De siste årene har det vært en økt kritikk av internasjonale oljeselskapers engasjementer i Angola. Selv om de norske oljeselskapene Statoil og Norsk Hydro har gått klar av den verste kritikken, har også disse selskapene fått gjennomgå i ulike fora. Samfunnsgeografen Nina M. Birkeland representerer mye av den kritikken som har kommet i Norge i hennes kapittel «Norske selskaper i Angola - oljeeventyr for hvem?» i boken For en neve dollar mer - handel med Afrikas fremtid (Fellesrådet for Afrika, 2003). Men kritikken preges av total mangel på kunnskap og forståelse, og kan derfor virke mot sin hensikt.
Fordi Birkeland bommer grovt i den kritikken hun retter mot de norske oljeselskapene som opererer i Angola, kan hennes innlegg komme til å gagne oljeselskapene mer enn noen andre. Faktafeil og misforståelser gjør det lett for selskapene å hevde at kritikerne egentlig ikke vet hva de snakker om. Hennes innlegg i denne viktige debatten viser mangel på økonomisk innsikt, og bommer fordi den setter hennes løsningsforslag på Angolas problemer i et meget smalt perspektiv.
Det er særlig når Birkeland kommer inn på det økonomiske området hun blander fantasi med virkelighet. Inntrykket som gis i artikkelen er at både Norsk Hydro og Statoil tjener grovt med penger i Angola, mens bare småpenger kommer befolkningen i landet til gode. Det ville vært interessant om Nina Birkeland kunne legge frem tall som viser at Norsk Hydro går med milliarder i overskudd per år i Angola. I så fall må hun nok lage budsjettene selv. Overskudd må bety inntekter minus utgifter, og i Norsk Hydros tilfelle vil ikke Birkelands påstand kunne stemme. Dette hadde hun sett om hun holdt seg oppdatert på utviklingen av angolansk oljesektor.
I artikkelen skriver Birkeland om «skatter, signaturbonuser og annen smøring». Dette er merkelig lesning, for alle som kjenner til elementær petroleumsbeskatning vet at signaturbonuser er en form for skatt, og at denne skatteformen ikke er det samme som smøring. Denne skatten innebærer at oljeselskapene betaler en sum før de starter å bore etter olje. Fordelen med slik beskatning er at landet får inntekter selv om funn uteblir. Denne formen for skatt har også vært brukt i en rekke andre land, blant annet i USA. I Norge har vi ikke signaturbonuser. Så om en oljeblokk på norsk sokkel viser seg å være uten olje, vil ikke den norske stat tjene noe som helst på den blokken.
Birkeland, som de fleste andre kritikerne av internasjonale oljeselskap i Angola, er mest opptatt av signaturbonusene som betales. Det Birkeland ikke forteller oss, er at signaturbonusene utgjør kun ti prosent av skattene som blir betalt til Angola fra oljeselskapene. Problemet med myndighetenes tyverier av statens inntekter gjelder like mye de andre typene skatter som blir betalt.
Vanlig skatt er forøvrig heller ikke smøring. Jeg går ut i fra at Birkeland ikke mener det er et problem i seg selv at oljeselskapene betaler skatt til fattige land hvor oljen utvinnes. Alt annet ville jo vært ren utbytting. Problemet i Angola er at disse skattene, som naturlig nok blir betalt inn på offisielle konti, ikke kommer det brede lag av befolkningen til gode. Årsaken til dette er de angolanske statsmenns tyverier fra sitt eget lands pengebinge. At Angola har et høyt skattenivå skal vi være glad for. Det er det første kritieriet for fattigdomsreduksjon i landet, fordi det er en stor kilde til hard valuta. Derfor er det også et kriterium for landets vekst at utenlandske oljeselskaper er i landet og betaler skatt. Om Birkeland hadde hatt et klarere fokus på hvordan angolanske statsmenn kan stoppes i å plyndre statskassen, og mindre fokus på hvordan penger kommer inn i den, ville hennes bidrag vært langt mer konstruktivt.
Birkelands mangler også en klar definisjon av korrupsjon. Når hun skriver at pengene fra norske oljeselskaper ikke kommer befolkningen til gode fordi «skatter, signaturbonuser og annen smøring forsvinner i stor grad til eliten i form av korrupsjon», virker det som at hun ikke klarer å skille snørr fra bart. Korrupsjon innebærer en (ulovlig) bestikkelse for å oppnå goder, skatt innebærer (i dette tilfellet) å betale en prosentandel av inntekt inn til en offentlig konto. Om pengene senere forsvinner fra den offentlige kontoen, så er ikke selskapene direkte involvert i tyveriene. Tyven er i dette tilfellet de angolanske politikerne og ikke de internasjonale oljeselskapene. Det kan argumenteres for at selskapene er tilretteleggere for korrupsjon, fordi de i det hele tatt betaler skatt inn til et korrupt system. Her er det rom for å diskutere moralske grenser, men det er ikke det samme som å si at norske selskaper er skyldige i korrupsjon i Angola.
Det er interessant å se på hvor den desidert største innbetalingen et norsk selskap har gjort til den angolanske regjeringen havnet. Signaturbonusen som Norsk Hydro betalte for blokk 34 var ifølge Dagens Næringsliv den 15. oktober 2003 på ca 480 millioner NOK (tilsvarer 71,50 millioner USD), og ble betalt til den angolanske regjeringen på normalt vis høsten 2001. Ifølge Birkelands fremstilling, som trolig ikke er basert på en eneste primærkilde, gikk «hele denne summen rett inn til presidentens kontor og ikke til finansdepartementet slik reglene er». IMF, som er den eneste organisasjonen som har hatt mulighet til å følge pengestrømmene i den angolanske oljesektoren, har undersøkt nettopp Norsk Hydros innbetaling på blokk 34. Konklusjonen var at hele summen havnet i budsjettene som ble forelagt nasjonalforsamlingen, og at ingenting forsvant på veien. Jeg skjønner godt at samfunnsgeografen Nina Birkeland ikke orker å lese tunge IMF-rapporter. De er svært kjedelige og altfor lange. Men litt kildekritikk overfor de kildene hun faktisk bruker kunne vel ikke skade. Det bør legges til at IMF har vært en av de viktigste kritikerne av den angolanske regjeringens skrekkelige håndtering av landets statsfinanser.
Angola er ett av de landene som har høy petroleumsbeskatning, og landet sitter igjen med en høy prosent av salgsverdien for hvert produserte fat. Det er altså ikke snakk om å plyndre et land. Problemet er hva som skjer med pengene etter at de har havnet på offentlige konti. Spørsmålet vi må stille er hvordan denne situasjonen kan forandres til det bedre.
Birkelands svar på dette er at selskapene sammen må presse den angolanske regjeringen til åpenhet i økonomien slik at korrupsjonen tar slutt. Altså skal hvite menn i dress og slips tvinge et selvstendig land i Afrika til å forvalte sine statsfinanser slik som vi i Vesten gjør det. The white forsamlinger bestående av aksjonærer og styrene i ulike multinasjonale storforetak. Det er mulig at Birkeland har rett i at det ville vært bra om hvite menn i dress og slips tvang den angolanske regjeringen til å innføre en økonomisk struktur i oljesektoren som er lik den vi har i Norge. Men det er uansett et moralsk problem forbundet med dette. Foruten at dette ligner mye på ideer fra 1800-tallet, så er det et problem med selskapene at de på ingen måte er demokratiske. Bestemmelsesrett får en ved å kjøpe aksjer. Altså: Det er pengemakten som rår.
De moralske problemene som oppstår når en generalforsamling, bestående av de som har økonomi og lyst til å kjøpe aksjer, skal sette seg til doms over hvordan et afrikansk land forvalter sine inntekter er like viktige som de er vanskelige. Birkeland reflekterer ikke over slike aspekter ved sitt krav om at oljeselskap skal presse selvstendige afrikanske land til å føre en sunn økonomisk politikk. Det er synd, for det er nettopp rop om kolonialisme som selskapene kan bli (og faktisk blir) møtt med om de prøver å presse regjeringer i land som Angola til større åpenhet i økonomien.
En tanke å spinne videre på er at om vi i Vesten skal tvangsinnføre vår måte å behandle statsfinanser på i fattige land, bør demokratisk valgte regjeringer og multilaterale organisasjoner som FN stå for presset. De har trolig en større legitimitet i en slik nykolonialisering enn generalforsamlinger og styrer bestående av (stort sett) rike hvite menn i dress og slips. Et slikt press vil, sammen med bistandsmidler til å bygge opp kompetansen til en sterkere og mer demokratisk angolansk stat, kunne være en farbar vei ut av nød og elendighet.
Saklighet, redelighet og nøyaktighet er helt essensielt om vi som bryr oss om verdens urettferdighet skal bli hørt i det offentlige rom. Å skrive artikler som er dømt til å bli avvist på grunn av faktafeil og dårlig kildekritikk gagner ingen. Bortsett fra oljeselskapene og den angolanske regjeringen, som kan bruke Birkelands innlegg til å vise at kritikerne ikke forstår den komplekse situasjonen i Angola.
Tips en venn