2004 startet ikke godt for journalister i Afrika.
Januar var preget av angrep på journalister og frie medier i flere
land. I Zambia trues spaltisten Roy Clarke med deportasjon for å ha
spottet president Levy Mwanawasa. Journalisten sammenlignet styret til
Mwanawasa med George Orwells ”Animal Farm” i sin ukentlige
satirespalte, noe myndighetene likte dårlig. Det sørafrikanske
medieinstituttet MISA frykter at dette signaliserer en ny innstramming
overfor pressen:
- Zambia har tidligere vært medievennlig. Nå er
ting i ferd med å endre seg, sier Jude Mathurine fra MISA til
nyhetsbyrået IPS. Under rettssaken mot Clarke 27. januar ble hans
støttespillere banket opp av partifolk som støtter presidenten, uten at
politiet stoppet dem. Dommen mot Clarke faller i løpet av den nærmeste
måneden.
Organisasjonen Reportere uten grenser deler MISAs bekymring. De mener situasjonen er forverret i det sørlige Afrika, spesielt er det alvorlige problemer i Zimbabwe og Swaziland, men også til dels i Zambia og Malawi. I Zimbabwe er stadig flere journalsiter fengslet med henvisning til landets omstridte ”Lov om tilgang på informasjon og beskyttelse av privat-livet” de siste årene. Tidlig i januar ble tre journalister fra den privateide avisa ”Independent” fengslet for å ha skrevet en artikkel om at president Mugabe rekvirerte et Air Zimbabwe fly da han skulle på ferie i Østen, slik at passasjerene som skulle hatt flyet ble strandet der de var. Myndig-hetene fortsetter også bestrebelsene på å stoppe den uavhengige Daily News. Avisa, som har vært stengt siden september i fjor, gjenåpnet 22. januar etter en rettskjennelse i avisas favør. Myndighetene har imidlertid anket avgjørelsen, og Daily News har ikke fått tilbake datamaskiner og annet utstyr som ble beslaglagt av politiet.
Også i Kenya og Uganda skjerper myndighetene kontrollen med media, blant annet brukes høye avgifter for å stanse uavhengig presse. 10. januar startet kenyansk politi systematiske raid for å fjerne aviser tilhørende den såkalte ”alternative” pressen fra aviskioskene. Tusenvis av aviser er beslaglagt og minst 20 avisselgere er arrestert og bøtelagt. Myndighetene økte avgiftene for slike aviser kraftig i 2002 og vil nå stoppe det de kaller ulovlige aviser. Medieorganisasjoner og opposisjonsgrupper mener aksjonen skyldes at de små, uavhengige avisene skriver kritisk om landets administrasjon og ledelse. I Uganda bruker myndighetene manglende betaling av lisensavgifter som påskudd for å stoppe uavhengige radiokanaler. 8. januar tok myndighetene sendeutstyret til 4 radiostasjoner og én TV-stasjon i Kampala, og de anslår at om lag halvparten av landets 100 radiostasjoner ikke har betalt pålagte avgifter og derfor vil bli stengt. Reportere uten grenser (RSF) kritiserer myndighetene for å være lite fleksible og å legge høye avgifter på ikke-kommersielle radiostasjoner, blant annet lokale ”community radios”. I Nigeria, kjent for modig og uavhengig journalistikk under kampen mot militærregimene på 1990-tallet, ble ni journalister i en statlig radiokanal suspendert i januar. Grunnen var at de hadde gitt for mye tid på lufta til en protestaksjon mot øking i bensinprisen, i regi av opposisjonsgruppen Nigeria Labour Congress (NLC). RSF beskylder lokale myndigheter for å stå bak suspensjonen.
Politisk vilje
På
1990-tallet så man en sterk demokratisering på det afrikanske
kontinent, med flerpartivalg og demokratiske reformer i en rekke land.
Eksemplene over viser likevel at demokratiseringen ikke nødvendigvis
gir pressefrihetene stadig bedre kår. I en fersk doktoravhandling fra
Universitetet i Oslo drøfter Nkosinathi Ndlela utfordringer og
muligheter for pressefrihet, knyttet til en sammenlignende studie av
medielovene i Zimbabwe og Sør-Afrika. Ndlela skriver at vi det siste
tiåret har vært vitne til et sterkere krav om ytringsfrihet og
pressefrihet enn noen gang tidligere i Afrika sør for Sahara. Dette
kommer blant annet til uttrykk gjennom en stor økning i antall nye
aviser og radiostasjoner. Ndlela mener uavhengige medier ligger i front
i kampen for økt demokrati i afrikanske land, og ofte har vært mer
effektive enn opposisjonsgrupper. Slutten på den kalde krigen og de
demokratiske reformer og flerpartivalg som fulgte, ga nye muligheter
for kritisk debatt. Mange land endret lovene og inkorporerte respekt
for menneskerettigheter og pressefrihet. At slike lover finnes betyr
likevel ikke nødvendigvis at prinsippene faktisk gjennomføres. Politisk
praksis legger ofte store hindringer i veien for pressefriheten. Til
tross for at ytringsfriheten er befestet, er fortsatt pressefriheten
truet, skriver Ndlela.
Bildet bekreftes av Reportere uten
grenser, som i sin rapport for 2004 hevder at den generelle trenden på
det afrikanske kontinent har vært økt sensur og forverring av
arbeidsvilkårene for journalister. Dette gjelder også i land som inntil
nylig ble holdt fram som gode eksempler, som Niger og Senegal.
Problemene i Afrika har sammenheng med krig og konflikter, men også det
organisasjonen kaller ”fossilisering” av enkelte autoritære regimer som
Mugabes Zimbabwe. Men det er likevel store forskjeller mellom landene.
I Sør-Afrika, Benin, Botswana, Kapp Verde, Mali og Mauritius ble ingen
journalister fengslet fordi de gjorde jobben sin og heller ingen
nyhetsmedier stengt fordi de var for kritiske i 2002. Noen av disse
landene er svært fattige, og det viser at respekt for ytringsfriheten
er et spørsmål om politisk vilje heller enn økonomiske ressurser, mener
Reportere uten grenser.
- Våre folkevalgte politiske ledere anser seg selv som hevet over enhver kritikk, konkluderer Jude Mathurine fra MISA.
-
Det betyr at den enkelte politiker ikke kan kritiseres eller gjøres
narr av for å få ut styrker og svakheter ved deres politikk.
Ifølge Reportere uten grenser ble 2 journalister drept på jobb i Afrika i 2003 (Elfenbeinskysten), 149 ble fysisk angrepet, 144 ble arrestert og 103 medier sensurert. De vanskeligste arbeidsforholdene for journalister er på Afrikas Horn. Eritrea omtales også i 2003 som et av verdens største journalistfengsler. 14 journalister satt fengslet i landet ved utgangen av året, og bare statskontrollert presse er tillatt. I tillegg til hindringer fra myndighetene, blir pressen i økende grad angrepet av væpnede grupper i konfliktområder, blant annet i Den demokratiske republikken Kongo.
Pressens utfordringer
Den
internasjonale fagorganisasjonen for journalister, International
Federation of Journalists (IFJ), mener den viktigste hindringen for
pressefriheten i Afrika er manglende anerkjennelse av betydningen
uavhengig journalistikk har for demokratiet. Dette kommer til uttrykk
gjennom sensur og restriksjoner for journalister, manglende tilgang på
informasjon og kontroll av medier og trykke- og distribusjonssystemer.
Det er imidlertid ikke bare ytre hindringer som begrenser pressens
bidragtil demokrati og utvikling. IFJ peker på at pressen i mange
tilfeller preges av lav faglig standard, høy grad av selvsensur og
manglende ressurser til å gjøre en profesjonell jobb. Hvis
menneskerettighetene skal respekteres må folk kjenne til dem,
understreker organisasjonen i sin strategi for arbeidet i Afrika.
Manglende kjennskap til rettigheter blant journalister og offentlige
tjenestemenn gjør at rettighetene ikke blir etterfulgt. Det er også
behov for å styrke opplæringen om alt fra etikk og menneskerettigheter
til gravende journalistikk.
IFJ mener det er mediefolk selv, det vil
si journalister, utgivere og kringkastere, som må styrke
mediestruk-turene i Afrika. Det er de som best ser hindringene og kan
definere løsninger. Profesjonelle journalister og andre i mediebransjen
må involveres i utdanningsprogrammer. Dette feltet må ikke, som ofte er
tilfellet i dag, overlates til velmenende menneskerettighets-og
utviklingsorganisasjoner uten pressefaglig bakgrunn. Samtidig er det
viktig å samarbeide med organisasjonene i kampen for åpenhet,
pressefrihet og menneskerettigheter generelt.
Manglende økonomiske ressurser begrenser også utviklingen av frie medier og profesjonelle journalister i de fleste afrikanske land. Små mediebedrifter i Afrika anses sjelden som et interessant investeringsobjekt. Francis Beng Nyamnjoh er forfatter og professor ved Universitetet i Botswana. I en artikkel i boka ”Media i Afrika, Afrika i Media” peker han på hvordan økonomiske vanskeligheter forsterker de problemene politisk kontroll skaper. Med små ressurser kan ikke avisene prioritere tidkrevende og grundig informasjonsinnhenting og nyhetsjournalistikk. Journalistene må ofte ha flere jobber for å spe på lave lønninger. Den store oppblomstringen av små uavhengige medier på 1990-tallet innebar også at mange opportunister kom på banen, og Nyamnjoh mener mange av mediene preges av en militant og uprofesjonell journalistikk basert på fordommer og stereotypier. En annen tendens siden 1990-tallet, er at mediene prioriterer lett underholdningsstoff framfor seriøs nyhetsjournalistikk. Problemene til tross, konkluderer de fleste kommentatorer med at en fri presse og profesjonelle journalister har en nøkkelrolle å spille i demokratiutviklingen, ved å sette søkelyset på maktovergrep og på folks rettigheter.
Tips en venn