Verdensbanken har siden 1990 målt antall fattige ved å anslå hvor mange mennesker i verden som lever under en fattigdomsgrense på en dollar om dagen. Dette er blitt det vanligste redskapet for å måle fattigdom, men Verdensbankens utregningsmetode blir kritisert både for å gi for lave og for høye tall for fattigdommens utbredelse. Fra 1990 til 1999 anslår Verdensbanken at antallet fattige sank fra 1,292 milliarder mennesker til 1,169 milliarder. De fleste forskere er enige om at feilkildene til slike beregninger er enorme, tallmaterialet usikkert og at konklusjonene i beste fall er grove forenklinger. Så hvordan telles egentlig de fattige?
HVA SLAGS DOLLAR?
Fattigdomsgrensa på "en dollar om
dagen" ble valgt på grunnlag av nasjonale fattigdomsgrenser i 33 land
fra 1985, hvorav åtte land hadde fattigdomsgrenser som tilsvarte å leve
på rundt 31 amerikanske dollar per måned, eller 1,02 dollar per dag.
Siden dette var den mest typiske fattigdomsgrensen blant disse landene,
ble en dollar valgt som grunnlag for en global fattigdomsgrense. Men en
dollar er ikke en dollar. Alle som har forsøkt å forklare
besteforeldrene sine at Kroneisen ikke koster en krone lenger, eller
som har levd som en kakse på studielån i India, har erfart at verdien
av penger varierer med tid og sted. Mange av verdens fattige ville vært
henrykt om de fikk en hel dollar å leve for hver dag. Derfor bruker
Verdensbanken et begrep som heter kjøpekraftspariteter (Purchasing
Power Parities, forkortet PPP), og som justeres for inflasjon. Det
verdens fattige lever på tilsvarer dermed det man kunne kjøpe for en
dollar i USA i 1985. Justeringen for kjøpekraft er nødvendig for å
kunne sammenlikne inntekter i ulike land, men det er langt fra
likegyldig hvordan man gjør dette. Forskerne Sanjay Reddy og Thomas
Pogge fra Columbia-universitetet i New York er blant dem som mener
Verdensbanken skjønnmaler utviklingen av antall fattige, de er faktisk
i tvil om man kan feste lit til tallene i det hele tatt.
Reddy og Pogge mener bankens metode er uegnet for å måle absolutt fattigdom fordi den avhenger for mye av informasjon som er irrelevant, og for lite av informasjon som er relevant. Deres hovedkritikk retter seg mot valget av varer og tjenester som prisnivået og som kjøpekraften er utregnet på bakgrunn av. I beregningen er varer og tjenester som de fattige i liten grad har mulighet for å benytte seg av, og dessuten vil varene, tjenestene og hvor mye de koster i ulike land forandre seg så mye at det er umulig å lage meningsfulle sammenlikninger over tid, noe som jo er mye av poenget.
LITEN TUE...
Et annet problem er
at svært mange mennesker lever like over fattigdomsgrensen, slik at
minimale endringer i beregningsmetode får enorme utslag i antallet
fattige. Ett eksempel: I 1994 besluttet Verdensbanken å justere
fattigdomsgrensen fra 1,02 dollar om dagen til 1 dollar om dagen. Hvis
vi tar utgangspunkt i Verdensbankens anslag fra 2000 /2001, om at 1,2
milliarder mennesker lever på under 1 dollar om dagen og 2,8 milliarder
lever på under 2 dollar om dagen, betyr det at 1,6 milliarder mennesker
lever på mellom 1 og 2 dollar per dag.
Hvis vi antar at disse er
jevnt fordelt, betyr endringen på to cent at 32 millioner mennesker på
magisk vis ble løftet ut av den verste fattigdom i 1994. Likevel
sammenliknes tall fra før og etter 1994 normalt uten å nevne denne
justeringen.
FRA SKJEMA TIL OBSERVASJON
Et annet problem er
selve innhentingen av dataene. Verdensbanken bruker tall for inntekt og
forbruk som er hentet inn gjennom nasjonale husholdningsundersøkelser.
I mange utviklingsland er disse ganske upålitelige. Folk er ikke vant
med spørreundersøkelser, og landene mangler ofte den kompetansen som
trengs i innsamling av data, selv om dette er i ferd med å bedre seg
India er et av utviklingslandene som virkelig har et erfarent og
velutbygd statistisk apparat, og landets National Sample Survey
Organization (NSSO) er allment anerkjent som tillitverdig. Forskeren
Anirudh Krishna fra Duke University i USA forsøkte å bruke NSSOs
spørreskjema i sin landsbystudie for å anslå omfanget av fattigdom, men
måtte bare gi opp.Skjemaet hadde listet opp over 380 forbruksvarer, fra
ris og tomater via marihuana til flyreiser, og hvert spørsmål var likt
det foregående: "Hvor mye ris har du forbrukt de siste 30 dagene? I
kilo? Og i rupi?" Han brukte spørreskjemaet i fem husholdninger. To av
dem kastet ham ut etter to timer, da han bare var kvartveis i lista. De
andre tre nektet å svare mer etter bare etter en halvtime. Erfarne
NSSO-ansatte kunne fortelle Krishna, under løfte om konfidensialitet,
at ingen bruker spørreskjemaet. "Vi blir bedt om å bruke sunn fornuft,"
fortalte de, "Det er umulig å fylle ut skjemaet ting-for-ting, så vi
observerer hvordan husholdet har det, hvordan det ser ut i boligen, og
vi får en ganske god ide om forbruksmønsteret. Erfaring er viktig."
KUNSTIG PRESISJON
Verdensbanken
oppgir også tallene med tilsynelatende stor grad av presisjon, gjerne
med fem eller seks siffer. Både Verdensbanken og andre gjør kompliserte
beregninger med utgangspunkt i disse tallene, sjelden med noen kritisk
vurdering av hvor pålitelige de er. Konsekvensen er at man får et
falskt inntrykk av presisjon, nøyaktighet og grundighet. Og
utregningene kan gjerne være presise, nøyaktige og grundige, men det
hjelper lite når utgangspunktet er såpass upålitelig.
I den ene
enden av prosessen har vi dermed magefølelsen og anslagene til noen
hundre lokale statistikere. Midt i mellom har vi svært omstridte
metoder for omregning og sammenlikning mellom land og over tid.
Sluttproduktet er nøyaktig utregnet og svært komplisert statistikk med
fem siffers nøyaktighet, gjerne illustrert med pene diagrammer i
glansede publikasjoner fra Verdensbanken.
- VIKTIG PR-INSTRUMENT
-
Forskere er uenige om en lang rekke aspekter ved målingen av fattigdom,
og tallene må tas med en stor klype salt, sier Desmond McNeill,
forskningsleder ved Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo.
Har slik statistikk i det hele tatt noen verdi?
-
Den store fordelen med en dollar om dagen-målet, er at det er lett å
forstå. Folk som har mindre enn en dollar om dagen å leve for, må rett
og slett være lutfattige, og det tror jeg kan engasjere vanlige folk.
Et slikt enkelt mål kan derfor være nyttig i PR-sammenheng, selv om det
er akademisk kontroversielt, sier han. Kan vi si noe som helst sikkert
om utviklingen i fattigdom på bakgrunn av statistikken?
- Jeg syns
vi kan si med en rimelig grad av sikkerhet at for det første går
andelen fattige ned, for det andre forblir antallet fattige omtrent det
samme og for det tredje at forskjellene øker. Og selvfølgelig at det er
altfor mange fattige i verden, uansett hvordan man måler.
GLOBALISERINGSDEBATTEN
Tilhengere
av globalisering bruker ofte tallene fra Verdensbanken for å illustrere
at globaliseringen "virker". Argumentasjonen er, noe forenklet, omtrent
slik: 1990-tallet er globaliseringens tiår. Antallet fattige gikk ned
på 1990-tallet. Ergo fører globalisering til fattigdomsreduksjon.
-
Feil, sier kritikerne. - Dere glemmer Kina. Dersom man holder Kina med
sin store befolkning holdes utenfor, reverseres tallene. Da har
antallet fattige steget på 1990-tallet, selv om prosentandelen har
sunket noe.
- Men Kina er da et land i verden. Det er ingen grunn
til å holde Kina utenfor den globale statistikken. Dessuten skyldes
veksten i Kina i all hovedsak økt eksport til resten av verden, og er i
aller høyeste grad et eksempel på at globaliseringen virker, svarer
globaliseringstilhengerne - Ja, men Kina har valgt sin egen
utviklingsvei, og har i mindre grad enn andre utviklingsland har fulgt
rådene fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).
Veksten i Kina kan ikke tilskrives "globalisering", men er et resultat
av en politisk styrt utvikling, svarer kritikerne. Og så fortsetter
gjerne diskusjonen om i hvilken grad Kina er globalisert eller ikke,
men det skal vi la ligge nå.
HDI: ET SAMMENSATT UTVIKLINGSMÅL
I
et forsøk på å gi et mer sammensatt bilde av utviklingen, har United
Nations Development Programme (UNDP) utviklet sin egen indeks. Human
Development Index (HDI) er en årlig rankingliste, som får ganske mye
oppmerksomhet her på berget, fordi Norge ligger i det absolutte
tetsjiktet. Ettersom den årlige rapporten fra UNDP kommer midt i
agurktiden, blir det svært ofte en Dagbladet-forside ut av det: "Norge
(ikke lenger) det beste landet å bo i!". Dette betyr ikke at Norge er
det rikeste landet i verden; både USA, Island, Irland og Luxembourg har
høyere gjennomsnittsinntekt. I HDI er inntekt nemlig bare én av tre
indikatorer på utvikling; helse og utdanning er de to andre. Det betyr
at et land som har lav gjennomsnittsinntekt, men bra helsevern og/eller
utdanningssystem, likevel vil gjøre det godt. Kommunistiske, eller
tidligere kommunistiske, land gjør det derfor ganske bra. Cuba, som er
nummer 52 på listen, gjør det dårligere på gjennomsnittsinntekt enn de
18 neste landene nedover på listen, men slår de fleste ned i støvlene
på grunn av svært godt helsestell og et brukbart utdanningssystem.
Forventet levealder på Cuba var i 2001 76,5 år, omtrent det samme som i
USA (76,9). USA ligger imidlertid på syvende plass, med mer enn seks
ganger høyere gjennomsnittsinntekt enn Cuba. Den store forskjellen
mellom 1 dollar om dagen-målet og HDI, er at førstnevnte teller
mennesker, mens sistnevnte måler utviklingen i landene som helhet. HDI
måler dermed egentlig ikke fattigdom i det hele tatt, men utvikling.
Positiv utvikling betyr dermed en netto vekst i summen av de tre ulike
målene; helse, utdanning og inntekt. Indeksen viser at de fleste av
landene som måles har hatt en positiv utvikling i perioden 1975-2000,
med noen viktige unntak: 21 land som hadde en negativ utvikling på
1990-tallet. De fleste av disse landene er tidligere sovjetrepublikker
og land i Afrika Sør for Sahara, hadde negativ utvikling på
1990-tallet. Effekten av dette er at en stødig, positiv utvikling for
verden som helhet fram mot 1990, mens utviklingen deretter har flatet
ut. En innvending mot denne tolkningen, er igjen at HDI måler alle land
likt. Dermed reflekteres for eksempel ikke at store, folkerike land som
Kina og India begge har hatt en positiv utvikling på 1990-tallet.
Tips en venn