Det afrikanske markedet for telekommunikasjon er det hurtigst voksende i verden. Antall mobilabonnenter vokser med 65 prosent hvert år, mot 33 prosent på verdensbasis. Den internasjonale telekommunikasjonsunionen ITU anslår at afrikanske mobilbrukere vil utgjøre mellom 10 og 20 prosent av befolkningen innen 2010, mot seks prosent i fjor.
Privatisering og avvikling av statsmonopoler har bidratt til å stimulere denne veksten. BTA-avtalen (Basic Telecommunication Services Agreement), som er en del av Verdens handelsorganisasjons avtale for handel med tjenester (gats), har siden 1998 pålagt myndigheter å åpne telemarkedene for konkurranse og likestille utenlandske aktører med hjemlige.
I slutten av 2001 hadde Afrika 104 mobilnettverk med over 14 millioner kunder, i tillegg til 10 millioner i Sør-Afrika. I Uganda, som mange regner som et forbilde, ble antallet mobilabonnenter 131-doblet mellom 1996 og 2002, fra 3000 til nesten 400.000.
FNs tusenårsmål nummer 8 er å utvikle et «globalt partnerskap for utvikling». Det innebærer blant annet å gjøre fordelene ved ny teknologi, spesielt innen informasjon og kommunikasjon, tilgjengelig i samarbeid med privat sektor. I så måte kan man notere seg den voldsomme veksten med tilfredshet.
- Det er åpenbart at informasjonsflyt er en viktig forutsetning for utvikling, sier Murali Shanmugavelan i Panos, en organisasjon som arbeider med informasjon i et utviklingsperspektiv. Tross den voldsomme veksten er han skeptisk til hva WTOs (Verdens Handelsorganisasjon) rammeverk vil bety for de fattige landene. For det er den urbane middelklassen som til nå har nytt godt av mobilboomen.
- WTOs regelverk har nok gitt resultater i de store byene, men hva skjer i periferien? WTO setter en effektiv stopper for kryssubsidiering, der midler blir overført for å stimulere investeringer også i ulønnsomme områder. Dette er et virkemiddel som har blitt brukt aktivt for å bygge ut infrastruktur i Nord, påpeker Shanmugavelan.
Forskjellen mellom by og land er massiv i de fleste utviklingsland når det gjelder antall mobilbrukere. Også i foregangslandet Uganda er 70 prosent av telefonene i byområdene, mens 80 prosent av befolkningen bor på landsbygda. Det store flertallet av afrikanere bor i områder med dårlig utbygd infrastruktur og er avskåret fra det «globale kommunikasjonssamfunnet». Det internasjonale frihandelssystemet bidrar ofte til å sementere disse forskjellene ytterligere, mener blant annet FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD).
Problemet er ikke manglende åpenhet i økonomien. UNCTAD påpeker at de aller fattigste landene allerede er mer åpne for frihandel både enn andre u-land og enn i-landene. Likevel er handelen med resten av verden liten - og kanskje enda viktigere: Bare et mindretall av befolkningen merker noe til de positive effektene av handelen, mens de negative effektene, som konkurranse med USAs og EUs massivt subsidierte jordbruksvarer, har vært ødeleggende for mange lokalsamfunn.
Et dynamisk næringsliv, kombinert med reguleringer for å skape et bedre grunnlag for å investere på landsbygda, kunne hjulpet til å med å gjøre mobiltelefoner tilgjengelig for flere enn middelklassen. Men myndigheter verden over har ikke bare privatisert, men også kvittet seg med mange av verktøyene de hadde for å føre en aktiv utviklingspolitikk gjennom politisk styring.
- BTA-avtalen åpner blant annet for å bruke avgifter på telefonsamtaler til å finansiere fond for utvikling av infrastrukturen på landsbygda. Dette høres jo bra ut, men i praksis gir det ikke nok midler, mener Shanmugavelan i Panos.
Inntil ganske nylig kunne myndighetene i fattige land holde kostnadene for telefoni lave på landsbygda, der man hadde tilgang til telenettet. Det skjedde - blant annet gjennom kryssubsidiering. Nå er dette er ikke lenger mulig. Verdens Handelsorganisasjon har vedtatt avtaler som kraftig begrenser mulighetene for subsidier. U-land kan dermed ikke bruke de samme virkemidlene som Norge og andre industrialiserte samfunn har brukt for å utvikle sin økonomi.
Derfor vil veksten kunne avta etter hvert som markedet blir mettet i byene. De fattige på landsbygda vil bli hengende etter.
Det skal en betydelig økonomisk utvikling til før det lønner seg å investere i telefoni på den afrikanske landsbygda. Samtidig er det nettopp denne typen investeringer som må til for å skape økonomisk utvikling i et kontinent som befinner seg i globaliseringens ytterkant. Afrikas fattigste er fanget i en ond sirkel, som deregulering alene neppe vil bidra til å bryte ut av.
Da EU-landene i 2002 stilte krav om markedstilgang til utviklingsland i forbindelse med Gats-forhandlingene, var tilgang til telekommunikasjonsmarkedet blant de viktigste kravene. Norsk politikk er en del av dette. Norge stiller omfattende krav om deregulering av det offentlige tjenestetilbudet i u-land, skriver Klassekampen og Aftenposten. I forhandlingene WTOs Gats-avtale for handel med tjenester skal Norge ha krevd at Kenya, Pakistan, Colombia og Sør-Afrika avvikler statlig regulering av utdanning, miljø, finans, transport- og telekommunikasjon. Kritikere har pekt på at de rike landenes bistand til utviklingslandene gir dem et ekstra ris bak speilet i slike forhandlinger.
Norges posisjon i WTO-forhandlingene blir holdt hemmelig. Opplysningene stammer fra en rapport av stiftelsen Ignis, og står i motsetning til utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsons uttalelser om at Norge generelt ikke har stilt ordinære forhandlingskrav, men kommet med «eigne framlegg som inviterer til kontakt og samarbeid».
Det statlige norske teleselskapet Telenor opererer allerede blant annet i Malaysia og Bangladesh, og har nok lite imot at Pakistan, Colombia og Sør-Afrika blir bedt om å åpne sin telesektor for utenlandske selskaper. Samtidig har Norge ambisjoner om fortsatt å være en «ledende aktør i utviklingspolitikken» og om å «bidra til at vår rikdom kan bringe muligheter til andre».
Shanmugavelan mener det er viktig med åpenhet rundt forhandlingene.
- Det foregår mye press bak kulissene for å åpne markedene. Kravene som stilles blir ikke diskutert åpent, og dokumenter og informasjon er ofte utilgjengelig. Samtidig vet vi at dette er kompliserte spørsmål der det ikke finnes entydige svar. Myndighetene burde legge til rette for mer åpenhet og debatt rundt disse kravene. Før det blir gjort, er det galt å stille krav om mer liberalisering til fattige land.
Tips en venn