Tidligere i høst arrangerte Bistandstorget og LLH (Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring) en konferanse om menneskerettigheter i bistandsarbeid. Bakgrunnen for konferansen, hvor homofiles rettigheter ble satt på dagsordenen, var at den bistandspolitiske ledelse i regjeringen har et uttrykt mål om at Norge skal være en internasjonal pådriver på dette feltet, blant annet gjennom bistandsarbeidet.
I Utenriksdepartementets budsjett for 2007 står det at «Regjeringen vil være dristig i utviklingspolitikken» mens det i departementets Handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2007-2009 heter at «Norge skal benytte internasjonale arenaer, dialogprosesser og programstøtte til å sette kontroversielle temaer på dagsorden og være pådriver for avkriminalisering av homofili og bekjempelse av enhver form for diskriminering og stigmatisering av personer på grunnlag av seksuell orientering». Som en del av dette målet skal interesseorganisasjoner som jobber for å «avskaffe legal og annen diskriminering og stigmatisering av personer på grunnlag av seksuell orientering» støttes og fremmes.
Verdibasert bistand
I det siste nummeret av Bistandsaktuelt fastslår utviklingsminister Erik Solheim at «selve tanken om at bistanden er upolitisk er absurd» og nevner i denne sammenheng spesielt aktiv støtte av kvinneorganisasjoner og homofiles rettigheter som et virkemiddel for å fremme norske utenrikspolitiske målsetninger. På politisk plan i Utenriksdepartementet fronter politisk rådgiver for utviklingsministeren, Torbjørn Urfjell, denne bistandspolitiske retningen. Men Solheims og Urfjells politiske målsetninger kan nok være enklere å gjennomføre i teori enn i praksis.
Avdeling for sivilt samfunn i Norad har ansvar for arbeidet med frivillige organisasjoner i Norge som driver bistandsprosjekter, og for å sikre at midler fra utviklingsbudsjettet ikke går til grupper som bryter menneskerettighetene.
- Menneskerettigheter og ytringsfrihet er sentrale rammebetingelser når det gjelder prosjekter vi velger å støtte og vi kvalitetssikrer tiltak vi støtter på bakgrunn av dette, sier rådgiver Erling Eggen til Verdensmagasinet X.
Kun ett prosjekt
Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) er i dag den eneste organisasjonen som arbeider med homofiles rettigheter med prosjektsstøtte fra Norad. LLH har et prosjekt i Nepal der målet er å øke lokal kompetanse på området samt å driver politisk påvirkning. LLH er i ferd med å utvide sin bistandsportefølje, og har nylig søkt om støtte til et prosjekt i Kenya som er under behandling hos Norad. Målet med prosjektet i Kenya er å øke kompetanse hos en lokal samarbeidspartner samt å bygge et samfunnshus der den organisasjonen kan ha kontor.
Tross denne mangelen på konkrete prosjekter som retter seg mot homofile er det allikevel et mål at norsk bistand skal skape endringer.
- Det må være anledning til å påvirke innen samarbeidet, fastslår Erling Eggen. - Mottakeransvar er viktig, men samtidig har vi et verdisyn og en ideologi vi ønsker å selge. Dette går blant annet på forståelse av menneskerettigheter.
Problematiske overkjøring
Oddvar Smukkestad er lektor i utviklingsstudier ved Høyskolen i Oslo. Han mener at det å sette betingelser for bistand går stikk i strid med Norads bistandsprinsipp om at mottaker skal være med på å initiere og planlegge prosjekter og å ta ansvar for utførelsen.
- Dette er et bistandsfaglig problem, hevder han. - Statsledere i flere av Norges samarbeidsland hevder at homofili ikke finnes i deres land. Da kan jo ikke Norge komme i en bilateral kanal og si at «jo, vi vet at det finnes» og dermed overkjøre mottaker fullstendig, sier Smukkestad.
I tillegg til at dette er bistandsfaglig problematisk, kan det å inkludere homofiles rettigheter på prosjektbasis føre til ytterlige diskriminering av homofile minoriteter samt av mennesker som ikke selv definerer seg som homofile selv om de har seksuelle relasjoner med mennesker av samme kjønn. I land der homofil legning allerede er stigmatisert kan en synliggjøring føre til ytterligere stigmatisering av mennesker som har sex med mennesker av samme kjønn.
Sivilsamfunnet viktig
Karen Tinholt, som jobber med internasjonalt arbeid i LLH, er klar over denne problemstillingen og mener at løsningen er at man jobber med frivillige organisasjoner i samarbeidslandene og ikke myndigheter som sådan.
- Det er flere innganger til tradisjonelt bistandsarbeid. I Kenya er praktiserende homofili forbudt, men det finnes organisasjoner som jobber for de homofiles rettigheter. Vi kan ikke skape disse kreftene i mottakerlandene, de må finnes fra før. Men de trenger vår støtte og erfaring til å videreutvikle seg, forteller hun.
Bistandsnemda (BNN), en paraplyorganisasjon av norske misjonsorganisasjoner som mottar Norad-midler, er på sin side skeptisk til den økende politiseringen av bistand, siden det også er et uttrykt mål for norsk bistandsarbeid at bistanden skal ytes på mottakers premisser.
- Man må kanskje spørre seg hva som er viktigst: Norges politiske agenda eller lokale premisser og behov. Dersom norske prioriteringer innen bistand endrer seg når regjeringen endres kan det bli uforutsigbart og vanskelig å forholde seg til for mottakerne i Sør, sier informasjonsrådgiver Jan Eivind Viumdal til Verdensmagasinet X.
Uklar intensjon
BNN, hvis medlemmer mottar 140 millioner kroner av Norad i 2007, har ikke planer om å forholde seg til det økende bistandspolitiske fokus som spesifikt går på homofiles rettigheter:
- Vi er grunnleggende opptatt av likeverd og av at samarbeidspartnerne våre respekterer grunnleggende menneskerettigheter, men vi har ingen spesiell fokus på homofiles rettigheter, forteller Viumdal. Han mener intensjonen om å arbeide for rettigheter for homofile er uklar:
- Dette er jo også et spørsmål om hva man definerer som rettigheter. Det er klart at homofile ikke skal utestenges fra samfunnets goder eller risikere å bli steinet på grunn av deres seksuelle legning, men dette med «rett» til likeverdig ekteskap er ikke like klart.
Oddmund Smukkestad har forståelse for Bistandsnemdas tilnærming og mener at det er et generelt problem i bistand som knytter seg til at vi ofte trer våre begreper og verdier over hodet på folk uten å tenke nok på kulturforskjeller:
- Mens vi har et likestillingssyn her i Norge, kan det i andre samfunn være slik at ulikhet er et ideal og ikke et problem. Vi må være litt forsiktige i våre politiske tilnærminger gjennom bistand, mener Smukkestad.
Aldri kuttet noen
Selv om Norad ikke har vært ute for tilfeller hvor det har vært nødvendig å kutte støtte til prosjekter, har det likevel vært tilfeller hvor det har vært tvil knyttet til holdningene hos den lokale partnerorganisasjonen.
- Dersom det er tvil, undersøker vi om dette faktisk er tilfelle, forteller Erling Eggen.
- Våre ambassader kommenterer prosjektsøknader når det for eksempel gjelder den lokale samarbeidspartner syn på demokrati.
I ett konkret tilfelle for et lite stykke tid siden kom det en påstand om at en lokale partneren i et Norad-støttet prosjekt i Uganda var deltakere i en gateprotest mot homofile i hovedstaden Kampala. Da saken ble undersøkt, viste det seg å ikke være tilfellet likevel. Men i slike tilfeller kan det likevel herske tvil, ettersom lokale organisasjoner ofte har mange kilder til økonomisk støttet. Norads holdning til dette er at dersom en lokal partnerorganisasjon opptrer diskriminerende, så må ikke norske organisasjoner bidra til å legitimere slike holdninger gjennom prosjektsamarbeidet med dem. Det at lokale organisasjoner mottar midler fra andre kilder, gjør at det foregår kontinuerlig vurderinger om hvorvidt det er ønskelig å gripe inn.
Ikke store endringer
Under en radiodebatt på Studentersamfunnet i august uttalte politisk rådgiver for Erik Solheim, Torbjørn Urfjell, at Norge ikke kommer til å trekke ut store summer bistand som allerede har blitt kanalisert i land der homofile diskrimineres. I følge Utenriksdepartementet mottok Afghanistan, hvor homoseksualitet er straffbart, over 400 millioner kroner i bistand fra Norge i 2006. Det er en politisk målsetting å øke dette beløpet.
Dersom kanalisering av midler til norske organisasjoner skulle endres, vil organisasjonene måtte ta disse signalene fra politisk hold og inkludere eller styrke vektleggingen av homofiles rettigheter i søknadene om Norad-midler. Erling Eggen forteller til Verdensmagasinet X at Norad i tiden fremover forventer å få flere prosjektsøknader knyttet til homo-bistand.
Under en diskusjon på konferansen om homofiles rettigheter i bistand tidligere i høst kom det frem at ingen av de største norske bistandsaktørene hadde planer om å sette i gang prosjekter spesifikt rettet mot homofiles rettigheter, men at menneskerettigheter er en del av «generelle krav» organisasjonene stiller til deres lokale samarbeidspartnere.
Må være aktive
På tross av dette opplever flere at Norges bistandspraksis blitt mer «homovennlig». Karen Tinholt i LLH mener at det har skjedd en politisk endring på dette området i Norge, og da særlig gjennom hos Solheim og Urfjell, men at det mangler kompetanse både i Utenriksdepartementet og i Norad til at de politiske føringene skal få gjennomslag på prosjektnivå.
Dersom Norge ønsker å være en pådriver på dette arbeidet er det problematisk at Norad selv er passive på området og ikke utfører norsk politikk i praksis. Økt kompetanse blant byråkratene er en måte å forsikre seg mot at bistandspolitikken endres drastisk ved hvert regjeringsskifte. Et annet alternativ kan være å bygge opp kompetanse i andre bistandsorganisasjoner. I dag er det frivillige som har ansvar for LLHs bistandspraksis, mens LLHs søsterorganisasjon i Holland har en profesjonell avdeling som kun jobber med homorettet bistand. Samtidig er det viktig å påpeke at homofiles interesseorganisasjoner i Sør blitt mer profesjonelle og aktive når det gjelder holdningsendrende arbeid i egne samfunn. Dersom Norges politiske bistandsføringer fortsetter å fokusere på homofiles rettigheter er det nødvendig å øke kunnskapen om temaet i bistandsnorge for videre implementering i samarbeidslandene.
Ida Erstad er frilansjournalist.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: