Den nye patentloven inneholder et nytt kapit-tel om Plant Variety Protection, på norsk kalt planteforedlerrett. Loven påbyr irakiske bønder å bruke såkalt plantesortbeskyttet såkorn, som faller inn under denne planteforedlerretten. Planteforedlerretten defineres i Iraks tilfelle av UPOV-konvensjonen (se faktaboks). I praksis betyr dette at irakiske bønder må benytte frø som er godkjent som en egen plantesort, og hvor såkornets gener dermed er opphavsrettslig beskyttet gjennom en patentordning. I Irak har bøndene til nå drevet på tradisjonelt vis, ved å bruke egenavlede såkorn, gjerne spart og lagret over flere år. Under det nye lovregimet må de nå slutte med det. Den eneste måten det tradisjonelle irakiske jordbruket kan bevares på innenfor den nye lovgivningen, er ved at bøndene selv skaffer seg planteforedlerretten (patenteierskapet) til såkornet. For at bøndene skal kunne gjøre dette, må såkornet i følge konvensjonen være nytt, i betydningen ikke tidligere kjent og det må være «særegent, ensartet og stabilt».
FOR KOSTBART
Men
bøndene i Irak har ikke mulighet til å møte disse kravene. Det å påvise
at genstrukturen i et såkorn er en «oppfinnelse» som kvalifiserer til
patent og deretter søke om og få planteforedlerrett, er omstendelig og
kostbart. Dermed er planteforedlerretten noe som i realiteten kun store
(multinasjonale) selskaper kan benytte seg av. Og disse selskapene kan
under dette lovregimet faktisk sikre seg slike planteforedlerretter,
til tross for at såkornet har vært brukt og foredlet av bønder i
tusenvis av år før selskapene begynte å snuse på dem. Rettighetene
planteforedlerretten gir i denne forbindelse er omfattende. Dersom man
har planteforedlerretten til en plantesort, så harman eksklusiv rett
til å produsere, reprodusere, selge, eksportere, importere og - ikke
minst lagre - plantesortene.
KONSEKVENSER AV PLANTEPATENTER
Monopolet
på plantesorter er 20 år, på trær er den på 25 år. I monopoltiden er
den beskyttede sorten de facto eiendommen til foredleren, og ingen kan
plante eller på noen annen måte bruke såkornet uten å kompensere
patentinnehaveren. Dette betyr begrensninger på irakiske bønders
muligheter til å plante eller spare til omplanting de såfrøene som er
patenterte. Det er flere versjoner av UPOV-konvensjonen i bruk. Norge
undertegnet 1978-versjonen i 1993. Nå er det bare den siste reviderte
versjonen fra 1991 som kan undertegnes. Denne siste versjonen skiller
seg fra 1978-versjonen på viktige områder: konvensjonen har et unntak,
privilege, altså bønders privilegium, som gir bønder som har sådd
beskyttede plantesorter rett til å bruke såkorn fra egen avling. Det
andre unntaket gjelder planteforedlerne: Planteforedlere baserer
arbeidet sitt på hva andre foredlere har gjort før dem og bruker
plantesorter for å utvikle nye plantesorter. Disse unntakene i
konvensjonen, farmers privilege og breeders exemption har i 1991-
versjonen blitt strammet inn; bønder kan ikke lenger utveksle såkorn
seg imellom og bøndenes adgang til å bruke egenlagrede såfrø er
strammet inn. Planteforedlerretten er utvidet slik at hvis noen først
har fått patent på en sort vil det være vanskeligere for andre
planteforedlere, for eksempel bønder, å videreforedle en patentert
plantesort og få patent på den.
IKKE BARE IRAKISK PROBLEM
Det
er blitt protestert fra flere hold mot konsekvensene av patentlover for
bønder i Sør. I forbindelse med forhandlingene om en frihandelsavtale
mellom EFTA og land i det sørlige Afrika skrev 50 miljø- og
solidaritetsorganisasjoner, blant annet Oxfam, Utviklingsfondet,
Natur-vernforbundet og Den sørafrikanske bispekonferansen, i november i
år under på et brev til EFTAs utenriks- og handelsministere. De ønsker
å forhindre bestemmelser som begrenser tilgang til blant annet såkorn
og krever at det ikke skal være krav om immaterialrett i avtalen mellom
EFTA og landene i det sørlige Afrika.
«ENGANGSFRØ»
Påbudet
om ny patentlov i Irak fremstilles som nødvendig for å sikre
forsyningene av gode såfrø til irakiske bønder, men vil ifølge GRAIN og
Focus on the Global South i realiteten forenkle og sikre tilgangen til
irakisk jordbruk for multifarmer's nasjonale selskaper som Monsanto og
Syngenta.
Disse har allerede kontroll over store deler av
verdenshandelen med såfrø. Dette kan på sikt ha alvorlige konsekvenser
for bøndene og matvaresikkerheten. Det amerikanske selskapet Monsanto
er også kjent for å ha tatt i bruk terminatorteknologi når de lager
såkorn. Det vil si at såkornene deres spirer og gir avling som andre
korn. Forskjellen er at frøene ikke kan gjenbrukes. Dette skjer som
resultat av en kjemisk prosess. Ved tilstrekkelig bruk av slike frø vil
det åpne seg et stort marked for selskapene, ettersom bøndene må kjøpe
frø av dem årlig. Det er også den sannsynlige konsekvensen dersom
UPOV-konvensjonen av 1991 forblir gjeldende i Irak.
Tips en venn