I Verdensmagasinet X sine spalter er det denne høsten gitt plass til enkelte partsinnlegg fra aktivist-og forskerhold knyttet til Regjeringens Stortingsmelding om norsk utviklingspolitikk. Tilsvarende innlegg har også blitt gjengitt i andre medier. Redaktøren i magasinet har beklaget at det ikke har kommet motsvar fra utviklingsministeren, men dette blir å snu hele saken fullstendig på hodet. Hele meldingen er jo utviklingsministerens og resten av Regjeringens innlegg i debatten! Nå ligger saken i Stortinget, og det er der beslutninger om føringene på norsk utviklingspolitikk skal tas. Trolig vil disse beslutningene stå seg i fem til ti år fram i tid. Det er i alle fall drøyt åtte år siden forrige gang Stortinget behandlet en melding om bistands- og utviklingspolitikk generelt.
Fra
enkelte organisasjoner og aktivister er det blitt hevdet at
samarbeidspartnere i Sør ikke har hatt mulighet til å påvirke den nye
«utviklingsmeldingen». Også her framstår kritikken mer som debatteknikk
enn hardtslående faktum. Selvsagt er de fattiges røst grunnlaget for
Stortingsmeldingen. Formålet med meldingen er imidlertid å reflektere
Regjeringens tilrådinger om beslutninger til landets
nasjonalforsamling. Da kan vi ikke skyve andre foran oss. Vi må stå for
den politikken vi presenterer.
Grunnlaget for våre anbefalinger til
Stortinget er likevel basert nettopp på vurderinger og synspunkter som
er blitt til i dialog med fattige land. Og denne dialogen inkluderer
det mangfold av enkeltmennesker, organisasjoner og
myndighetsrepresentanter som løpende er en del av de relasjoner Norge
har i utviklingssamarbeid. Hovedformålet med denne Stortingsmeldingen
er å presentere det Regjeringen mener bør være Norges bidrag til den
internasjonale innsatsen for bekjempelse av fattigdom. Denne
internasjonale fellesinnsatsen er særlig konkretisert i FNs
tusenårsmål. Disse målene er som kjent vedtatt av alle FNs medlemsland.
Helt åpenbart er disse åtte tusenårsmålene en forenklet versjon av det
betydelige omfang av mål og forpliktelser som oppsummerer 1990-åras
tallrike globale toppmøter. Hver for seg endte disse toppmøtene opp i
en nærmest endeløs rekke mål og forpliktelser. Felles for svært mange
av disse megaprosessene av noen toppmøter er at de dessverre mangler
både mekanismer og finansiering for oppfølgingen. Det er dette som
skiller Tusenårsmålene fra de mange toppmøtene. Knyttet til
Tusenårsmålene finner vi nettopp konkrete tidsfrister og klare
mekanismer for overvåking, evaluering og ansvarliggjøring. Det er også
fulgt opp med forpliktelser knyttet til finansiering for denne
utviklingsinnsatsen. Ingenting av dette er tilstrekkelig for
imøtekommelse av de mange utviklingsmål som Norge ønsker å være med å
bidra til. Og det vil være «plenty» av utfordringer å ta tak i, selv
etter den forhåpentligvis vellykkede innsatsen for realisering av
Tusenårsmålene. Ingen trenger frykte for at bredden i norsk
utviklingspolitikk forsvinner som følge av Tusenårsmålene. I det hele
tatt er det en utrolig påstand at Norge skulle bli for smale i sitt
anslag på dette innsats- og politikkområdet. Farene knytter seg nok
fremdeles i langt større grad til at vi fortsatt gaper over for mye på
en gang.
Stortingsmeldingen er derfor opptatt av at vi må fokusere innsatsen sterkere. Ikke minst må vår evne til å være en del av felles prioriteringer og koordinering i det enkelte mottakerland styrkes. Derfor har denne Regjeringen også gjennomført tidenes største reform av norsk bistandsforvaltning.
Langt
mer innsats må til for at utviklingslandene selv skal ha en sjanse til
å ta både styring og ansvar for kampen mot fattigdom blant egen
befolkning. Og er det noen som understreker viktigheten av dette så er
det våre partnere i Sør. Det er deres krav om endring vi forsøker å ta
alvorlig i den nye utviklingsmeldingen.
Med Tusenårsmålene er det
uomtvistelig etablert en bred politisk enighet internasjonalt hva
gjelder både det å definere fattigdom som en hovedutfordring i vår tid
og hva gjelder virkemidler for å løse utfordringen.
At så noen innbitte kritikere med sterk ideologisk slagside finner det nødvendig å bruke sin energi på å benekte en slik enighet, og samtidig ivrig lete fram likesinnede fra utviklingsland som støtter dette, er rett og slett uinteressant.
Enigheten er reell og denne finnes dokumentert for alles øyne i fremforhandlede internasjonale erklæringer.
Selv forundres jeg over at noen i det hele tatt gidder å bruke tid på slike manøvrer, når tilsvarende energiske innsats trolig ville kastet mer av seg dersom den SAMMEN med norske myndigheter tok tak i det som nå er den virkelig store utfordringen: Nemlig å bidra til at den politiske konsensus og de politiske forpliktelsene faktisk blir omsatt i handling, både av rike og fattige land. Tilsvarende gjelder selvsagt også våre globale fellesinstitusjoner. Med alle sine «skavanker» er dette tross alt institusjoner som allerede spiller betydelige roller (ellers var det vel neppe noe poeng å demonstrere mot dem?!?) Opplagt er det slik at disse kunne levert bedre, og derfor står det høyt på vår agenda å bidra til videreutviklingen av disse institusjonene. Få -om noen - fattige vil tjene på at godsinnede utviklingsaktører spiller sine krefter på å undergrave den globale fellesinnsats mot fattigdommen som Tusenårsmålene representerer.
Utviklingsmeldingen er gjennomsyret av ett eneste spørsmål: Hvordan kan vi fra norsk side bidra til mest mulig omfattende og varig fattigdomsreduksjon? Basert på hva vi har lært av tidligere utviklingssamarbeid presenterer Regjeringen en bred agenda langs fire såkalte fronter for kampen mot fattigdom. Og disse frontene for reform omfatter 1) internasjonale rammebetingelser, 2) nasjonalt ansvar i det enkelte land, 3) mer og bedre bistand og 4) mobilisering av sivilt samfunn og næringsliv.
Det rettes også særlig oppmerksomhet rundt det å få til bedre sammenheng mellom ulike politikkområder som påvirker internasjonal fattigdomsbekjempelse. Dette er nytt i en Stortingsmelding om norsk utviklingspolitikk. Det samme gjelder økt vektlegging av å gi fattige rettsbeskyttelse over de økonomiske verdier de faktisk i mange tilfeller besitter. Realitetene fra det helt lokale til det globale marked er fremdeles altfor ofte at fattige ekskluderes fra mulighetene til å delta i de aktivitetene som sikrer oss vår velstand. Dette er urettferdig, og derfor må utviklingspolitikk handle om nettopp oppgjør med urettferdighet.
Tips en venn