Men motstanden har endret form etter hvert som landet har utviklet
seg mot dagens Sør-Afrika. Ved siden av krig og konflikt har Sør-Afrika
også en lang historie med samarbeid og vennskap mellom folkegruppene -
likevel som oftest med de hvite som den dominerende part.
Ved
overgangen til det forrige århundreskifte, 1900, var det meste av den
tradisjonelle kampen mot hvitt, engelsk herredømme slått ned. Gjennom
Boerkrigen (1899-1902) ble også afrikanderrepublikkene Transvaal og
Oranjefristaten, som før dette var styrt av de nederlandskættede
afrikanderne eller boere, underlagt det britiske imperiet. I 1910 fikk
Sør-Afrika delvis uavhengighet, under britisk kontroll, som Union of
South Africa, og fikk full selvstendighet under hvitt, rasistisk styre
i 1961.
African National Congress ble stiftet i 1912 (da som South
African Native Congress) og har i nesten hundre år vært en
samlingsfront for svart motstand mot den hvite statsmakta. Året etter,
i 1913, ble Natives Land Act vedtatt, en jordlov som gav Sør-Afrikas
svarte befolkning bare omkring sju prosent av jorda. Den hvite
befolkningen hadde kontroll med resten.
Denne jordfordelinga har
holdt seg omtrent uendret til dagens Sør-Afrika. Det
afrikanderdominerte Nasjonalistpartiet vant valget i 1948 med apartheid
som valgkampsak. I løpet av de neste tiårene ble apartheidsystemet
innført. Sør-Afrika var allerede rasedelt, men nå ble raseskillet
gradvis gjennomført systematisk og på alle områder av samfunnet:
politisk, økonomisk, sosialt, kulturelt og geografisk.
Nasjonalistpartiet dominerte hvit politikk og regjeringa fram til 1994.
1950-tallet var et tiår med sterk motstand mot det nye
apartheidsystemet. I begynnelsen av tiåret brøt det ut voldelige
sammenstøt da politiet forsøkte å forby svarte kvinner å brygge øl for
salg. Senere fulgte masseprotester mot passlovene, og mot rivingen av
svarte bydeler som det legendariske Sophiatown. Den 21. mars 1960
massakrerte politiet nærmere 100 personer som demonstrerte fredelig mot
passlovene i Sharpeville og flere andre steder i landet. Av frykt for
opprør forbød de hvite myndighetene ANC og rivalen Pan-Africanist
Congress (PAC) kort tid etter. South African Communist Party var
allerede forbudt, og ble snart en nær alliert av ANC. SACP og ANC
lanserte en egen militær avdeling, Umkhonto we Sizwe (MK) året etter.
De utførte flere sabotasjeaksjoner for å vise at man ikke gav opp
kampen selv om myndighetene hadde forbudt svart politisk virksomhet.
Resten av tiåret ble preget av stadige arrestasjoner og rettssaker. ANC
og PAC ble tvunget til passivitet og i eksil. Nelson Mandela ble dømt
til fengsel på livstid, mens ANCs president Oliver Tambo bygde opp ANC
og MK i utlandet.
I løpet av 1970-tallet vokste en ny svart politisk
bevegelse fram, svart bevissthet-bevegelsen (Black Consciousness).
Steve Biko var den fremste talsmannen for bevegelsen. Svart bevissthet
påvirket mange unge svarte, og var en påvirkningskraft bak svart
skoleungdom som demonstrerte mot afrikaansundervisning i Soweto 16.
juni 1976. Da politiet begynte å skyte med skarpt mot de demonstrerende
ungdommene, brøt det ut opprør som raskt spredde seg over hele landet.
I løpet av det neste året ble over 1000 ungdom drept. Steve Biko selv
ble drept av politiet mens han satt i arrest året etter. Hele det
sørlige Afrika endret seg kraftig i løpet av 1970-tallet. Mosambik og
Angola vant uavhengighet i 1974 og 1975, Zimbabwe på tampen av tiåret.
Sør-Afrika invaderte Angola rett før landets uavhengighetsdag i
november 1975, noe som markerte starten på to tiår med sørafrikansk
aggresjon mot alle sine naboland. I løpet av 1980-tallet hardnet
konflikten i Sør-Afrika betydelig. Apartheidregimet ble kraftig
militarisert og brukte stadig mer vold for å slå ned svart motstand og
opprør. Fra 1985 innførte regimet unntakstilstand som varte i de neste
fem årene. 1988 hadde myndighetenes forsøk på å slå ned motstanden
brakt 30.000 i fengsel - svært mange av disse ble torturert.
Parallelt
med statens økende vold og terror, begynte deler av det hvite regimet å
se seg om etter andre veier ut av konflikten. En serie hemmelige møter
førte til at den relativt ferske president F.W. de Klerk i 1990
opphevet forbudet mot ANC, PAC og SACP og samtidig løslot Mandela. I de
neste tre årene førte regimet mange og lange forhandlinger med ANC om
et nytt og demokratisk Sør-Afrika. Volden fortsatte, men ble nå kalt
"svart mot svart-vold" på grunn av myndighetens nye taktikk med å sette
svarte grupper opp mot ANC. Nasjonalistpartiets håp var å framstille
seg selv som det fredelige alternativet, mens ANC og de svarte
organisasjonene virket uskikket til å styre et demokratisk Sør-Afrika.
På
tross av rundt 10.000 drepte mellom 1990 og 1994, slo taktikken feil.
ANC vant overveldende i de første frie valgene i 1994. Den politiske
volden nærmest forsvant etter at apartheidregimet var falt gjennom
valg. Nelson Mandela, mannen som hadde sittet 27 år av sitt liv i
fengsel, ble Sør-Afrikas første demokratisk valgte president. Mandela
styrte Sør-Afrika fram til 1999 i det som ble kalt en nasjonal
samlingsregjering hvor både ANC, Nasjonalistpartiet og Inkatha Freedom
Party delte makta. Landet fikk ny grunnlov i 1996. Mandelas
presidentperiode var sterkt preget av Sannhets- og
forsoningskommisjonen som samlet vitnemål om de grove politiske
forbrytelsene som hadde funnet sted på veien til frihet. I 1999 tok
Thabo Mbeki over som president etter landets andre demokratiske valg.
Tips en venn