Mandalay, 1998: Jeg har kommet for
tidlig. Danserne er i ferd med å sminke seg. Komikerne tester
mikrofonene. Lue Maw, en av Mustasjebrødrene kler på seg
gjøgleruniformen. Pannebåndet er et av de viktigste varemerkene for
burmesiske komikere. Han ber meg telle sekundene mens han knytter det.
Det er en komplisert affære. Jeg kommer til 46. Lue finner frem en
mikrofon fra 50-tallet og presser den mot leppene. Showet er i gang.
- Velkommen til en forestilling du aldri vil glemme!
Vi
er i Mandalay i Burma. I et av verdens verste diktaturstater. Her
forsvinner innbyggere daglig. Fengslene er fulle av landets beste
hoder. Fremtiden er bak lås og slå. Flere millioner er på flukt fra
regimet. Og midt i en mørklagt by står Lue Maw og forteller vitser. Det
er en absurd forestilling, og jeg er eneste tilskuer.
UTEN STRØM
Lue
Maw har stått på scenen hele sitt liv. Farfaren var komiker. Faren var
komiker. Sønnen er godt på vei. Kona er danser. Søsteren lager
marionettdukkene til forestillingen. Komedie er en familiebedrift.
Mesteparten av sine 50 år har Lue Maw tilbrakt i gjøglervogna på turné
rundt om i landet. Grunnen til at han nå opptrer på et stampet jordgulv
i sitt eget hjem er at han ikke får lov til noe annet. Myndighetene har
svartelistet forestillingen. Boligen er det eneste stedet de får
underholde. I dag er byen mørklagt. Mandalay er Burmas nest største by,
men har bare strøm tre ganger i uka. Jeg kom på en av de fire andre.
Faren til Lue Maw står på bakrommet med tre bilbatterier klar. Hver
gang batteriet er tomt forsvinner lyset noen korte sekunder og
kassettspilleren sakker farten, før faren får koplet om batteriene. Lue
Maw fortsetter showet; en time med dans, musikk, dukketeater og humor.
- Bli med opp her.
Forestillingen
er slutt. Lyset er slukket. Lue Maw viser vei opp en smal trapp, og inn
et lite bambusrom. Han hvisker. Etter å ha slått for skodden og låst
døra, tar han frem et skrin, åpner et hemmelig rom og drar ut to
gulnede avisklipp. Den ene artikkelen er fra The Independent 4. august
1996. Den handler om broren og fetteren hans - de to andre komikerne i
Mustasjebrødrene. Stemningsskiftet fra humor til gravalvor er markant.
-
Truppen er for tiden oppløst. Begge ble fengslet i 1996 og er i en
arbeidskoloni i Myitkyina, nord i Burma. Vi er ikke engang sikre på om
de er i live, forklarer Lue alvorlig. I et land under jernhælen kan en
spøk koste deg flere års fengsel. Forestillingen for få minutter siden
handler plutselig ikke om dans, vitser og musikk. Den er et spørsmål om
liv og død. Om politikk.
- En komikers rolle er å spille på folks frykt, hat og gleder. På dagsaktuelle ting. Politikk er en viktig del av dét.
LYKKETALL
I
1988 slo hæren brutalt ned demonstrasjoner over hele landet. Et sted
mellom fem og ti tusen mennesker ble drept. Opprøret startet med at
diktatoren Ne Win devaluerte landets valuta over natten, og innførte de
uhåndterlige 45 og 90 kyat-sedlene, basert på lykketallet 9.
Burmesernes sparepenger ble verdiløse. To år senere ble det arrangert
frie valg. Aung San Suu Kyi og partiet National League for Democracy
(NLD) vant overlegent, men ingenting skjedde. - Vi er styrt av en
elendig regjering. Alle vet det. Alle hater dem. Som komikere må vi
spille på det. Vi har ikke noe annet valg.
I kjølvannet av de frie
valgene i 1990 reiste komikertruppen rundt i landet. Aung San Suu Kyi
og hennes parti NLD nøt enorm popularitet. Det begynte med en spøk. En
ganske uskyldig spøk. Om de to som kranglet om hvem som hadde den
største hatten. Den ene skrøt av at hans hatt var så stor at den
beskyttet mot både sol og regn. Den andre svarte at hans hatt var så
stor at den kunne dekke hele Burma. NLDs symbol var en stor bambushatt.
Budskapet var at Aung San Suu Kyi var skikket til å lede landet. Det
kostet broren ett års fengsel. Kort tid etter ble han arrestert på
scenen under en forestilling i Mandalay. Noen år senere skjedde det
igjen. Uavhengighetsdagen i Rangoon samlet flere tusen mennesker. Aung
San Suu Kyi var der. Mange ambassadører var tilstede.
Mustasjebrødrenevar på scenen. Regjeringen var i gang med å organisere
et arbeidskorporativ. Få likte prosjektet, og mange tapte penger.
Spøken var enkel. «Før ble tyver kalt tyver. I dag kalles de
korporative arbeidsledere». To setninger. Elleve ord. Spøken var en
suksess, men følgene ble katastrofale. Lue Maws bror, Par Par Lay, var
blant dem som ble arrestert. - Etterretningen tok opp forestillingen på
bånd. I tillegg til broren min arresterte de fetteren min og to andre i
truppen.
De ble dømt til syv års fengsel. Kort tid etter ble de
overført til en av de hardeste arbeidskoloniene i Burma. I Myitkyina.
Der må fangene arbeide tolv timer hver dag med å hogge stein. En lokal
prest fortalte at det vanligvis dør en person annenhver dag. Han burde
vite det. Det er han som ber for de døende. Annenhver uke reiser Par
Par Lays kone til Myitkyina for å overlevere mat til mannen sin. Reisen
tar et døgn hver vei. Eneste livstegnet hun får tilbake er en signatur
på at pakken er overlevert. - Etterretningen er alltid der når vi
kommer, ransaker oss og nekter å gi oss informasjon. Men vi har et håp.
Vi tror han lever, sier Lue Maw. Samtidig er Mustasjebrødrenes sak
kjent. Amnesty skriver brev. En del turister drar innom den
provisoriske teaterscenen i Mandalay. Den internasjonale
oppmerksomheten har vært en beskyttelse.
-Jeg tør ikke tenke på hva
som hadde skjedd uten at noen hadde brydd seg. Det er sent. Burmas nest
største by er totalt mørklagt. Før jeg går tar Lue Maw meg i armen, ser
meg inn i øynene.
- Få dette ut. Det er viktig. Han sier det uten snev av humor.
UTEN FRYKT
Mandalay, 2004:
Det samme huset. Den samme scenen. Den samme forestillingen.
Forskjellen er at det er flere på scenen. Komikerne er løslatt. Par Par
Lay har forbud mot å opptre, men han gir blaffen. Fem år i fengsel, med
sykdom, jevnlig mishandling og lite mat, har ikke klart å ta knekken på
viljen. - Det er ikke fordi jeg er spesielt modig eller fryktløs. Jeg
har vane for å gjøre det jeg tror på. Mitt motto er at du skal gjøre
noe for folket og fortelle sannheten uten frykt, sier Par Par Lay.
Tiden i fengselet var tøff. Mange av medfangene døde av sykdom og utmattelse.
-
Så lenge jeg har fortalt sannheten, og gjorde det for folket, spiller
det ingen rolle hvor de sender meg. Jeg sang på vei til fangeleiren, og
var som vanlig fornøyd. Dette regimet skal ikke knekke oss, sier Par
Par Lay. Han smiler.
Tips en venn