Zevs datter, Persefone, er en av de eldste beskrevne ofrene for denne uimotståelige frukten. Hun ble kidnappet av Hades og ført til underverdenen. Så skulle hun slippe fri hvis hun lot være å spise noe. Men granateplet ble for fristende, hun spiste seks små frø. Derfor måtte hun tilbringe seks av årets måneder i underverdenen mens jorden sørget. Granateplet er beskrevet i den eldste delen av det gamle testamentet også. Men da som krydder – ved å tørke frøene først.
Det er de rubinrøde frøene som er selveste juvelene i kronen, eller splinten i granaten, om du vil. De er festet i noen hvite hinner i en bikubelignende form som bare smaker bittert. Men med litt kraft og baksiden av en skje er det ingen sak å banke de vakre frøene løs. De er som små saftbobler og gir en frydefull opplevelse både i den søtsyrlige saften som spruter i munnen og på grunn av den bittelille harde jernen inni. Å spise granatepler gir litt av den samme følelsen i munnen som man fikk av barndommens bruspulver, bare at det smaker mye bedre. Og ikke minst er de egnet til å smykke enhver rett de møter. Dette er matsminking av det mer delikate, sunne og ikke minst enkle slaget.
Foruten selve frukten brukes saften til å lage grenadine, hos oss mest kjent som en drink-ingrediens. Grenadine brukes imidlertid også i matretter både i det nord-afrikanske og tyrkiske kjøkkenet. Ved siden av å tilføre en frisk syrlighet og blodrød farge, mørner saften også kjøtt.
Granateplets søte friskhet passer til både forretter, hovedretter og desserter. Til salater med salte oster som fetaost er de perfekte. De er også godt selskap til retter med kylling eller and (bruk gjerne grenadine til å marinere kjøttet først), og er helt strålende til fruktsalater og yoghurter. Sesongen er imidlertid på hell så det gjelder å skynde seg hvis du vil invitere til kulinarisk ball. Hvor avanserte retter du vil lage velger du selv, og så er det bare et par dunk som skal til før maten er kledd i sin fineste skrud.
Oppskrifter og ideer for bruk av salt finner du i den trykte utgaven av Verdensmagasinet X nummer 1 - 2004.
Tips en venn