Filmsamarbeid mellom India og Pakistan
13. juli i år: Det var nok en del som ble overrasket da den indiske
filmregissøren Mahesh Bhatt fikk grønt lys til å vise filmen Awarapan (Norsk: Omstreiferi)
på kino i 22 pakistanske byer. På forhånd var det nemlig lite som tydet
på at filmen skulle finne veien til lerretet, fordi ingen hadde regnet
med at Pakistans sensurorgan kom til å utstede en visningstillatelse
til filmens pakistanske produsent, Sohail Khan. Men tillatelsen ble
gitt, til enorme protester fra både religiøse fundamentaliser og
pakistanske filmregissører og produsenter. De krevde at Awarapan skulle forbys i Pakistan.
Forfall
Den mest alvorlige advarselen kom fra lederne i Den røde moské i Islamabad, som tidligere i år ble beleiret av studenter og radikale religiøse i protest mot president Musharraf og det «moralsk forfallet» i Pakistan. Advarselen ble satt fram av Maulana Abdul Rashid Ghazi, (som senere ble drept da pakistanske sikkerhetsstyrker stormet moskéen) en kompromissløs leder som har arrangert flere offentlige sammenkomster for å brenne indiske filmer på bål. Ghazi mente at Awarapan var anti-islamsk, fordi filmen beskriver forholdet mellom en gutt som er hindu og en jente som er muslim, og det til tross for at det i Islam er ulovlig for muslimske kvinner å gifte seg med ikke-muslimske menn.
Mens muslimske religiøse i Pakistan er engstelige for at indiske filmer vil lede til moralske avvik, protesterer filmregissørene av økonomiske årsaker. Produsenten til Awarapan er riktignok pakistansk, men regissøren og de fleste skuespillerne er indiske. Og selv om pakistanske artister står for filmmusikken har de aller fleste sangene blitt gjeninnspilt og arrangementene har blitt forandret på av indiske komponister. Og det er dét som får de pakistanske regissørene til å skjelve i buksene: De er redde for å bli utkonkurrert av den indiske filmindustrien, som er langt mer profesjonell, teknisk sett dyktigere, og har filmstjerner som er mer populære i Pakistan enn de pakistanske selv.
Forbud og marked
Samtidig som
filmregissørene bekymrer seg, jubler kinoeierne. De har penger å tjene
på at indiske filmer slippes på det pakistanske markedet, og derfor har
foreningen for kinoeiere i Pakistan i årevis krevd å få vise
Bollywoodfilmer. Ifølge kinoeierne holder pakistanske filmer en
gjennomgående lav standard, noe som fører til at stadig færre velger å
betale for å gå på kino, noe som igjen forplanter seg i hele den
pakistanske filmindustrien.
Forbudet mot å vise
Bollywoodfilmer i Pakistan ble innført i 1965 da landene gikk til krig
for andre gang på under tjue år. Siden dengang har det vært mer eller
mindre umulig å vise indisk film i Pakistan. Ett av de første unntakene
kom i 2006 da det historiske kostymedramaet Mughal-E-Azam fra 1960 ble
godkjent for visning av regjeringen i Pakistan. Dette betyr imidlertid
ikke at pakistanere ikke har hatt mulighet til å se indisk filmer opp
gjennom årene: Piratkopierte Bollywood-filmer florerer på det
pakistanske markedet, og det til en billig penge.
Ny optimisme
For noen år siden kunne det se ut som avstanden mellom indisk og pakistansk filmindustri var i ferd med å reduseres. Årsaken var at pakistanske skuespillere som Moammar Rana og Javed Sheikh krysset grensen for å prøve lykken i den indiske filmindustrien. Tidligere hadde dette vært ulovlig, men når regjeringen i Islamabad ikke nektet Rana og Sheikh å reise, tolket andre artister i Pakistan dette som en stilltiende tillatelse. Og plutselig ville alle forsøke å gjøre suksess i verdens største filmindustri, en sammensmelting ikke alle satte pris på. Skuespillerinnen Meera ble for eksempel drapstruet etter at hun kysset den indiske skuespilleren Ashmit Patel i filmen Nazar, som kom ut i 2005.
At Awarapan
havnet på kinolerretene i Pakistan uten altfor voldsomme reaksjoner er
utvilsomt uttrykk for en tendens. Det bekrefter at publikum setter pris
på kvalitetsfilmer, uavhengig av hvilket land de er produsert i, noe
regjeringen til Pervez Musharraf har vært mer oppmerksom på
sammenlignet med tidligere regimer. Det er under hans regime at
begrepene 'indisk artist' og 'indisk regissør' har blitt fjernet fra
sensurlisten, noe som igjen har skapt mulighetene for internasjonale
samproduksjoner. Utfordringene kommer allikevel som perler på en snor:
Sensurorganet i Pakistan fastholder at de fortsatt ikke vil vise rene
indiske filmer, men bare de som er støttet av en pakistansk produsent,
slik Awarapan er.
Lysere fremtid
Nasir
Ismail eier Prince Cinema i Gujranwala og er medlem av foreningen for
kinoeiere i Pakistan. Han forteller at pakistanske filmprodusenter i
større grad har begynt å klippe og gjøre etterarbeid på filmene sine i
studioer i India, fordi kvaliteten og ekspertisen er bedre. Ismail
skjønner ikke hvorfor krefter i Pakistan motarbeider
fellesproduksjoner:
- Vi bør ikke være redd for konkurranse, vi må heller ta utfordringen og være med på leken, sier han.
Ifølge Ismail er det ingen tvil om at hvis indiske filmer ble tilllatt ville kinoer i Pakistan gått en lysere framtid i møte. Mellom 1980 og idag har antall kinoer i Pakistan sunket fra 800 til omlag 200, fordi det lages for få gode publikumsvennlige filmer. Derfor rives kinoene, og istedenfor bygger myndighetene kjøpesentre, leilighetskomplekser og bensinstasjoner.
Ismail syns at regjeringen i Pakistan skal tillate visning av ikke-pakistanske filmer, men erkjenner at det til tross for dette gjenstår mange utfordringer. For ti år siden eksploderte en bombe i kinoen hans, og like etter mottok han en telefon fra en sint militant.
- Jeg ble truet med alvorlige konsekvenser hvis jeg ikke stanset spredningen av vulgaritet og uanstendighet, erindrer Ismail, og fortsetter:
- Disse menneskene har sin egen versjon av moral. Det skal ikke mer til enn at en kvinne ikke dekker hodet sitt på skjermen før de syns det er uakseptabelt.
Ingen samarbeidsprosjekter?
Selv om regjeringen i Pakistan etter mange år viser en ny toleranse overfor indiske filmer, stiller sentrale skikkelser i filmindustrien seg negative til denne utviklingen. En pakistansk regissør som ønsker å være anynom, forteller at hvis en åpner opp for ytterligere samarbeid vil indiske produsenter benytte muligheten til å oversvømme det pakistanske markedet med sine filmer. På sikt frykter regissøren at inderne vil ta over og kontrollere filmmarkedet i Pakistan.
Den siste uken i juni i år leverte filmprodusent Younas Malik et protestbrev til Høyesterett i Pakistan. Han reagerte på visningstillatelsen og mente at Awarapan ikke er et samarbeidsprosjekt. Han klaget også på filmens innhold og argumenterte med at Awarapan er i strid med paragrafer i både grunnloven og sensurlovverket, som forbyr alt som «bryter med den moralske standarden i det pakistanske samfunnet». Men Ghous Qadri, som er en nær kollega av Awarapans pakistanske produsent Sohail Khan, avviser påstanden om at det er noe galt med verdiene som presenteres i filmen. Qadri forteller at filmen handler om en person som i utgangspunktet ikke tror på Gud, men som i løpet av de drøye to timene filmen varer begynner å gjøre det. Dessuten påpeker han at alle sangerne i filmen er pakistanske, og at filmen ble spilt inn i Bangkok, Moskva, Hong Kong og på flere plasser i Pakistan - ingen scener ble spilt inn i India.
- Hvordan kan man da si at dette ikke er et samarbeidsprosjekt?, spør Qadri.
Høyesterett i Pakistan har nå bedt formannen i sensurorganet forklare på hvilket grunnlag Awarapan ble godkjent for visning, men Qadri regner med at klagen ikke vil få noen konsekvenser. Kritikere fastholder derimot at retningslinjene til sensurorganet er altfor vage og altomfattende, på både godt og vondt. Et utvalg av sensurorganets lovverk sier at materiale som viser/promoterer følgende ikke er tillatt å vise på film i Pakistan:
Ekteskapsbrudd, promiskuøsitet eller andre seksuelle handlinger, nakenhet, voldtekt, omfattende inntak av alkohol, abort, fødsler eller kirurgiske operasjoner, scener som viser slibrig dansing og synging, korrupsjon, smugling, vold og kriminalitet.
Mange av disse
bestemmelsene er vage og kan derfor tolkes på ulike måter. Problemet
med hva som kan vises eller ikke vises på skjermen oppstår når
ekstremister, både de religiøse og de politiske, forsøker å legge sine
egne moralske definisjoner i disse bestemmelsene. Og når det gjøres,
kan praktisk talt alt bli definert som anti-islamsk eller farlig for
landets sikkerhet. Nylig ble for eksempel Ammtojee Manns film Kaafila,
som handler om menneskesmugling nektet visning av sensurorganet i
Pakistan. Ifølge ryktene ble de presset til dette, fordi militæret
allerede hadde erklært filmen som «anti-nasjonal».
Indiske protester
Konflikten rundt Awarapan
har ikke bare foregått i Pakistan. 7. juli brøt det ut demonstrasjoner
i Pune i India blant en gruppe muslimer som fordømte deler av filmen: I
en scene omfavner en muslimsk kvinne en mannlig hindu rett etter at hun
har bedt til Allah. En av sangene i filmen har også manet til opprør -
deler av teksten kan oversettes til «du er mitt tempel og du er min
moské». I Pakistan, hvor det var forventet å bryte ut sterke
demonstrasjoner, skjedde det ingenting. Det var nok sannsynligvis fordi
mange religiøse ekstremister var opptatt med oppstyret og det kommende
blodbadet i Den røde moské.
Selv om timingen gjorde lanseringen lettere, har Awarapan
vært et suksessfullt samarbeidsprosjekt mellom India og Pakistan.
Filmen har blitt vist på kinoer i Pakistan uten å skape store
konflikter, og er nok utvilsomt inspirerende for andre som enten er i
gang med å produsere, eller planlegger å lage flere indisk-pakistanske
filmer. Etter mange år med sensur og innskrenkninger, ser det faktisk
endelig lyst ut med tanke på framtidige indisk-pakistanske
filmprosjekter. Regissøren bak Awarapan, Mahesh Bhatt, har
for eksempel allerede begynt å jobbe med en ny film der Pakistan kommer
til å spille en viktig rolle. Filmens manus er basert på boken «Taboo»
av den pakistanske forfatteren Fauzia Saeed, som handler om
red-lightdistriktet i kulturbyen Lahore.
Faktaboks:
Awarapan starter i Hong Kong og handler om Shivam (Emraan Hashmi) som jobber for gangsteren Mallik (Ashutosh Rana). En dag får Shivam oppdrag i å holde øye med Reema (Mrinalini Sharma) som er elskerinnen til Mallik og et trafficking-offer fra Pakistan. Mallik mistenker at Reema er utro, og sier til Shivam at hvis det stemmer må hun drepes. En kveld oppdager Shivam at Reema har en elsker, men på dette tidspunktet har han bygd opp så mye sympati for situasjonen hennes at han istedenfor å drepe henne forsøker å ta henne tilbake til Lahore i Pakistan, hvor hun opprinnelig er fra.
Awarapan er delvis inspirert av den koreanske filmen «A Bittersweet Life» og har dessuten likhetstrekk med Martin Scorseses «Taxi Driver».
7. juli i år skrev den pakistanske avisen Daily Times at Awarapan åpnet for fulle hus i Lahore og i resten av Pakistan.
Copyright Himal Magazine (www.himalmag.com). Norsk enerett: Verdensmagasinet X
Oversatt av Ahmed Fawad Ashraf
Tips en venn