Både faglig og politisk er den britiske samfunnsforskeren David Held et av de mest sentrale navn i globaliseringsdebatten, noe som dokumenteres klart gjennom en lang rekke bøker han har skrevet, redigert eller medvirket i.
I fjor gav han ut boka Global covenant (Cambridge: Polity Press), som han selv lanserte som et manifest for en sosialdemokratisk verdensordning. På samme tid oppsummerte og tilspisset han sitt budskap i en lengre artikkel son ble publisert på det fortreffelige nettstedet opendemocracy.net. Dette bidraget gav igjen støtet til en lang rekke motreaksjoner både fra høyre- og venstresida. (Det siste betyr: til venstre for sosialdemokratiet).
Hele denne debatten er nå bearbeidet og utgitt i bokform, med et omfattende svar fra Held til sine kritikere. Til sammen er dette en lett tilgjengelig samling av ulike akademiske og politiske posisjoner. Det starter med Helds kritiske gjennomgang av det han kaller «Washington consensus» og «Washington security agenda», der han viktigste poeng er at det positive potensialet som globaliseringen kan innebærer, langt på vei er blitt ødelagt av nyliberalistisk politikk i regi av Verdensbanken/IMF og USAs undergravning av en multilateral rettsorden gjennom sin aggressive alenegang og sin krigføring i Irak.
Mot denne bakgrunn skisserer Held en ny verdensordning, der landa i Sør gis større handlingsrom for egne utviklingsveier, og hvor internasjonale miljøavtaler og et mer representativt FN gis langt større fullmakter. En slik reformstrategi blir sablet ned av Martin Wolf fra Financial Times, som med boka Why globalization works (New Haven: Yale University Press, 2004) har posisjonert seg som en av nyliberalismens yppersteprester. Etter hans oppfatning bør det ikke tukles for mye med en økonomisk verdensordning som gir så strålende resultater både for fattig og rik, og han ser heller ikke noen særlig grunn til å reformere FN.
På den annen side møter Held kraftig motbør fra Patrick Bond, som med base i Sør-Afrika er en framstående imperialismeteoretiker og sosial aktivist, og som reagerer både på overflatisk analyse, manglende interesse for å gå i dialog med den radikale bevegelsen for sosial rettferdighet og en reformpolitikk som ikke utfordrer grunnleggende matstrukturer. Og når dette bare er noen få av mange spennende bidrag, sier det seg selv at dette er en bok som vil komme til å få sin plass på pensumlistene rundt om i verden.
Tips en venn