Vest-Sahara ligger mellom Marokko og Mauritania på Afrikas atlanterhavskyst. Den tidligere spanske kolonien er på størrelse med Storbritannia og er rik på fosfater, fisk og har etter all sannsynlighet store reserver av olje og mineraler. Landet ble overlatt til Marokko og Mauritania gjennom en avtale med Spania, som trakk seg ut i 1975-76. Siden har Mauritania også trukket seg ut, mens Marokko har sendt nybyggere til landet. De fleste av saharawiene bor i flyktningleirer i Algerie, mens de som har blitt igjen må velge mellom undertrykkelse eller underdanighet. I henhold til internasjonal rett omtales Vest-Sahara som «ikke-selvstendig territorium», og regnes som den siste afrikanske koloni ifølge FNs komité for avkolonisering. Ingen stater utenom Marokko selv anerkjenner marokkansk suverenitet over området, og FNs generalforsamling og sikkerhetsråd støtter kravet om at saharawiene selv må få bestemme Vest-Saharas status.
Få investeringer
Mange faktorer har begrenset utenlandske investeringer i Vest-Sahara, inkludert territoriets uklare juridiske status, et begrenset hjemmemarked og mangel på gode geofysiske data for området. (Det er verdt å merke seg her at selv marokkansk kapital har vegret seg for å investere i landet.) Fosfatindustrien er kontrollert av et marokkanskeid, statlig selskap. Interessen fra oljeselskapene ble brakt til live i 2001 etter større funn utenfor kysten av nabolandet Mauritania. Fiskeriene har tatt seg opp igjen som et mulig investeringsområde etter at fiskestimer har begynt å bevege seg inn i saharawiske farvann. Overfiske i andre områder og ny vilje på marokkansk side til å forhandle med EU om fiskeriavtaler har også påvirket investeringslysten.
Oljeselskapene viser interesse
Da Marokko gjorde det kjent i 2001 at de hadde gitt franske Total og amerikanske Kerr-McGee lisenser til geologiske undersøkelser, ble det oppmerksomhet rundt bedriftenes samfunnsansvar. Hans Corell, som da var seniorjurist i FN, mente en utnytting av ressursene på «ikke-selvstendig territorium» bare var lovlig hvis dette var i tråd med ønskene til lokalbefolkningen og bidro til utvikling i området. Lisensene til undersøkelser var lovlige fordi de ikke medførte utvinning eller økonomiske fordeler for selskapene, bare innhenting av informasjon, mens videre arbeid måtte være i samsvar med lokalbefolkningens ønsker.
Resten av denne artikkelen kan du lese i den trykte utgaven av Verdensmagasinet X 5/05.
Tips en venn