Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

Våren 2002 kom syv unge afrikanske vanneksperter fra ulike institusjoner i Uganda, Etiopia, Egypt og Sudan til Norge som del av et prosjekt kalt "Young Professional Leadership Programme". Prosjektet var organisert av stiftelsen Vannakademiet og finansiert av Fredskorpset som i løpet av 2002 og 2003 totalt betalte ut drøyt 3,9 millioner til Vannakademiet i forbindelse med prosjektet. Målsettingen var at de syv deltager skulle tilegne seg "større innsikt og forståelse for problemstillinger i forvaltningen av nasjonale vannressurser". Ved ankomsten til Norge hadde deltakerne allerede vært gjennom fire måneders kursing i Egypt. De var blitt forespeilet et opplegg i Norge med høy faglig kvalitet hvor blant annet et lengre opphold i en norsk bedrift var en viktig del av programmet. Men det skulle vise seg at ting ikke kom til å gå helt etter planen.

Dårlig planlagt
- Alt virket svært dårlig planlagt og uorganisert da vi kom. Selv om det var gått åtte måneder siden jeg var i kontakt med dem første gang, og vi allerede hadde vært fire måneder i Egypt og en måned på forberedelseskurs i Norge, virket Vannakademiet veldig dårlig forberedt da opplegget skulle begynne i Norge, forteller Janet Alupu til X. Den 29 år gamle ingeniøren fra Uganda er nå tilbake i Kampala.
- Hva mener du med at programmet var dårlig forberedt?
- Når vi spurte om programmet framover fikk vi hele tiden høre at her "spiller på gehør". Ting ble improvisert hele tiden; vi ble sendt rundt på møter og forelesninger på ulike institusjoner, et program jeg tror var svært billig for Vannakademiet. Opplegget var ikke i nærheten av det vi opprinnelig var blir presentert for. Vi var jo alle profesjonelle fagfolk og hadde blant annet blitt forespeilet fire måneders utplasseringer i norske bedrifter. Det vi endte opp med var to måneder i bedrifter og flere måneder med mer eller mindre interessante forelesninger.

Alupu får støtte av Mostfa Abo Khalil som også var deltager på programmet: - Opplegget fungerte ikke fra starten av. De første månedene reiste vi rundt og besøkte mange ulike institusjoner som Jordforsk og Norges vassdrags- og energidirektorat. Det var også en del fagfolk som kom og holdt forelesninger for oss. Det hele virket veldig tilfeldig. Misnøyen var ganske stor blant oss deltagere som jo hadde satset mye på dette, sier Khalil.
- Undervisningen var tilfeldig, alt virket på en måte relevant. Som regel satt vi i et rom og hørte på en person fortelle om sin bedrift, forteller Solomon Tassew, en annen av deltakerne. Tassew valgte å hoppe av programmet etter fire måneder fordi han fikk muligheten til studere ved NTNU i Trondheim.

Ifølge kontrakten mellom Fredskorpset og Vannakademiet datert 13. mars 2002 skulle de syv deltakerne etter det fire måneder lange kurset i Egypt være ti måneder i Norge, seks av månedene skulle være med undervisning og praksis tilknyttet Vannakademiet og fire måneder skulle være arbeidspraksis i ulike norske bedrifter. Deretter skulle deltakerne være to måneder ved stiftelsen Cesars kontor i Jordan før de dro hjem og drev etterarbeid i to måneder. Det deltakerne faktisk endte opp med var 6 måneder med ulike bedriftsbesøk og forelesninger, én måned hvor de fulgte forelesninger ved universitetet i Oslo, så to måneders praksis, før de fikk beskjed om at opplegget skulle avsluttes med fem måneder med undervisning på Landbrukshøyskolen i Ås.
- Det var ikke noe galt med undervisningen vi fikk ved universitetet og landbrukshøyskolen. Men hvis det var meningen at vi skulle delta på et undervisningsopplegg, burde det vært lagt opp som studier, med et planlagt program og opplegg for hva vi skulle lære. Vi visste aldri hvor vi skulle være neste uke, sier Janet Alupu.

Fikk for lite penger
De syv deltakerne hadde forlatt familiene sine og reist halve jorda rundt for å kunne delta på programmet. Misnøyen ble altså stor da hele det faglige opplegget på programmet viste seg å være svært lite gjennomtenkt og planlagt. Det største problemet for deltakerne, som etter hvert ble fem fordi to avbrøt programmet, skulle imidlertid vise seg å bli penger. Uenighet mellom Vannakademiet og deltakerne om hva deltakerne hadde krav på var en stadig kilde til konflikter. - Vi pleide å få utbetalt 4-5000,- kroner i kontanter hver måned fra Vannakademiet. Dette skulle dekke mat, klær, utgifter hjemme og eventuelt ting vi ville finne på her. I tillegg fikk vi dekket bolig og reiseutgifter i forbindelse med undervisningen/jobben. Dette var mindre enn det vi hadde blitt lovet og mente vi hadde krav på, forteller Janet Alupu.
- Men Vannakademiet var jo formelt deres arbeidsgiver, dere hadde vel en kontrakt?
- Jo da, vi hadde skrevet under kontrakter i Egypt, men de ble levert inn til Vannakademiet med en gang de var signert. Problemet her i Norge var at Vannakademiet ikke ville gi oss en kopi av kontrakten når vi ba om det. I det hele tatt ville de ikke gi oss noen som helst form for dokumentasjon på noe. Vi måtte signere når vi fikk utbetalt vår månedlige sum, men fikk ikke en egen kvittering. Det ba vi om gang på gang. Vi ba også gjentatte ganger om et offisielt dokument fra Vannakademiet som sa hvor mye penger vi hadde krav på. Det fikk vi aldri, sier Alupu.

Mostafa Abo Khalil bekrefter også ovenfor X det Janet Alupu forteller.
- Det var helt håpløst. Vi fikk mindre penger enn det vi mente vi hadde krav på og ba om kvitteringer og kopier av forskjellige dokumenter gang på gang. Men det ble alltid bortforklart eller utsatt, sier han.

X har fått tilgang til en kopi av kontrakten mellom Janet Alupu og Vannakademiet. Den er kun underskrevet av Alupu. Feltet der underskriften til Vannakademiets representant skulle stå er blankt. Feltet der størrelsen på deltakernes månedlige utbetalinger skulle spesifiseres, er heller ikke fylt ut.

Både Janet Alupu, Mostafa Abo Khalil og Solomon Tassew oppgir til X uavhengig av hverandre at de fikk om lag fem tusen kroner utbetalt månedlig i kontanter fra Vannakademiet. Selv om de ikke fikk noen form for kvitteringer på utbetalingene, har Janet Alupu fremdeles et introduksjonsbrev fra Vannakademiet datert 19. november 2002. Brevet som er signert av daværende sekretær i Vannakademiet, Kathrine Fixdal, bekrefter at Alupu er deltager på programmet og at hun får utbetalt 5.020,- i måneden. Etter gjentatte klager økte summen mot slutten av oppholdet til drøye seks tusen.

Ifølge avtalen mellom Fredskorpset og Vannakademiet er det imidlertid helt andre summer som skulle vært utbetalt til deltakerne enn de fem-seks tusen de faktisk fikk. Vannakademiet har mottatt åtte tusen kroner per deltaker per måned i 18 måneder som deltakerne skulle få for å dekke tap av lønn i hjemlandet, totalt drøyt en million kroner. Videre har Vannakademiet mottatt 4500,- per deltager i ti måneder som deltakerne skulle få til mat, klær og forbruk, totalt 315 000,- kroner. Hver deltaker skulle altså hatt 12500,- per måned og ikke rundt fem tusen. I tilegg har Vannakademiet mottatt penger til å dekke bolig og deltagernes daglige reiseutgifter, noe deltakerne også fikk dekket.

Ifølge de tre deltakerne X har klart å komme i kontakt med, oppga Vannakademiet også til deltakerne at det ble trukket 20 prosent skatt av pengene de fikk utbetalt. Det viste seg senere ikke å være tilfelle. Mostafa Abo Khalil oppdaget dette etter at programmet var ferdig, da han skulle søke studielån og ønsket å finne ut hvor mye han faktisk hadde betalt i skatt mens Vannakademiet var hans arbeidsgiver. Han fikk da vite fra skattemyndighetene at han ikke var registrert som skattebetaler, noe som til slutt førte til at han ikke fikk studielån. X har ikke heller ikke funnet noen av de andre deltagerne i norske skattelister i det aktuelle tidsrommet.

Vannakademiet: alt i orden
I et møte med X, avviser generalsekretær i Vannakademiet, Tor Wennesland, påstandene fra fredskorpsdeltakerne. På Vannakademiets kontorer i Nedre Slottsgate får vi under møtet kaste et kjapt blikk på revisorrapporten for prosjektet og en kvittering på en utbetaling på 4700,- signert Janet Alupu. Kopier får vi ikke.
- Vi opplever kritikken som noe underlig, sier Wennesland og fortsetter: - De spørsmålene som gjelder økonomisk kompensasjon er drøftet med deltakerne. De har selvsagt måttet kvittere for utbetalte penger og fått kopi av kvitteringer. Forholdet til norske skattemyndigheter ved Oslo likningskontor er avklart gjennom skriftlig kommunikasjon, og sluttrapport er oversendt Freds korpset. Det reviderte sluttregnskapet er nettopp blitt godkjent av revisor og vil umiddelbart bli oversendt Fredskorpset.
- Deltagerne lyver altså når de sier at de ikke fikk kvitteringer da de ba om det og heller ikke av kontrakten?
- Deltagerne fikk kvitteringer og selvfølgelig kopier av kontrakten, gjentar Wennesland.
- De hevder videre at dere i Vannakademiets sa at dere trakk skatt, men ikke gjorde det...?
- Som sagt, Vi har ikke trukket skatt og det har vi avklart i forhold til Oslo likningskontor.
- Er det mulig å få kopier av kvitteringene fra deltagerne og av korrespondansen med ligningsmyndighetene?
- Nei.

Wennesland framholder videre at prosjektets fremdrift og avvik ble løpende diskutert både med deltakerne og Fredskorpset. - Studentene har skriftlig evaluert opplegget, så vel underveis som ved avslutningen, og gitt til dels svært positiv omtale av innholdet i programmet. Det samme gjelder vurderingene vi har mottatt fra samarbeidspartnerne i deres hjemland. At enkelte av dem ønsker å uttale seg annerledes nå, får vi bare ta til etterretning, sier Wennesland, som mener at alle studentene har vært svært positive. Han opplyser om at de har takket ja til et tilbud om å være knyttet til Vannakademiets nettverk som "Young Ambassadors" fram til 2005. - Studentene ble også invitert til Akademiets internasjonale konferanse "Water for the Poorest" i Stavanger 4. og 5. November 2003, med utgifter til reise og opphold dekket av oss. Alupu og to andre deltagere var til stede i Stavanger. Gjennom oppholdet fikk de mulighet til å knytte omfattende kontakter i det internasjonale vannmiljøet. De deltok også på Akademiets medlemsmøte i Stavanger, avslutter Wennesland.

I det X går i trykken har vi ikke fått svar fra ligningsmyndighetene om Vannakademiet faktisk fikk tillatelse til å ikke betale skatt , men professor i skatterett ved Handelshøyskolen BI, Ole Gjems-Onstad, opplyser på generelt grunnlag at det er svært uvanlig at arbeidsgivere får unntak fra skatteplikten. I Fredskorpsets håndbok står det under punkt 4.4 følgende: " Personer som under et midlertidig opphold i Norge mottar lønn eller annen godtgjørelse fra norsk arbeidsgiver, er skattepliktige til Norge. Godtgjørelsen som utbetales til sørdeltaker fra nordpartner vil i skattemessig forstand regnes som lønn." Det står videre at Nordpartnere skal betale arbeidsgiveravgift, noe Vannakademiet heller ikke har gjort.

Lite hjelp fra fredskorpset
Alupu, Khalil, Tassew og de fire andre befant seg i en vanskelig situasjon. De hadde kommet til Norge for å delta på et program som viste seg å ikke svare til forventningene. De oppfattet arbeidsgiveren, Vannakademiet, som umulig å snakke med og de mente de ikke fikk pengene de hadde krav på.
Deltakerne ble enige om å henvende seg til Fredskorpset for å finne ut hva de egentlig hadde krav på av penger og få dem til å megle mellom seg og Vannakademiet. Men det viste seg å være vanskelig å få hjelp.
- Vi tok kontakt med Fredskorpset, og jeg hadde et møte med Stefan Midteide. Svaret jeg fikk var at alle avtalene var ulike og at de ikke kunne si hvor mye hver deltager skulle ha. Dette var partnerorganisasjonens ansvar og ikke Fredskorpset, fikk jeg beskjed om. Jeg spurte hvem vi da skulle gå til om vi hadde problemer med partneren, men han fortsatte å insistere på at det var partnerens ansvar. Til slutt sa han at om jeg kom med kontrakten min, skulle han se hva han kunne gjøre. Problemet var jo at vi ikke kopi av kontraktene våre fra Vannakademiet, samme hvor mye vi maste. Vi ble dermed gående i sirkel, sier Alupu.
- Føler du at Fredskorpset stilte tilstrekkelig opp for dere?
- Nei, det føler jeg ikke. De burde gjort noe for å finne ut hva som faktisk foregikk og forsøkt å megle. Hvis de ikke kunne megle selv, burde de hvert fall funnet noen andre som kunne gjøre det.

Stefan Midteide er fagansvarlig for kvalitetssikring i Fredskorpset. Han husker konflikten mellom deltakerne og Vannakademiet.
- Først må jeg si at dette programmet er ganske atypisk for Fredskorpset, fordi undervisningskomponenten ble såpass stor. Det ble også startet relativt raskt etter at det nye Fredskorpset startet opp i 2001. Vi har gjort en del erfaringer siden da og dette er vel neppe et program vi ville gått inn i dag.
- Kunne dere stilt opp mer for disse deltakerne som opplevde at de var i en veldig vanskelig situasjon?
- Det kunne vi kanskje gjort. Men Fredskorpset er først og fremst et sekretariat som jobber med å koble partnere i Nord og Sør. Vi kan ikke og ønsker ikke å blande oss i forholdet mellom del takere og partnere. Det holder vi på, men det er mulig at vi bør se litt mer på mekanismer for å løse konflikter av denne typen.

I avtalen mellom Fredskorpset og Vannakademiet står det at avtalen "innebærer en intensjon om videre samarbeid utover det aktuelle Fredskorps-prosjektet.". Det er da også svært vanlig at Fredskorpset forlenger avtalene med sine partnere på denne måten. Ifølge Stefan Midteide har Fredskorpset imidlertid ingen planer om å fortsette samarbeidet med Vannakademiet. Midteide kan ikke kommentere hvordan Vannakademiet har disponert de 3,9 millionene stiftelsen har fått fra Fredskorpset fordi Freds korpset enda ikke har mottatt sluttregnskap for prosjektet. Fristen for innlevering av regnskapet var 15. mars i år. Fredskorpset opplyser at det vil bli purret på etter vanlige rutiner.

Mostafa Abo Khalil studerer i dag ved Landbrukshøyskolen i Ås og trives med det. De 16 månedene i regi av Fredskorpset og Vannakademiet regner han som mer eller mindre bortkastet. - Jeg ville aldri gjort dette igjen. Jeg ville hvert fall ikke gjort noe som har med Vannakademiet å gjøre.
Solomon Tassew er enig:
- Hele opplevelsen i forbindelse med Vannakademiet var negativ. Jeg er veldig glad for at jeg kom meg til NTNU og Trondheim og fikk se hvor bra ting kan være i Norge.
Janet Alupu er tilbake i Kampala og jobber som vannekspert for det danske konsulentfirmaet Kowi. - Arbeidspraksisen jeg fikk da jeg var utplassert hos Interconsult var en god og nyttig erfaring. Resten av oppholdet vil jeg så absolutt ikke gjort igjen. Under introduksjonskurset hos Fredskorpset var det to ord som ble sagt hele tiden for å beskrive nordmenn og norsk kultur: likhet og ærlighet. Det klinger hult med tanke på det vi opplevde hos Vannakademiet.