Malawi
Malawis demokratiske tradisjoner utgjør en ganske kort historie, og demokratiet er fortsatt skjørt. Da det diktatoriske livstidspresidentskapet til Dr. Kamuzu Banda ble avviklet til fordel for et flerpartisystem i 1993, trodde mange malawiere at de hadde stemt på et politisk parti som het «Multi-party». Fenomentet flerpartisystem hadde folk flest knapt hørt om. Fortsatt snakkes det om folkeavstemmingen der «Multi-party vant».
Bingu wa Mutharika ble den 18. mai i år valgt til Malawis andre folkevalgte president. Forhåpentligvis vil han gjøre det bedre enn sine korrupte forgjengere. Malawis mange fattige trenger det.
Malawi er et av verdens desidert fattigste land. Landet er nummer 165 av 177 på FNs utviklingsindeks. 11-18 prosent av arbeidsstokken er rammet av aids. Selv i et godt år produseres det ikke nok mat til å fø befolkningen. Landet har knapt noen industri å snakke om, og mye av den industrien som finnes er eid enten av utlendinger eller nåværende og tidligere politikere. Utviklingsbistand utgjør en tredjedel et statsbudsjett som, korrigert for folketall og kjøpekraft, er omkring 1/60 av Norges, alt ifølge årets utgave av FNs Human Development Report.
VILLE ENDRE GRUNNLOVEN
Årets valg var det tredje i rekken. Selv om vinneren var håndplukket av den forrige presidenten, må valget sies å ha vært rimelig fritt. Helst ville den utgående presidenten, Bakili Muluzi, endre grunnloven for å kunne stille til en tredje periode. Til alt overmål ble dette fremstilt som et «krav fra folket», og at det ville være udemokratisk å nekte folk retten til å velge ham til en tredje periode. Etter massivt press, særlig fra kirkene, ble Muluzi tvunget til retrett. I motsetning, ikke bare til sin egen forgjenger, men også til folk som Sam Nujoma i Namibia, Robert Mugabe i Zimbabwe, Daniel arap Moi i Kenya og Hosni Mubarak i Egypt, føyet heldigvis ikke Muluzi seg inn i den lite ærefulle rekken av afrikanske livstidspresidenter.
Muluzi har imidlertid sikret seg fortsatt innflytelse, først og fremst ved å opprette en ny posisjon som nasjonal formann i regjeringspartiet United Democratic Front (UDF). Det er fortsatt usikkert hva dette nøyaktig vil innebære, men mange frykter at han vil prøve å kontrollere president Bingu ved å være den som trekker i trådene. Muluzi er en svært kontroversiell person i Malawi, og ikke bare fordi han prøvde å endre grunnloven for å få sitte en tredje periode. I løpet av sine ti år som president har han også rukket å bli en av Malawis rikeste menn. Lønnen han har fått som president kan på ingen måte forklare dette. I hans presidentperiode har Malawi også gjort det stadig dårligere på den internasjonale korrupsjonsjeger- organisasjonen Transparency Internationals undersøkelser.
KAMP OM MAKTEN
Umiddelbart etter valget ble det maktkamp i korridorene, og det tok en hel måned å få dannet en regjering med et flertall bak seg i parlamentet. Mutharika har allerede holdt ett av valgløftene sine ved å redusere antall regjeringsmedlemmer fra 46 til 24. I Muluzis regjering ble ministerposter brukt som belønning for diverse tjenester folk ytte presidenten, med det resultat at regjeringen stadig ble større.
Til tross for anklager om utbredt valgfusk, kunne nok utfallet vært verre. Bingus viktigste utfordrer, John Tembo fra livstidspresident Bandas Malawi Congress Party (MCP), har skapet stappfullt av skjeletter. I likhet med mange av dagens topppolitikere, var Tembo også aktiv i Banda-perioden. Han var faktisk en av Bandas mest lojale støttespillere. Den gang var kampen om å lykkes i partiet en konkurranse i å straffe regimets motstandere hardere enn andre, for dermed å vinne livstidspresidentens
gunst.
Mutharika nyter mer respekt, selv om også han har vært aktiv i politikken en stund. Han har også hatt diverse internasjonale jobber, blant annet for Verdensbanken. Riktignok er Verdensbanken ikke mer populær i Malawi enn i andre fattige land som har vært gjennom hestekurer med strukturtilpasning på 80-tallet. Men folk tror Mutharika i hvert fall vet å snakke donorenes språk. De har også tillit til at han kan klare å få økonomien på beina igjen, etter at det første tiåret med demokrati regnes som et tapt tiår.
Tips en venn