Metodene har vært mange. Vestlige
land som USA og EU har forsøkt politisk press og økonomisk isolasjon.
ASEAN (sammenslutning av sørøst-asiatiske stater), Kina og Japan har
argumentert for at endringer vil skje via dialog og samhandel. Hvis
målet er å demokratisere Burma har ingenting lykkes.
- Så lenge
juntaen påtvinger sanksjoner på sin egen befolkning vil jeg støtte
internasjonale sanksjoner mot Burma, sier Bo Kyi, en burmesisk
menneskerettighetsaktivist som bor i eksil i Thailand.
Bo Kyi er
ikke i tvil. Han jobber aktivt for å tvinge utenlandske selskaper ut av
Burma. Ved hjelp av lobbyvirksomhet i Asia, Europa og USA har han vært
med på å presse ut flere internasjonale selskaper fra Burma. Carlsberg,
Heineken, Triumph er noen eksempler. De internasjonale kampanjene har
riktignok rammet generalene, men det har ikke vært nok til å tvinge dem
til forhandlingsbordet. Dialogen mellom Aung San Suu Kyi, som leder
partiet National League for Democracy, og juntaen, har kjørt seg fast.
Det såkalte veikartet for demokrati fikk nylig et tilbakeslag da
nøkkelpersonen i regimet, general Khin Nyint, ble sparket. Khin Nyint
var langt mer liberal enn den øverste lederen i landet, general Than
Shwe. - At de fjernet Khin Nyint betyr at det er en maktkamp mellom
dem, og det er alt. Så lenge juntaen sitter med makten er det vanskelig
å innføre demokrati. Hvordan kan vi bygge demokrati så lenge pistol og
penger står over loven, spør Bo Kyi.
Bo Kyi representerer den
vanligste holdningen til sanksjoner. Så lenge regimet sitter med makten
er demokrati umulig. Sanksjoner vil kvele regimet, og et nytt styresett
kan oppstå. Tankerekken er klar, men er den realistisk? Regimet er mest
interessert i å holde på makten for maktens skyld. Er det mulig å ramme
de politiske lederne, uten at prisen blir for høy for
sivilbefolkningen? - Sanksjoner rammer også oss, men de rammer i det
minste generalene. Likevel er vi avhengig av at det internasjonale
samfunnet har en mer realistisk politikk og at det blir gjennomført
sanksjoner som virkelig er rettet mot militæret, sier en politisk
aktivist i Burma.
UNNTAK FOR OLJE OG GASS
I
oktober trappet EU opp sanksjonene mot Burma med et forbud for
EU-selskaper om å investere i burmesiske statsselskaper. Allikevel ble
gass- og oljeindustrien unntatt sanksjonering. Dette er svært
kontroversielt, siden sektoren årlig tilfører regimet hundrevis av
millioner i hardt tiltrengt utenlandsk valuta. Samtidig illustrerer
unntaket at vestlige land først og fremst er positive til sanksjoner så
lenge ikke egne interesser står på spill.
- Jeg mener at det
egentlig aldri har vært utført sanksjoner mot Burma. Sanksjoner er
avhengig av en helhetlig plan, og som gjelder alle sektorer og et stort
antall nasjoner. Burmas naboland har vært uvillige til sanksjoner, og
når EU fritar gass- og oljeindustrien er det fremdeles langt igjen,
sier John Jackson, leder i Burma Campaign, en av Europas mest aktive
støtteorganisasjoner for burmesisk opposisjon.
EU har forsøkt flere
varianter av politiske sanksjoner mot militærregimet: våpenembargo,
visumforbud for høytstående SPDC-medlemmer og deres familier. De har
frosset bakkonti som generalene har i utlandet. Unionen har nå valgt å
øke bistanden til Burma, samtidig som de holder seg innenfor sitt
etablerte sanksjonsregime. USA har siden 1997 hatt forbud mot alle
investeringer i Burma. En av de viktigste årsakene er Burmas politiske
situasjon, samt ledelsens manglende evne til å stanse produksjon og
eksport av opium og heroin. USA nekter innreise for høytstående
burmesiske tjenestemenn, og import av tekstiler er redusert.
- På
grunn av sanksjonene fra EU og USA, har ikke juntaen tilgang til støtte
fra IMF, Verdensbanken og andre finansinstitusjoner. Burma forblir en
pariastat. Men forhåpentligvis vil situasjonen tvinge juntaen til å
innføre endringer. Mens lider dessverre befolkningen, sier Aung Zaw, en
burmesisk journalist i asyl og redaktør for The Irrawaddy, et magasin
med fokus på Burma.
Ikke alle deler håpet om at sanksjoner hjelper.
Burma har vært et diktatur i over 40 år. Isolasjonspolitikken har ikke
ført frem. I dag har asiatiske land kommet regimet i møte i forhold til
handel og politikk. Samtidig fortsetter de vestlige land sanksjonene.
Noen mener at denne politikken virker mot sin hensikt.
- Sanksjoner
har blitt en moralsk sak. Vi føler oss kanskje bedre, men sanksjonene
bedrer ikke den politiske situasjonen i Burma. Målet er demokrati, men
jeg tror det er på tide å forsøke andre metoder for å nå målet, mener
David Steinberg, professor og direktør ved Universitetet i Georgetown i
Washington DC.
Hans meninger er kontroversielle i det burmesiske
miljøet. Steinberg mener at partene de siste årene har kjørt seg fast.
På den ene siden står den burmesiske juntaen som ønsker å bevare sin
makt for enhver pris. På den andre siden står vestlige land og krever
at generalene skal overgi makten til den demokratiske opposisjonen. Det
finnes knapt grunnlag for forhandlinger. - Om det internasjonale
samfunnet ønsker å forhandle må de først tone ned kritikken, og
deretter ta opp dialogen. De må også komme med konkrete belønninger
hvis regimet tar et skritt i riktig retning. Jeg tror det er eneste
måten å komme videre i en fastlåst situasjon, sier Steinberg.
Det
er mange tegn på at situasjonen er fastlåst. Samtalene mellom Aung San
Suu Kyi og regimet har stanset opp. Juntaen har kvittet seg med Khin
Nyint, den mest liberale av generalene. Mange av de etniske grup-pene
som er involvert i grunnlovsarbeidet frykter en strammere linje fra
styret i Rangoon. Demokratiforkjempere langs den thailandske grensen
har lite spillerom.
- Opposisjonen i Burma er nærmest paralysert.
Jeg tror National League for Democracy og opposisjonspartiene i og
utenfor Burma vil fortsette å spille en vital rolle for å endre Burma i
riktig retning. Men de trenger et nytt lederskap og en ny strategi,
mener Aung Zaw i The Irrawaddy. Samtidig lider den burmesiske
opposisjonen av at nabolandene er blitt mer positivt innstilt til
juntaen. Kina er faktisk juntaens viktigste allierte, både i forhold
til investeringer og leveranse av militært utstyr. Denne alliansen er
til bekymring for India, som frykter at Kina får tilgang til Det
indiske hav. Indiske styresmakter er dermed blitt mer vennlige mot
Burmas lederskap. Thailands politikk i forhold til Burma har endret seg
dramatisk de siste årene. Under statsminister Chuan Leekpai var landet
positivt innstilt til burmesiske opposisjonsgrupper i grenseområdet.
Samtidig kritiserte de åpenlyst Burmas politikk. Dagens statsminister,
Thaksin Shinawatra, har tonet ned kritikken samtidig som han har gjort
det vanskeligere for burmesiske demokratiforkjempere langs grensen. Og
ikke minst praktiserer ASEAN (sammenslutning av sørøst-asiatiske
stater) en inkluderende politikk i forhold til militærregimet.
- De
siste årene har Thailand og resten av ASEAN-landene forsvart regimet.
Resultatet er at de har fått skitne fingre. Mange trodde de kunne endre
Burma ved å være åpne. Vi ser nå at noen land er i ferd med å miste
tålmodigheten. Vi vil først se endringer i Burma når man får i gang en
felles sanksjonspolitikk, og vi trenger verdensledere til å få det til,
mener Aung Zaw.
Diskusjonen om hvilke midler som er best egnet for å
skape demokrati i Burma er ikke over. - Det har vært mange som har
klaget på sanksjoner i løpet av de to siste årene. Jeg tror det kommer
fra regionale aktører, byråkrater, utenlandske akademikere og regimet
selv. Men jeg har aldri hørt det har kommet fra det burmesiske folk.
Burmesere vil ha velstand og fred, men de vil også bli kvitt dette
regimet, sier Aung Zaw.
Tips en venn