer som flykter
direkte fra pågående kamper. Thailandske byer langs grensen er
allikevel fulle av illegale burmesiske immigranter. De har ingen
rettigheter, men brukes aktivt av det lokale næringslivet.
- Disse
arbeiderne har ingen trygge forhold. De er illegale og under konstant
fare for å bli arrestert, deportert eller misbrukt av arbeidsgiveren.
De har heller ingen adgang til helsetjenester eller utdanning, sier
doktor Cynthia Maung. Cynthia Maung driver en uregistrert klinikk i Mae
Sot.
Klinikken behandler over 50.000 pasienter i året, stort sett
gratis. Noen kommer fra Burma, hvor helsetilbudet er mangelfullt. Mange
av pasientene er illegale immigranter.
- De kommer fra sentrale
deler av Burma på grunn av politisk undertrykkelse og den håpløse
økonomiske situasjonen. Det er ingen jobb- eller utdanningsmuligheter i
Burma, og så lenge det er et faktum, vil de forbli her i Thailand.
Doktor Cynthia Maung antar at det er rundt en million burmesiske gjestearbeidere i Thailand.
- De fleste jobber i fabrikker eller på anleggsområder.
TIDLIG RETUR
I
begynnelsen av 2004 skrev karenfolket KNU og juntarådet State Peace and
Development Council (SPDC) under en midlertidig våpenhvile. Fortsatt er
mange flyktninger usikre over situasjonen. De aller fleste ønsker å
reise hjem. Samtidig er det få som stoler på at overgrepene fra
militærjuntaen vil opphøre.
- Vi trenger det internasjonale
samfunnet til å beskytte flyktningene, og til å legge press på dem som
måtte ønske å sende dem tilbake for tidlig. For hvis situasjonen er
stabil, er det ingen grunn til å tvangssende dem hjem. De vil vende
tilbake på egen hånd, sier Hla Henry.
Saw Htoo sitter med ryggen mot Burma. Som en av 130.000 flyktninger i leiren Mae Lae er han ikke i tvil.
-
Kommer freden i morgen vil vi dra tilbake i morgen. I går spurte en
utlending meg om hva jeg ville ha. Jeg sa at jeg ikke ville ha noen
ting, bare at det blir fred i Burma slik at jeg kan dra tilbake og
bygge opp huset mitt igjen, sier han.


Tips en venn