Det finnes mange forståelser og definisjoner av begrepet Corporate Social Responsibility (CSR). Begrepet kan beskrive både hva bedrifter faktisk gjør eller hva bedrifter bør gjøre. Det handler om det ansvar bedrifter har eller tar overfor samfunnet. Et slikt ansvar innbefatter blant annet respekt for menneskerettighetene, beskyttelse av arbeidstakeres rettigheter, bekjempelse av korrupsjon og diskriminering i arbeidslivet. CSR oppfattes gjerne som en innsats for samfunnet som går utover lovlydighet og regelfølging. Bedrifter blir sammenliknet med en god samfunnsborger som vil foreta etiske vurderinger av hva som er riktige handlinger – det er ikke nok å holde seg innenfor rammene av lover og regelverk. Tanken om Bedriften som borger (Corporate citizenship)innebærer at bedrifter bør opptre som gode borgere og at kravene som stilles samfunnsansvarlige borgere også gjelder for bedrifter. Likevel er det å holde seg innenfor lovens rammer en viktig del av CSR.
I forskjellige deler av verden har begrepet CSR fått forskjellig innhold. Noen steder vektlegges arbeidstakeres rettigheter, andre tolker CSR som rene veldedighetsprosjekter. I Norge blir det ofte vektlagt at norske bedrifter skal ta sosialt ansvar i sine aktiviteter i utlandet, mens det er mindre nasjonalt fokus. Vi skal ikke lengre enn til Danmark for en annen forståelse av CSR. Her vektlegges i større grad hva danske bedrifter gjør i Danmark hvor «inkluderende arbeidsliv» er en viktig del.
Historikk
Det er ikke noe nytt fenomen at det blir stilt krav til næringslivet og at bedrifter tar ansvar for samfunnet rundt seg. Enkelte bedrifter har påtatt seg et samfunnsansvar for sine lokalsamfunn som går ut over myndighetenes krav. Et tidlig eksempel på dette i Norge er Kongsberg Sølvverk som startet Norges første institusjon for høyere utdanning; Bergseminaret, som sørget for utvikling av teknologisk kompetanse, ble opprettet på Kongsberg allerede i 1757 – mer enn 50 år før Universitetet i Oslo ble etablert. I 1950-årene og 60-årene i USA handlet samfunnsansvar om at velstående bedriftseiere skulle gi gaver til veldedige formål – altså det vi kaller filantropi. I 1987 kom Brundtlandkommisjonens rapport Vår felles fremtid, og begrepet bærekraftig utvikling ble etablert. I kjølvannet oppstod forventninger om at bedrifter må ta en del av ansvaret for en slik bærekraftig utvikling. I første omgang var det ansvar for miljøet som var i fokus – senere ble bedrifter også stilt til ansvar for samfunnsmessige sider ved sin virksomhet. Tanken om at næringslivet har et ansvar for samfunnet er altså ikke ny, men temaet har fra midten av 1990-årene igjen blitt satt på dagsorden. Dette har fått enkelte til å hevde at CSR er som «gammel vin på ny flaske» – altså noe som utgir seg for å være et nytt fenomen, men som ikke er det.
Rapportering, rapportering, rapportering
Bærekraftsrapportering, etiske regnskap, verdirapporter. Når samfunnsansvar skal måles er det gjerne slike rapporter fra bedriftene som er redskapet. Tradisjonelle regnskap handler om økonomiske målinger og resultater, mens et såkalt etisk regnskap har som formål å synliggjøre bedriftens prestasjoner når det gjelder sosialt ansvar. En god rapport er så konkret at den forteller om hvilke krav bedriften stiller til seg selv, og i hvilken grad disse kravene er innfridd. Etiske rapporter er foreløpig ikke så vanlig i Norge. En ny undersøkelse viser at bare femten av Norges hundre største selskaper leverte CSR-rapporter for 2004. Blant disse var Statoil, Norske Skog og Storebrand. Det er en tendens til at det er bedriftenes egne CSR-rapporter som legges til grunn når bedrifters etiske prestasjoner skal vurderes – for eksempel av ulike etiske fond.
Etiske regnskapers troverdighet
Men hvor pålitelige er slike regnskap og rapporter? Viser ikke de etiske rapportene og regnskapene snarere hvilke selskaper som er flinkest til å skrive rapporter enn hvilke selskaper som er mest etiske?
Selskaper får gjerne skryt av rapportene sine, selv om innholdet i rapportene er vanskelig å etterprøve. Det amerikanske selskapet Enron er et eksempel på at god rapportering ikke alltid gir det sanne bildet av et selskap. Enron ga ut bærekraftsrapporter og nådde høyt opp på listen av verdens mest respekterte selskaper, samtidig som selskapet skjulte underskudd og overdrev inntekter i stor skala. En norsk bedrift som får skryt av sine CSR-rapportering er Statoil, som i 2004 ble utpekt som den beste blant energiselskapene på Dow Jones’ såkalte bærekraftsindeks i USA. Dette på tross av selskapets «omdømmesmell» som skyldtes de omstridte konsulentavtalene i Iran.
Når en utenforstående part gjennomgår bedriftens rapport og går god for at innholdet er riktig øker rapportens troverdighet. De etiske regnskapene kan, i likhet med de økonomiske regnskapene, revideres (kontrolleres) hvert år. Foreløpig er det ikke mange som benytter seg av ekstern revisjon av etiske regnskap. En slik ekstern kontroll av etiske regnskap er uansett ingen garanti for etisk praksis. Mange opplysninger kan være utelatt i en slik rapport, og det vil en revisjon uansett ikke kunne si noe om. Derfor er kanskje media, frivillige organisasjoner og kritiske ansatte foreløpig de beste «revisorene».
Eksterne standarder
Et CSR-regnskap er som regel mer pålitelig hvis det er i tråd med eksterne etiske standarder. Etiske standarder er et sett med minstekrav til samfunnsansvarlig forretningsdrift og er blitt utarbeidet fra flere hold, både av frivillige organisasjoner og internasjonale institusjoner. Standardene beskriver minstekrav på områder som arbeidsforhold, barnearbeid, sikkerhet, helse og miljø – dessuten finnes også retningslinjer for hvordan bedriften skal forholde seg til bestikkelser og korrupsjon. Bedriften har flere fordeler av å følge eksterne standarder for god forretningsdrift. Eksterne standarder nyter som regel større troverdighet enn egenkomponerte retningslinjer som gjerne er formulert i et uforpliktende og vagt språk. For omgivelsene blir det dessuten lettere å sette seg inn i bedriftenes policy.
En bedrift kan eksempelvis utarbeide rapporter i tråd med de anerkjente GRI Guidelines. GRI står for Global Reporting Initiative, og denne uavhengige institusjonen har utarbeidet en sjekkliste som bedrifter som driver CSR-rapportering anbefales å følge.
Når det gjelder arbeidstakerrettigheter har deklarasjonene til FNs internasjonale særorganisasjon for arbeidslivet, International Labour Organization (ILO), en spesiell status. OECD-Guidelines er en annen anerkjent standard som gjelder bedrifter i OECD-landene. Et nytt initiativ på internasjonalt nivå er de foreslåtte FNs menneskerettighetsnormer for bedrifter. Et problem med eksterne retningslinjer er at de kan bli for generelle og lite tilpasset de ulike bedriftenes spesielle utfordringer. Det er i dag derfor utarbeidet egne bransjestandarder for ulike sektorer. Sertifisering er en annen metode for å vurdere bedriften ut fra eksterne retningslinjer. Det finnes en rekke ulike systemer for sertifisering. I Norge har blant andre Det Norske Veritas (DNV) kompetanse til å utføre flere typer sertifisering.
Gjennomsiktighet
Både media, forbrukere og frivillige organisasjoner kan bidra til uavhengig dokumentasjon om bedrifters virksomhet. Medias overvåking av næringslivet har vært en viktig faktor både i Norge og internasjonalt, men ressursene er begrensede når det gjelder oppfølging av et komplisert globalt næringsliv.
Det har heller ikke blitt lettere å være aktivist. De som ønsker å utøve forbrukermakt går derfor nye veier. Boikott av produkter er ikke alltid et effektivt virkemiddel. Hvis ikke tilstrekkelig mange går inn for det, noe som er vanskelig å organisere, er ikke boikott en reell trussel. Boikott kan dessuten få negative følger for ansatte som kan bli stående uten arbeid og noen form for kompensasjon. Mens boikott handler om en unnlatelse, kan en mer effektiv påvirkningsmåte være å la sin stemme bli hørt på forskjellige måter. Det har kanskje en større virkning om du sender en e-post til Tine om hva du mener om forholdene for appelsinplukkerne i Florida, enn at du dropper å kjøpe Tine-juice.
En god CSR-rapport ingen garanti for at et selskap har en samfunnsansvarlig forretningsdrift. Rangeringer av hvilke bedrifter som er mest etiske må også leses med et kritisk blikk. Spørsmålet er hva som måles, og opp mot hvilken standard. Det globaliserte næringslivet gjør det komplisert for frivillige organisasjoner, media og forbrukere å få oversikt over bedriftenes virksomhet, men det er viktig å fortsette å kreve større innsyn og åpenhet i forhold til næringslivet.
Norske myndigheter og CSR
Det meste skulle ligge til rette for at Norge kunne bli en ledende aktør på samfunnsansvar. Norske og skandinaviske bedrifter er mer vant til å inkludere miljømessige og sosiale hensyn i sin virksomhet enn selskaper i andre land. Myndighetene i de skandinaviske landene har tradisjonelt hatt sterkere kontroll med bedriftene enn i mange andre land. Likevel er ikke Norge i forkant når det gjelder bedriftsansvar. Norske myndigheter må kunne sies å ha inntatt en passiv rolle i forhold til CSR, og ansvaret for emnet er fordelt på ulike departement. Myndighetene kan bidra både gjennom tilrettelegging og positive oppfordringer – eksempelvis belønning av de «flinke» – og gjennom nyskapende lovgivning. Myndighetene kan innta en rolle både som lovgiver, koordinator for ulike prosjekter og som informasjonsskilde. Intervjuer av norske bedrifter viser at det er ønskelig med større involvering fra de norske myndighetenes side. I flere andre land står myndighetene bak etableringen av nasjonale sentre for CSR. I Sverige står myndighetene bak initiativet Globalt Ansvar, i Danmark har myndighetene etablert The Copenhagen Centre. Forhåpentligvis vil de norske myndighetene i årene som kommer gjøre mer for å få et mer åpent og ansvarlig næringsliv.
CSR om ti år
Allen White, seniorrådgiver ved Business for Responsible Business, en verdensomspennende non-profit organisasjon med bedrifters samfunnsansvar som fagfelt, tegner tre fremtidsscenarier for CSR: Fade, integrate og transform.
Utfasing (Fade): CSR-tankegangen vil gradvis forsvinne. Økonomiske nedgangstider kombinert med manglende evne til å hanskes med reelle sosiale og miljømessige utfordringer gjør at CSR-aktiviteter forsvinner til fordel for ensidig fokus på den økonomiske bunnlinjen.
Intergrering (Integrate): CSR integreres i bedriftenes strategier og aktiviteter. CSR har bevist sin nytte i forhold til risikostyring og merkevarebygging.
Omdanning (Transform): Folk stoler i stadig mindre grad på næringslivet, på grunn av bedrifters vektlegging av kortsiktig profitt på bekostning av ansatte, miljø og lokalsamfunn. For å gjenvinne sin "licence to operate" må næringslivet endre fokus og satse på CSR.
Tips en venn