Det er ingen hemmelighet at mange i bistands- og solidaritetsmiljøet er begeistret for at det kommer andre koster inn i Utenriksdepartementet. Men når Bondevikregjeringen, med dens utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson, nå går av er det grunn til å gi ros til for den plass utviklingsministeren har klart å rydde for utviklingspolitiske spørsmål i den norske offentligheten.
Uansett hva man måtte mene om Frafjord Johnson, er det ingen tvil om at den nye regjeringen vil få en alvorlig utfordring i å bringe disse spørsmålene like høyt opp på dagsorden som «Samarbeidsregjeringen» gjorde med henne som minister.
Samtidig er det grunn til å være litt oppmerksom på hvordan gamle tradisjoner på venstresiden nå kan komme til å gjeninnta Victoria terrasse. I årevis, under forskjellige AP-regjeringer, gikk ministerposten for bistand og utvikling til relativt anonyme politikere med liten – eller ingen – politisk erfaring eller tyngde. I en tid hvor mange stiller prinsipielle spørsmålstegn ved selve nytten av å gi bistand, og hvor spesielt høyreorientert frihandelsideologi de siste årene har fått mye definisjonsmakt, er det nå behov for en visjonær person som kan bringe debatten videre. Utviklingsministeren må både kunne samle regjeringen om en robust utviklingspolitikk, men også er i stand til å tenke noen nye og dristige tanker.
Det siste vi trenger nå, er en politiker på toppen av norsk utviklingspolitikk, som fungerer som en byråkrat. Det gjenstår å se hvor stort handlingsrom regjeringen kommer til å gi den nyutnevnede utviklingsminister Erik Solheim.
I Verdensmagasinet X lover vi å følge den nye regjeringens politikk på utviklings- og utenriksfeltet. Les ellers vårt eget utkast til utviklingspolitisk redegjørelse for den nye regjeringen, på side 26 til 27.
Øystein Meland
Ansvarlig redaktør
Tips en venn