«Uansett hvem du er, må du forlate det ved fengselsporten. Det finnes ikke politikere, doktorer, lærere, munker, nonner eller studenter. Bare fanger. Dere er alle like. Her finnes ingen politiske fanger. Bare fanger». Dette er velkomstordene som jeg og andre politiske fanger i det beryktede Inseinfengselet ble mottatt med. Den eneste spesialbehandlingen for politiske fanger var isolasjon og eneceller. Vi fikk ikke lese eller skrive. Det fantes heller ingen medisinsk behandling,
Hver onsdag kom sjefsbetjenten rundt for å høre om fangene hadde klager eller spørsmål. Dette var også det eneste tidspunktet hvor vi fikk møte den medisinske ansvarlige. Problemet var at denne personen ikke hadde noen erfaring med medisinske spørsmål. Vi så aldri et stetoskop, blodtrykksmåler eller annet relevant medisinsk utstyr. Det ble aldri foretatt medisinske undersøkelser. Alle ble behandlet med de samme pillene. Stort sett fikk vi de billigste smertestillende pillene i Burma. Unntaksvis fikk vi antibiotika, men bare fire piller av gangen. Alle vet at det ikke er nok til en behandling. Hvis vi ba om mer sa de alltid: «Hvorfor skal du få særbehandling. Det er mange pasienter. Hvis du skal ha 16 tabletter er det ikke nok til de andre».
En gang hadde jeg tannpine på venstre side. Doktoren bare smilte og sa at jeg måtte tygge med høyre side. Jeg ble sint.
- Du er ikke doktor, ropte jeg.
- Nei. Og jeg er ikke tannlege heller, smilte han.
I 1991 led en av mine medfanger av dysenteri, og ba doktoren om kokt havregrøt.
- Det er umulig. Vi har ikke engang kokt vann til å rense sprøytene med på sykestua, svarte doktoren.
Vi
visste at mange hadde blitt smittet av hiv i fengselet. Vi fant også ut
at medisinerne ikke brydde seg om å rense sprøytene. Vi fryktet aldri
torturen i fengselet. Det vi var redd for var sprøytene. På sykestua
sto det et skilt: «Kun tillatt å bruke 15 sprøyter per dag». På
sykestua var det 200 pasienter innom daglig. Jeg hadde hørt at det var
10.000 fanger i Insein. Jeg lurte på hvordan det var mulig å bruke så
få sprøyter. Vet de ikke bedre? Regimet har enorme budsjetter til
militæret og det hemmelige politiet. Men de har verken penger til
medisiner eller informasjonskampanjer mot hiv og aids. Den største
smittefaren for sykdommen var sykehuset i Inseinfengselet. Livet er
fullt av tilfeldigheter. Ingen kan spå hvordan livet blir i fengsel.
Ingen kan vite om de overlever. Jeg var en av de heldige.
Tips en venn