Det er liten tvil om at Burma er et
vakkert og attraktivt land for turister. Severdigheter skorter det ikke
på. Verdens største buddhistiske pagode i Rangoon, et gigantisk
tempelområde i Pagan, verdens største bok hugget inn i stein, enorme og
frodige regnskoger, eksotiske landsbyer i bambus, folket og dets
vennlighet. Ikke minst er Burma et land som er urørt av masseturismen.
Landets isolasjon er paradoksalt nok i ferd med å bli en attraksjon. Å
reise til Burma er som å reise tilbake i tid. Et unikt potensial for
turisme, er hva turoperatørene kaller det. - Vi arrangerer to reiser
dit i året, sier Ragnar Wikstrøm. Han er ansvarlig for Wikstrøm Reiser,
én av to operatører i Norge som selger pakketurer til Burma. Selskapet
har møtt massiv kritikk fra ulike organisasjoner, medier og
enkeltpersoner for å tilføre kapital til en diktaturstat. Ragnar
Wikstrøm er uenig i påstandene.
- Det er snakk om grupper på rundt
25 personer, ikke noen stor utvandring akkurat. Gruppene hadde vært
større om vi ikke ble motarbeidet av UD. Vi lever i et fritt land og må
få reise dit vi ønsker.
Wikstrøm er frustrert over regjeringen.
Etter hans mening er ønsket om å opptre politisk korrekt den eneste
grunnen til å hindre turistnæringen.
TVANGSARBEID
Helt
siden juntaen i Burma i 1996 lanserte «Turismens År», har den
offisielle linjen fra norsk UD vært boikott. Boikotten har omfattet
handel, investeringer, så vel som turisme, og er i stor grad blitt
overholdt. Boikotten bunner i en oppfordring fra NLD, partiet til
Nobelprisvinner Aung San Suu Kyi. - Det er riktig at det i dag
eksisterer en oppfordring til boikott i samstemmighet med EU. Det må
bemerkes at dette bare er en oppfordring, og det ikke er en straffbar
handling å trosse den, forteller Anne Lilleøren, rådgiver i UD. De
fleste innen den burmesiske opposisjonen mener turistene bør holde seg
hjemme av tre grunner. Aung San Suu Kyi og hennes parti ønsker dette.
Turismen tilfører juntaen hardt tiltrengt kapital, noe som medvirker
til at regimet kan sitte lengre ved makten. I tillegg er det
dokumentert grove brudd på menneskerettigheter som en direkte følge av
turismen.
- Det finnes eksempler på tvangsarbeid knyttet til bygging av veier og
golfbaner,
det finnes tilfeller av tvangsflytting av landsbyer for å rydde plass
til turistnæringen, sier Åse Sand i Den norske Burmakomiteen. Hun mener
man bør tenke seg godt om før man setter seg på et fly til Burma.
- Juntaen blir rikere, sterkere og får økt internasjonal legitimitet som en følge av turisme. Og det er jo ikke bra, sier hun.
OPPFORDRER ALLE TIL Å REISE
Det
er i dag mulig for hvem som helst å reise når som helst til Rangoon, og
på den måten er det opptil hver enkelt turist å avgjøre om det er etisk
riktig å dra. Men hvordan arter en reise til Burma seg? Hva ser man?
Får man øye på tvangsarbeidet? Kan man snakke om
menneskerettighetsbrudd til burmeserne på gaten? Ifølge Ragnar Wikstrøm
er Burma et trygt land å bevege seg i, og han ser ingen tegn til at
juntaen plager verken turister eller innbyggerne.
- Jeg har alltid følt meg velkommen der, og kan snakke åpent med hvem som helst.
Han oppfordrer alle til å reise dit selv og vurdere hvordan Burma egentlig er. Burmakomiteen er dypt uenig.
-
Turisten må holde seg til bestemte områder, rundt i det indre Burma.
Trer man utenfor står man i fare for å bli arrestert. Nylig ble noen
japanske misjonærer fengslet fordi de reiste utenfor turistløypen, sier
Åse Sand.
I disse to leirer står altså
påstand mot påstand. Hva bør en turist vite? Motstandsbevegelsen
kjenner forholdene i landet godt. Burma er et glemt land i
internasjonal presse. Rapporter om overgrep når ikke ut til folk flest.
Som tilfeldig besøkende kan det være vanskelig å få øye på overgrepene.
Allikevel er det mange som ser flere positive sider ved turisme i
Burma. - Personlig er jeg lei av at en positiv innstilling til turisme
skal være ensbetydende med en sympati for juntaen. Det er ingen som er
uenig i at Burma burde hatt et annet styresett, men en boikott er
likevel for drøyt, mener Helge Baardseth, skribent i reisemagasinet
Vagabond.
Han mener opposisjonen svartmaler situasjonen.
- For
det første er det ikke riktig at alle pengene fra turismen går til
juntaen. Hvis man er litt bevisst hvor man legger igjen penger i løpet
av sin reise, så er det den fattige lokalbefolkningen som først og
fremst tjener på turistenes nærvær. For dem kan turisten bety
livsviktig inntekt til det daglige brød, sier Baardseth.
Jens A.
Riisnes, reisejournalist i NRK, ser også flere positive sider ved en
turiststrøm til Burma, men mener turistens holdning er helt avgjørende.
- Burma har vært et innestengt land veldig lenge, og trenger sårt besøk
av mennesker som er interessert i å vite hva som virkelig foregår der
inne. Særlig de intellektuelle i Burma sliter med å få kontakt med
omverdenen.
I hans øyne bør flest mulig nysgjerrige og bevisste
mennesker reise til Burma under dekke av å være turister. En bevisst
turisme kan gi positive ringvirkninger.
- Det er mulig å være turist
utad, men i virkeligheten være journalist eller student, for å si det
sånn. Det som er viktig er å slå ned på den kommersielle
turistindustrien som ikke søker seg bak fasadene, mener Riisnes.
KUNSTIG LIV
Synet
på turisme og sanksjoner er to sider av samme sak. Vil turisme holde
kunstig liv i regimet? Eller vil nytt tankegods fra turistene tvinge
frem endringer? Det finnes ingen enkle svar.
- Det er svært
vanskelig å være en bevisst turist i Burma, og vite hvor pengene
havner. Nettverkene i landet er komplekse, og ingen vet med sikkerhet
hvem som støtter juntaen og hvem som ikke gjør det, selv på gatenivå,
mener Åse Sand i Burmakomiteen.
Hun understreker at Burma nylig ble
utpekt som et de fem mest korrupte landene i verden av Transparency
International. Foreløpig er det lite sannsynlig med endringer i UDs
stille boikott. Så lenge det ikke skjer reelle endringer i Burma, og
Aung San Suu Kyi ikke tar initiativ til å oppheve boikottene, vil
turistene bli bedt om å holde seg hjemme.
Tips en venn