- I år blir siste gang vi dyrker opiumsvalmuer. Hvis du kommer hit neste år og fortsatt finner opium, kan du halshugge meg, sier Ngo Shui. Vi er gjester hos United Wa State Army (UWSA) i det nordlige Burma. Wa er den folkegruppen som er tyngst involvert i opiumsproduksjonen. Ngo Shui er lokal representant og landsbyleder. Vi er i Long Tan, en av mange opiumsområder nord i Burma. Området er kupert og langt unna allfarvei. Masseproduksjon av ris er komplisert i et slikt landskap og med lang vei til et stort marked. For bøndene er opium den enkleste løsningen. - Folk er svært fattige og må kjempe en daglig kamp for å overleve. Wa-bøndene er på bunnen av hierarkiet i opiumshandelen. De blir utnyttet av narkohandlerene. Dersom bøndene hadde blitt rike av å dyrke opium ville hele regionen blomstret. Men det er det motsatte som skjer. Folk blir stadig fattigere, sier Ngo Shui.
NEST STØRST
Fattigdommen
møter oss allerede mens vi kjører gjennom Wa-fjellene mot Long Tan. Det
finnes knapt brukbare veier. Helsetjenester og utdanningsmuligheter er
fraværende. Langs de bratte fjellsidene høster bøndene årets
opiumsavling. Giften i disse lokale opiumsvalmuene er et globalt
problem. Alt fra lokale landsbygutter i Wa-staten til narkomane i New
York, London eller Oslo ruser seg på heroin fra dette området. Det
internasjonale samfunnet presser sentrale og lokale myndigheter for å
få slutt på narkotikaproduksjonen.
- Vi er under sterkt press fra
Kina, Thailand og USA. Dersom vi ikke gjør noe for å stanse
produksjonen, vil ingen ha med oss å gjøre. Vi trenger internasjonal
bistand. Derfor har vi besluttet å forby opiumsdyrking etter juni 2005,
sier Shao Min Liang i UWSAs sentralkomité.
Lokalt er forbudet lite
populært. De fleste bøndene kan bare dyrke nok ris til å brødfø
familien i 6-8 måneder i året. Opiumsdyrkning gjør at familien klarer
seg gjennom hele året. Uten opiumsinntektene frykter mange en vanskelig
fremtid. Tørken de siste månedene har i tillegg gitt en dårlig
opiumshøst. Åkrene er i dårlig forfatning. Mange planter er uvanlig
små. Selv om dette kan være gode nyheter for internasjonal
narkotikabekjempning, er det en katastrofe for Wa-folket.
-Situasjonen
blir verre hvert eneste år, og spesielt i år på grunn av tørken. Jeg er
52 år gammel, og har aldri sett en så dårlig opiumshøst, sier en
Wa-bonde.
En humanitær krise er i emning. Det er ikke etablert
alternative inntektskilder for opiumsbøndene. - Det er mange
utfordringer. Matproblemet for bøndene er verst. Det vil ta tre til fem
år før folk kommer seg gjennom krisen. Å overtale bøndene er ikke nok.
Vi må også være harde mot dem som fortsetter å dyrke opium. Skal jeg
være ærlig er det ingen av bøndene som er enige i forbudet, erkjenner
Shao Min Liang. Trolig vil bøndene allikevel følge forbudet. De har
ikke noe valg. Wa-hæren kontrollerer området. Ngo Shui bekrefter dette.
- Etter forbudet vil de færreste bøndene våge å dyrke opium. Enten vi liker det eller ikke, må vi følge ordre.
IKKE NOE VALG
Siden
1999 har Wa-hæren beordret tusenvis av bønder fra de fjellrike
hjemtraktene til mer lavtliggende og fruktbare strøk. Titusener er
tvangsflyttet. Målet er å flytte folk til områder der de kan dyrke
andre vekster enn opium. Jean-Luc Lemahieu, leder for FNs program for
narkotikakontroll i Rangoon, mener at Wa-folket ikke har noe valg. -
Dersom de ikke setter i verk forbudet vil omverden kritisere dem. Da
vil Wa-ene miste den siste rest av troverdighet. De står med ryggen mot
veggen, sier han.
Wa-folket har bedt om støtte for å hindre en
humanitær krise i 2005. Flere organisasjoner har satt i gang
utviklingsprosjekter i området for å bistå bøndene. Men det er
vanskelig. Menneskerettighetssituasjonen i Burma gjør at få land er
villige til å støtte arbeidet. De mener juntaen ikke gjør nok for å få
bukt med narkotikaproblemet. Selv om Burmas junta hevder å bekjempe
narkotika, finnes det mange rapporter som sier det motsatte. Det har
foregått omfattende narkotikasmugling gjennom de mange årene med
militærstyre. Mange mener det er grunn til å tro at hvitvasking av
narkotikainntekter fra Burma og andre land spiller en viktig rolle i
regimets økonomi. Samtidig beskriver internasjonale medier Wa-hærens
rundt 20.000 soldater som verdens største narkohær. USA har satt dem på
listen over narkobaroner. Wa-folket er lite fornøyd med dette bildet.
-
Vi hadde heroinraffinerier og metamfetaminfabrikker i vår region frem
til 1998. Så innførte vi forbud i hele Wa-området. Nå synes vi
internasjonale medier behandler oss urettferdig ved å påstå at vår
organisasjon er involvert, mener Shao Min Liang i UWSAs sentralkomité.
Regionen produserer narkotika både fra opium og kunstig, fremstilt
metamfetamin.
HVEM HAR ANSVARET?
Problemet
med opiumsproblematikken er at det står uskyldige på hver side. På den
ene siden står opiumsbonden som kjemper for å overleve. På den andre
siden står en heroinmisbruker. Mellom dem står en hel kjede av
profitterende mellommenn. Disse personene er vanskeligst å nå. Det
internasjonale samfunnet prøver å angripe problemet fra ulike hold. I
2003 forbød USA import og finansielle transaksjoner via Burma, blant
annet på grunn av manglende samarbeidsvilje i narkotikaspørsmål.
Direkte bistand til narkotikabekjempelse opphørte i 1988, etter at
Burmas militære slo ned folkedemonstrasjoner for demokrati og drepte
tusener av sivile. Burmas narkotika bekymrer nabolandene. Kina, India
og Thailand var opprinnelig transittland for smugling, men har utviklet
seg til å bli store markeder. Bruken av metamfetamin har økt kraftig i
Thailand og regnes nå som et nasjonalt sikkerhetsproblem. Kina har
inntatt en svært tøff holdning til narkotikasmuglere - de risikerer nå
dødsstraff. Hiv og aids følger i kjølevannet av misbruket. Rundt
200.000 burmesere er sprøytemisbrukere. I år 2000 hadde 63 prosent av
dem hiv. I enkelte områder var andelen hele 96 prosent, og trolig en av
verdens høyeste andeler av hiv-positive sprøytemisbrukere.
SISTE HØST?
Long
Tan ligger vakkert til på toppen av en fjellkjede. Byen er ikke stort
mer enn en støvete vei og en rekke små hus. Det er bare ti kilometer
til den kinesiske grensen. I tillegg til opium er kinesiske yen den
eneste valutaen. Fellesspråket er kinesisk. Ngo Shui sitter ved huset
sitt, og er tydelig fornøyd med besøk. Vi er de første utlendingene som
tilbringer natten i hans lille hotellanneks. Turisme er foreløpig en
liten inntektskilde. - Det er ikke mulig å dyrke særlig annet enn opium
her. Så når forbudet trår i kraft, vil folk her bli svært fattige. Å
fylle magen blir vårt største problem, sier Ngo Shui.
Han lover på
sin hals at opiumsproduksjonen vil opphøre neste år. Men det er mange
bønder. Mange narkobaroner. Mange interesser som står på spill. Og ikke
minst er det forferdelig mye penger involvert. Hvem tør vende tilbake
til Ngo Shui neste år for å se om valmuene er borte?
Tips en venn