I fjor ble det registrert 1,5 millioner utenlandske turister i India, som var en økning på 13 prosent fra året før. Pahar Ganj er ryggsekkturistenes mekka i New Delhi. De trange gatene er fylt opp med alt en vestlig reisende har behov for, butikkene ligger tett. Små sjapper hvor man kan ringe billig til Europa og USA, kjemper om plassen med utallige internettcafeer. Rickshawsjåførene tar dobbel pris uansett hvor du skal. Forretningsideene er mange og oppfinnsomme, men ikke alle har like gode muligheter til å lykkes. Store plastskilt reklamerer for hoteller og gjestehus, alt for noen få rupi. Også mange av Delhis fattigste har funnet veien til Pahar Ganj. Mellom bordene på gatekafeene tilbyr de skopuss og selger krimskrams, eller de sitter på bakken og strekker armene i været og ber om brød eller penger. Ifølge Verdensbanken lever en fjerdedel av Indias befolkning, omtrent 250 millioner mennesker, under fattigdomsgrensa. Dette er dagens situasjon på tross av at Indias økonomi har vokst jevnt siden nittitallet.
KAMUFLERER SEG
De
eneste som tilsynelatende tar livet med knusende ro i India er kuene.
De er stort sett opptatt med å gnafse i seg søpla som ligger og flyter
i veikanten, og enser ikke lyden av rickshawer, tuting og rop fra
selgere som prøver å praie kunder. Men kundene, eller backpackerne,
søker ro og andre backpackere på Everest Café and Bakery. Her serverer
de café frappe og croissanter, og interiøret er omtrent like indisk som
Shangri La på Jernbanetorget i Oslo. Innerst i lokalet sitter fire
gutter, tydelig merket av sola og støvet i gatene. De bestiller en ny
porsjon med kinesiske nudler. Vokalene avslører at de kommer fra
sørlige deler av Sverige. Calle Swenson, Adrian Arrakhi, Kristoffer
Karlsson Rus og Andreas Jargren reiser alle på ryggsekkmåten, og bor i
Pahar Ganj. De betaler 120 rupi for et trippelrom, omtrent 8 norske
kroner hver. Adrian betaler litt mer, for han bor alene. - Det er ingen
luksus, slitt og litt skittent, men helt okei, sier Kristoffer. Gjennom
oppholdet i India har de levd så billig som mulig, for å hale ut tiden
før de må vende tilbake til Sverige. Bortsett fra en motorsykkeltur har
de holdt seg til backpackerstedene.
- Det ville ha føltes litt
merkelig å komme til India og leve i luksus med så mye fattigdom rundt
oss. Selv om vi drikker iskaffe og koser oss, forsøker vi å kamuflere
oss til en viss grad, men ikke til enhver pris. Man vil jo gjerne
fremstå som fattig, det hadde gjort det enklere å reise. Kristoffer
forteller at han valgte å dra til India fordi det var det billigste
landet å reise i. Han tenkte først å reise til Latin-Amerika, men fant
ut at det ble for dyrt.
Mumbai, Karnataka, Rajastan, Shimla, Manali
og Delhi. Guttene har tilbakelagt to og en halv måned i India. Calle og
Kristoffer skal hjem om to dager, Andreas og Adrian har fortsatt god
tid. Kristoffer har bodd en uke hos den berømte guruen Baba i en
ashram, et meditasjonssenter. Det var vel for å gruble over livet, sier
han med et smil, og forteller at det var mange indere der også.
- Men uansett hva vi gjør er vi jo turister, skyter Calle inn.
- Vi synes jo, og så er språket et problem. Det er vanskelig å få god kontakt med vanlige folk når vi ikke snakker hindi.
-
Det er naivt å tro at man ikke skal være turist. Man kan aldri gå helt
"local", skyter Kristoffer inn. Guttene er alle enige om at det likevel
er grunn til å prøve å stå imot turistrollen ved å være mer bevisst. Og
de mener at reiseguiden Lonely Planet har gått for langt.
- De
burde bruke mer plass på fakta og mindre på anbefalinger. Lonely Planet
har utrolig stor makt blant ryggsekkturister, særlig i et vanskelig
land som India, sier Calle. Guttene har ikke blitt kjent med så mange
indere.
- Bare de som kan dra nytte av oss på et eller annet slags vis, ler Kristoffer.
Calle mener det ville vært lettere å bli kjent med noen hvis de reiste alene.
- Jeg syntes det er vanskelig å forstå seg på India. Det er så annerledes, legger han til.
De forteller om deres ankomst i en liten landsby hvor de ble tilbudt te til velkomst med hele landsbyen.
- Det føltes ekte. De var veldig gjestfrie.
På
spørsmål om hvorvidt ryggsekkturisme bidrar til å bedre Indias
situasjon, eller om landet drar mer nytte av rikere turister som bor på
dyre hoteller og legger igjen mye penger, er de usikre.
- Vi
etterlater oss kanskje mindre penger, men istedet for å legge igjen
alle pengene på femstjerners hoteller, så sprer vi dem heller over
landet. Vi er mange og er her til gjengjeld også over lengre perioder,
reflekterer Andreas. Adrian har sluttet å gi penger til tiggerne. - Jeg
har blitt lurt så mange ganger, at jeg vil heller gi penger til
veldedige organisasjoner. - Men selv om vi ikke kan endre verden, så
gjør vi i alle fall mindre skade som backpackere enn det
luksusturistene gjør, tror Calle.
Max fra Calcutta sitter ved et
annet bord. Han har nettopp fått servert enn vegetar thali, med ris og
dal og blanda grønnsaker i curry. Han er den eneste i restauranten som
spiser tradisjonell indisk mat, og også den eneste som er nydusja og i
ren skjorte. - Jeg skal reise rundt i India i et halvt år, sier han
mellom munnfullene. - Men jeg bor ikke på de billigste stedene.
Hotellet jeg bor på har varmt vann og farge-TV. Han kommenterer
myggstikkene våre, og forklarer at hans hotell ikke har mygg.
- Det er et rent hotell, sier han, og kysser tommel og pekefinger for å vise hvor fornøyd han er.
Å VÆRE ELLER IKKE VÆRE TURIST
I
et litt finere område av byen, nærmere bestemt Conought Place, virrer
britiske Peter Hartley-Booth og amerikanske Sean Kelly rundt med et
spørreskjema mellom fingrene. De reiser med en gruppe studenter, og
bruker spørreskjemaet for å gjøre seg kjent med byen.
- Vi leter
etter utlendinger, sier de. - Det er en del av opplegget vårt her. Over
en kald kaffe på Barista forteller de om sine inntrykk fra millionbyen.
Guttene betaler fem dollar dagen for hotellet, og budsjettet er på ti
dollar dagen. De holder det billigst mulig og vil, som de svenske
guttene, helst betale "indisk pris". - Aller helst vil vi leve sånn som
inderne gjør, bli lokale. Men det kan vi nok aldri klare, sier Peter.
Den lyse luggen og britiske aksenten viser tydelig at han er fra andre
breddegrader. - Men vi prøver oss på språket, og de som bor i området
vårt begynner å bli vant til oss. Det setter vi pris på, sier Sean. -
De turistene som som holder til på de fine hotellene behandler ofte
lokalbefolkningen dårlig, mener Peter.
- Da er det lett å bli
mislikt. Jeg tror virkelig man blir behandlet annerledes hvis man bor
på flotte hoteller. Der vi bor er det ei lita jente som ikke kan gå. I
morges akte hun seg 100 meter over plassen for å få noen rupi. Sånt
setter ting i perspektiv, sier Sean.
- Med tanke på å bli som
lokalbefolkningen, det er en del ting jeg håper jeg aldri kommer til å
oppleve. Jeg håper jeg aldri kommer til å vite hvordan det er å ikke ha
penger til mat og et sted å bo, avslutter Peter.
HVA ER BEST FOR INDIA?
Nazir
Ahmed jobber i det statlige Indian Tours Development Cooperation. De er
godt vant med at ryggsekkturister kommer innom for å be om hjelp og
kjøpe deres tjenester. Han forteller at som ryggsekkturist kan man
overleve en tre ukers tid for mellom 500 og 1000 amerikanske dollar,
mens en luksusturist vanligvis vil etterlate 2000 til 3000 dollar på
kun to uker.
- Personlig kunne jeg ikke tenke meg å reise som
backpacker i India. "Top end"- måten er nok best egna for dette landet.
Det er både mer behagelig og tryggere. I tillegg legger de rike
turisten igjen mer penger til utvikling, sier han.
For til tross for
at ryggsekkturistene ofte reiser over lengre tid enn toppturistene,
tror ikke Ahmed at økonomituristene totalt sett klarer å legge igjen
like mye penger som de rike turistene.
- Veldig mange
ryggsekkturister bruker minimalt med penger. Og de tilbringer ofte lang
tid i ashram, tilføyer Ahmed. På slike sentre bor og spiser man nærmest
gratis. - Ellers bor de på private vertshus. Deres mål er å oppleve.
Men holdningen er ikke spesielt annerledes enn hos de rike turistene.
Det eneste som skiller dem er reisemåte og -utgifter, mener han. - Folk
er veldig forskjellige. Hvilken holdning du har til verden kommer an på
hver enkelt. Ikke hvor mye penger du har. Men det sier seg nok selv at
den indiske turistindustrien tjener mer på luksusturismen, avslutter
Ahmed.
Tips en venn