Før presidentvalget i 2000 fråtset politiske kommentatorer i sitater fra George W. Bush hvor han viste sin tilsynelatende begrensede kunnskap om utenrikspolitikk. Han ble beskyldt for å være lite kompetent, og det ble satt spørsmålstegn ved hans interesse for internasjonale spørsmål. Men på dette området er Bush likevel ikke unik. Hans eget forbilde, Ronald Reagan, ble i sin tid også kritisert for det samme. Like fullt var Reagan kanskje den av de amerikanske presidenter som har blitt mest beundret av både mediene og av folk flest. Dette var utvilsomt mye på grunn av hans genierklærte mediestrateg, Michael Deaver, som en gang uttalte: «Amerikanere ønsker ikke å vite så mye om sitt lands utenrikspolitikk, spesielt ikke de negative sidene; amerikanere foretrekker et varmt og koselig bilde av verden og av USAs plass i den.»
Er det virkelig et slikt bilde av verden amerikanere får fra sine massemedier? Og er amerikanske velgere like lite interessert i utenrikspolitikk som den amerikanske presidenten har blitt beskyldt for å være?
X har snakket med fire amerikanske mediefolk for å få noen syn på sammenhengen mellom kunnskapsnivået om utenrikspolitikk og amerikanske medier.
KUNNSKAPSLØSE AMERIKANERE?
Cliff
Kincaid har lang fartstid som journalist og frilansskribent,
hovedsakelig for aviser og tidsskrifter med konservative lesere. I
tillegg er han en sentral figur i Accuracy in Media (AIM), en
konservativ organisasjon som «overvåker» amerikanske medier.
- Hvorfor den lave forståelsen av utenrikspolitikk blant amerikanere?
- Amerikanere forstår det grunnleggende: De forstår at Saddam er ond, og de forstår trusselen mot USA, svarer Kincaid.
- Er det noe i den amerikanske mediestrukturen som skiller amerikanske og europeiske medier?
-
Spørsmålet blir altfor generelt; dette kan kun bedømmes fra sak til
sak, sier Kincaid. Men han ønsker å trekke fram Irak-krigen som
eksempel:
- Dekningen av USAs Irak-politikk og den påfølgende krigen var altfor kritisk i Europa, hevder han.
- Hva med amerikanske mediers dekning?
- Det samme har skjedd i USA den siste tiden, skyter han inn.
Den
tunge nyhetsavisen Washington Post innrømmet tidligere i vår sin
ensidige dekning av Irak-krigen, og unnskyldte overfor sine lesere.
Cliff Kincaid hadde lite til overs for innrømmelsen:
- Problemet i USA er ikke en ukritisk presse, men en presse som er overdrevent selvkritisk, fastslår han.
- Hva med amerikaneres interesse for utenriksspørsmål?
Cliff Kincaid tygger litt på spørsmålet:
-
Amerikanere er interessert, og interessen er ikke bare et resultat av
11. september som fortsatt sterkt preger det amerikanske samfunnet og
årets valgkamp. I tillegg har nye nyhetskilder på internett bidratt til
større interesse, fremfører han.
Kincaid har selv opptrådt en rekke
ganger på den omstridte TV-kanalen Fox News, som ofte blir nevnt av
kritikere som et eksempel på overflatisk, og ikke minst patriotisk
presentasjon av utenriksnyheter.
- Hva med andre nyhetskilder ved siden av de største avisene og TV-kanalene? For eksempel Fox News?
-
Radio-talkshows og Fox News har bidratt til en bedre og mer variert
nyhetsdekning, men det er fortsatt de tre store (ABC, CBS, NBC,
red.anm.) som setter agendaen i USA. Man skal ikke overvurdere Fox News
sin innflytelse.
Andre personer X har snakket med har et noe annet synspunkt på Kincaids synspunkt i denne saken.
I IMPERIETS TJENESTE
-
Hvis Det tredje rike hadde hatt en TV-stasjon ville den vært som Fox
News. Jeg kaller det Goebbels-TV (Joseph Goebbels var Hitlers
propagandaminister, red.anm.).
Mannen som kommer med denne
kraftsalven er David Barsamian, en produktiv skribent i aviser og
tidsskrifter på den amerikanske venstresida. For snart 20 år siden
startet Barsamian Alternative Radio, et ukentlig radioprogram som
sendes på flere stasjoner over hele USA.
Barsamian fortsetter med nazianalogiene:
-
Mediesituasjonen i USA i dag er som i Tyskland i 30-årene: et enormt
propagandasystem, forteller han. Barsamian ser USA som et imperium med
de samme trekkene som tidligere imperier: - Ethvert imperium har søkt å
skjule hva som virkelig skjer. Man ønsker en nedsløvet, ukritisk og
underdanig befolkning som ikke setter spørsmålstegn ved imperiets
handlinger. Hadde de visst sannheten, ville de ikke akseptert den, sier
han.
- Og hvordan forholder amerikanske medier seg til dette?
-
Mediene er uvurderlige i forhold til å skape den uvitenhet blant folket
som behøves for at imperiet kan operere uten betydelige forstyrrelser.
Propagandasystemet er konstruert i samarbeid med de mediene som «setter
dagsorden».
Barsamian nevner spesielt da «de tre store»
TV-stasjonene ABC, CBS og NBC. (Mellom 70 og 80% av amerikanere sier TV
er deres fremste kilde til nyheter, red.anm.).
- Og kvaliteten på TV-nyhetene?
-
Kvaliteten på nyhetstilbudet på amerikansk TV er under enhver kritikk;
framstillingen av utenriksstoff er overfladisk og til tider absurd,
sier han.
- Hvorfor har amerikanske medier et så nært forhold til myndighetene?
-
Det nære forholdet mellom regjering og media har to årsaker. Først og
fremst er amerikanske medier regulert av staten gjennom det føderale
direktoratet, FCC (Federal Communications Commission).
- Og den andre årsaken?
-
Konsentrasjonen i eierskapet av amerikanske medier. Spesielt det siste
tiåret har det vært en rekke store sammenslåinger, og nå kontrollerer
fem selskaper nesten samtlige av de store medieinstitusjonene og et
stadig økende antall lokalaviser og lokale TV-stasjoner. Konkurransen
mellom lokale medier har blitt kraftig redusert, ofte finnes det bare
én lokalavis i en mindre by; konkurrerende aviser har blitt kjøpt opp
og nedlagt.
- Hva karakteriserer de nye eierforholdene?
-
Eierne av de store medieselskapene er ikke i mediebransjen av de samme
grunner som i gamle dager. De er enorme multinasjonale selskaper med
liten interesse for nyheter, men med stor interesse for profitt. Verdt
å ta med er at det er de samme selskapene som finansierer valgkampene
til både demokrater og republikanere, som igjen kontrollerer mediene
(gjennom Kongressen og Det hvite hus, red.anm.). For slike eiere er det
ikke minst viktig å pleie et godt forhold til den sittende regjering og
regjeringsinstitusjoner som FCC.
- Hva har resultatet blitt for den amerikanske medieforbruker?
-
Det sier seg selv. Stadige kutt i medienes budsjetter for
nyhetsdekning, nedleggelse av kontorer utenlands og oppsigelse av
utenrikskorrespondenter. I det hele tatt drastiske kutt i seriøs,
undersøkende journalistikk, hevder han. Ifølge Barsamian er det som er
igjen underholdningsstoff med fokus på sport, Britney og realityshow: -
Hensikten er å lede oppmerksomheten bort fra systemkritiske spørsmål.
Både staten og de store medieeierne er interessert i å opprettholde
status quo. Det må forekomme enorme feilgrep fra statens side før
mediene føler seg tvunget til å reagere. Gode eksempler er
Vietnamkrigen, Watergate, og nå, delvis, krigen i Irak. En åpenbar
konsekvens er at amerikanere ikke får tilgang til nødvendig informasjon
for å kunne orientere seg om utenriksspørsmål. De er fratatt den
muligheten, avslutter David Barsamian.
KONSERVATIV KRITIKK
-
Sett med europeiske øyne forfekter vi synspunkter fra ytre høyre,
spøker Daniel Kennelly, redaktør for The American Enterprise. Magasinet
utgis av tankesmia The American Enterprise Institute, som er et slags
hovedkvarter for de nykonservative i USA. Skal man få noen perspektiver
fra den nye generasjonen av nykonservative journalister som utfordrer
den liberale delen av amerikansk presse, er dette en god kilde.
Begrepet "liberale" er for øvrig her sett med konservative øyne.
-
Hva synes du om påstanden at amerikanere er dårligere informert om sitt
lands utenrikspolitikk og om omverdenen enn i andre land?
-Påstanden
er korrekt. Amerikanere har generelt lite kunnskap om disse temaene,
men det finnes også eksempler fra England som viser at skolebarn tror
Hitler var en britisk statsminister. Det er ikke mediene som har
ansvaret for amerikaneres lave kunnskapsnivå. Det er først og fremst
utdanningssystemet som må klandres, hevder han.
- Men er ikke dekningen av utenriksstoff i amerikanske medier noe tynn?
-
Det er vanskelig å si. Kanskje det er tilfelle, men etter 11. september
har det i så fall forandret seg totalt; nå er utenrikspolitikk på
toppen av medienes dagsorden, fremholder Kennelly. Men han er ikke enig
i David Barsamians vektlegging av at eierforholdene medfører ukritisk
og ensrettet nyhetsformidling. Snarere tvert imot: - Medielandskapet i
dag gjør amerikanere bedre informert. Nye mediekanaler, hovedsakelig
internett, har bidratt sterkt til dette, sier Kennelly. Daniel Kennelly
representerer nykonservative ideer og har ofte gitt uttrykk for at han
mener amerikanske medier er dominert av liberale og venstrevridde
journalister i aviser og TV. I likhet med sin meningsfelle Cliff
Kincaid, mener han imidlertid at hans politiske grunnsyn delvis har
overtaket i radiosektoren: - Konservative røster dominerer fullstendig
på radio. Venstresida har feilet totalt i sine forsøk på å lage
tilsvarende show. Vi trenger ikke flere liberale medier, fremholder han.
Hvordan er amerikaneres interesse for utenriksstoff?
-
Amerikanere er generelt et isolasjonistisk folk med en innebygd
motstand mot amerikansk involvering i andre land. Det må drastiske
hendelser til for å forandre denne holdningen. Pearl Harbor er et
eksempel. Men akkurat som med Pearl Harbor må amerikanere nå etter de
tragiske hendelsene 11. september sjokkeres ut av sin uvitenhet,
avslutter Daniel Kennelly.
UNDERHOLDNING!
-
US foreign policy has come back to bite us in the ass! Nyheter er ikke
nyheter lenger, nyheter har blitt komedie og underholdning, sier Danny
Schecter. Schechter kaller seg selv «The news dissector», og er
journalist, redaktør, forfatter, regissør, filmproducer, og
medieanalytiker/kritiker.
- Hvilken rolle spiller selve mediestrukturen?
- Mediestrukturen er en faktor men dette kan ikke sees isolert fra den politiske strukturen, fremholder han.
-
USA mangler en tradisjon med «Public Service Broadcasting», som har
vært dominerende i Europa. USA har aldri hatt en statskanal. De
private, kommersielle interessene var dominerende fra første
TV-sending. USA har heller aldri hatt en utpreget variert politisk
partikultur som de fleste europeiske land og dermed heller ikke en
variert presse, forteller Schechter.
- Men hvilke utslag får disse historiske forskjellene i dekningen av utenrikspolitikk i dag?
-
Den overdrevne nasjonalistiske og patriotiske dekningen av USAs rolle i
verden har blant annet sine røtter i den snevre amerikanske politiske
kulturen. Nærheten mellom partier og media er historisk betinget, ikke
bare et utslag av at eierskapet av mediene ligger på få hender. Når
sentrum i politikken beveger seg mot høyre, slik det har gjort i USA,
følger mediene lydig etter. Lydighet er et stikkord hvis man skal
beskrive amerikanske mediers dekning av USAs rolle i verden.
-Kan amerikanere selv lastes for den lave prioriteringen av utenriksstoff og det lave kunnskapsnivået?
-
Man kan ikke klandre folket. Utdanningssystemet i USA er elendig og
analfabetismen blant voksne er høy. I vårt mediesystem legges det liten
vekt på informasjon, nyheter blir presentert usammenhengende og på en
uinteressant måte. Så man kan ikke hevde at amerikanere er uinteressert
og ikke ønsker å vite. Man kan ikke klandre individene når de viktigste
samfunnsinstitusjonene fungerer på denne måten. Medieproblemet er nært
knyttet til alle de viktige problemene vi sliter med i USA. Og det ser
ikke lyst ut, problemene blir bare verre, avslutter Danny Schecter.
Tips en venn