Tenk deg et land som feirer sitt 200-års jubileum, mens det egentlig ble innvandret for 50 000 år siden. Det er vel som i mange stater tenker du kanhende, og har rett.
Nåja. 50 000 år er lenge. Ikke alle stater kan skilte med en så gammel urfolksgruppe på sin jord.
Det er noen år siden Australia feiret 200-års jubileet sitt nå. Et jubileum der urinnvånerne deltok, men følte seg utilpass. En stor andel av den lille urfolksgruppen strever nemlig med alkoholisme og arbeidsløshet. Mange sitter i fengsel. Fremdeles stanger mange hodet mot den statsmakten de er tvunget innunder.
I Norge er det uklart når urfolksinnvandringen kom, kanskje var det for rundt 10 000 år siden. Men uansett, i år feirer den norske staten seg selv, uavhengigheten er blitt ett hundre år. Og mens jubilanten feirer, vedtar et nesten samlet Storting «Finnmarksloven» - gammel urett skulle gjøres godt igjen.
HVEM ER URFOLK?
Tallene varierer litt, men det finnes i dag omkring 350 millioner mennesker verden over som kan kalle seg urfolk. De fleste av dem bor i avsidesliggende områder, mange i små grupper. Til sammen utgjør de minst 5000 ulike folkegrupper, spredt over hele verden, fra Arktis til Australia, fra Amazonas til det sørlige Afrika.
Det finnes ingen enkel definisjon på «hvem urfolk er», men det dreier seg om de ofte marginaliserte etterkommerne etter de menneskene som bodde i et område før kolonisering og/eller statsdannelse, som aboriginere og samer.
Egendefinering er et viktig kriterium og det som skiller dem kulturelt fra andre folk og urfolk (de må ha beholdt alle eller noen av sine sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner). I denne temadelen bruker vi konsekvent termen urfolk om både urfolk og urbefolkninger. Urfolk er ofte spesielt sårbare, undertrykte, utbyttet, og gjenstand for diskriminering. Deres språk, religion, kultur og livsstil blir ofte ansett for å være underlegen den dominerende. Mange mangler de samme rettighetene i samfunnet – for eksempel statsborgerskap – som andre som bor innen statens grenser har. Det er en glidende overgang til andre etniske minoriteter som også kan være spesielt utsatte.
Selve begrepet urfolk er også omdiskutert. I Afrika og Asia er det for eksempel slik at urfolkstatus er forbundet med europeernes annektering av land:
– Derfor argumenteres det for at alle afrikanere er urfolk, forklarer sosialantropologen Sidsel Saugestad (se side 25).
NOEN UTFORDRINGER
Områder urfolk bor på er ofte rike på naturressurser. Og mange lever med en konstant trussel om territoriell invasjon og plyndring av ressurser, kulturell og rettslig diskriminering, manglende anerkjennelse for egne institusjoner, noen ganger også folkemord. Spesielt vanskelig har urfolk det som lever med mer eller mindre permanent krig og/eller konflikt. På grunn av assimileringspolitikk, jordreformer og så videre, kan urfolks kultur, språk og levesett være i direkte fare.
Fordi mange er jegere, sankere og nomader er de også ekstra sårbare i forhold til og avhengige av de naturressursene som de har rundt seg. Uten tilgang til ressurser og med tap av det opprinnelige livsmønsteret, tvinges mange inn til storsamfunnene, der de ofte taper i konkurransen om jobber. For mange er tigging og almisser den eneste redningen, for mange er veien til alkoholmisbruk kort.
RETTEN TIL Å BESTEMME SELV
Urfolks kamp for selvbestemmelse og mulighet til å definere seg som urfolk utgjør en viktig del av kampen for videreføring av urfolkenes kultur og rettigheter.
På sitt beste kan det føre til kontroll over egen skjebne, og det å leve i overensstemmelse med sin egne kultur, sosiale institusjoner og legale systemer. Det som er viktig for i det hele tatt å kunne overleve som folk. I begrepet selvbestemmelse ligger vanligvis retten til å delta i et demokratisk styresett og å kunne påvirke egen fremtid – politisk, sosial og kulturelt. Urfolk lever under svært ulike forhold. Derfor er kampen for selvbestemmelse også svært forskjelligartet.
FRIGJØRINGSKAMP
Mange steder er det en glidende overgang mellom kampen for råderett og eiendomsrett, frigjøringsbevegelser og krav om økt medbestemmelse. For selv om urfolks kamp om selvbestemmelse ofte er innen staten, og det ikke dreier seg om noen kamp, men om fraværet av en rett (mange urfolkgrupperinger vil bare «være i fred»), så kan det å bli definert som urfolk være et viktig ledd i en frigjøringskamp, og ikke bare i en legitimering av urfolkets eksistens.
Men om det «bare» dreier seg om forsøk på slik legitimering, blir det ofte brukt imot dem, med systematisk undertrykking som følge. I frykt for represalier er enkelte urfolk i det hele tatt redd for å omtale seg selv som en spesiell gruppe.
Etter 11. september er det blitt mer legitimt for autoritære regimer å omtale mobilisering mot regimet som terrorisme. Nylig skrev Helsingforskomiteen et brev til Utenriksminister Jan Petersen om sin bekymring for sårbare grupper som på denne måten blir klassifisert som terrorister, deriblant urfolk. Frigjøringsbevegelsen på Vest-Papua og flere andre urfolksgrupperinger, også de som er brukt i eksemplene side 26 og 27 (som Tuaregene) er blitt koblet sammen med terrornettverk, men mest i spekulasjoner.
FNs ERKLÆRING OM URFOLKS RETTIGHETER
ILO-konvensjon 169 (fra 1989) gir urfolks beskyttelse og retten til selvbestemmelse er utover det et fundamentalt prinsipp i internasjonal lov (nedfelt i FN-charteret, i sivile/politiske og sosiale/økonomiske/kulturelle rettigheter, og i regionale instrumenter/kommisjoner). Det finnes også et permanent forum for urfolk i FN og en spesialrapportør for urfolk, men det har vært svært vanskelig å få vedtatt en egen erklæring til beskyttelse av urfolk, selv om en slik erklæring kun er et normativt verktøy, og det blir opp til den enkelte stat å følge opp (urfolk kan ha et godt rettighetsvern formelt sett, uten at det blir repektert, se side 26) I forhandlingene om en FN-erklæring for urfolk har det vært lett å bli enige om at selvbestemmelse for urfolk er viktig, men det har vært svært vanskelig å komme videre. Hvorfor det?
– Det henger både sammen med at det er vanskelig å definere hvem som har rett til å kalle seg urfolk og hvem som ikke har det, og at det oppstår moralsk og juridisk vanskelige interessekonflikter mellom urbefolkninger og andre som lever i samme område. Tenk bare på Finnmark, oppfordrer Thomas Hylland Eriksen som er professor i sosialantropologi, ved Universitetet i Oslo (UiO).
Hans uttalelse berører også de individuelle rettigheter til «andre» som bor i samme område og diskusjoner av typen: Hvem eier egentlig retten til Finnmarks fiskevann? Også Marianne Hovind Bakken, sosialantropolog og leder for IWGIA Oslo, vektlegger definisjoner og vanskelige begrep - som «urfolk», «retten til selvbestemmelse», «folk» og «kollektive rettigheter» og at det dreier seg om et langt og komplekst dokument - som årsak til at arbeidet i arbeidsgruppen tar så lang tid. – For utfolk selv er selvbestemmelse og kollektive rettigheter viktig for å beskytte deres individuelle rettigheter, vektlegger Bakken.
DEN HELLIGE STATEN
Men krav om kollektive rettigheter for urfolk oppfattes ofte som en trussel mot nasjonalstaten. Ole Henrik Magga vektlegger også USAs og Storbritannias rolle i intervjuet på side 28-31. Bernt Hagtvet, som er professor si statsvitenskap (UiO), sier det slik:
– Tunge statsinteresser er involvert og alle slike forsøk blir mistenkt for å legge opp til territoriell atskillelse, sier han.
Men urfolk krever å bli hørt. Prosessen frem mot en erklæring går sin gang. Det skjer stadig noe. Det amerikanske oljeselskapet ChevronTexaco har i tiår dumpet oljeavfall rett ut i den ecuadorianske regnskogen, Quechuiaindianerne har fått støtte for sin sak. I Bolivia er det massedemonstrasjoner og uro, urfolk kjemper om nasjonalisering av landets gassreserver. I Botswana foregår en historisk rettssak mellom staten og San-folk. Det graves etter diamanter på deres gamle jord. Kan de vinne frem i rettsystemet? Selvbestemmelse betyr så mangt. For kort tid siden fikk en mann en fengselstraff på 15 år for å bruke det ulovlige Vest- Papuaflagget, mens den indonesiske stat påberoper seg gull, tømmer og kulturelt overherredømme over provinsen.
Det er noen år siden Australia feiret 200-års jubileet sitt nå. Et jubileum der urinnvånerne deltok, men følte seg utilpass. En stor andel av den lille urfolksgruppen strever nemlig med alkoholisme og arbeidsløshet. Mange sitter i fengsel. Fremdeles stanger mange hodet mot den statsmakten de er tvunget innunder.
I Norge er det uklart når urfolksinnvandringen kom, kanskje var det for rundt 10 000 år siden. Men uansett, i år feirer den norske staten seg selv, uavhengigheten er blitt ett hundre år. Og mens jubilanten feirer, vedtar et nesten samlet Storting «Finnmarksloven» - gammel urett skulle gjøres godt igjen.
HVEM ER URFOLK?
Tallene varierer litt, men det finnes i dag omkring 350 millioner mennesker verden over som kan kalle seg urfolk. De fleste av dem bor i avsidesliggende områder, mange i små grupper. Til sammen utgjør de minst 5000 ulike folkegrupper, spredt over hele verden, fra Arktis til Australia, fra Amazonas til det sørlige Afrika.
Det finnes ingen enkel definisjon på «hvem urfolk er», men det dreier seg om de ofte marginaliserte etterkommerne etter de menneskene som bodde i et område før kolonisering og/eller statsdannelse, som aboriginere og samer.
Egendefinering er et viktig kriterium og det som skiller dem kulturelt fra andre folk og urfolk (de må ha beholdt alle eller noen av sine sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner). I denne temadelen bruker vi konsekvent termen urfolk om både urfolk og urbefolkninger. Urfolk er ofte spesielt sårbare, undertrykte, utbyttet, og gjenstand for diskriminering. Deres språk, religion, kultur og livsstil blir ofte ansett for å være underlegen den dominerende. Mange mangler de samme rettighetene i samfunnet – for eksempel statsborgerskap – som andre som bor innen statens grenser har. Det er en glidende overgang til andre etniske minoriteter som også kan være spesielt utsatte.
Selve begrepet urfolk er også omdiskutert. I Afrika og Asia er det for eksempel slik at urfolkstatus er forbundet med europeernes annektering av land:
– Derfor argumenteres det for at alle afrikanere er urfolk, forklarer sosialantropologen Sidsel Saugestad (se side 25).
NOEN UTFORDRINGER
Områder urfolk bor på er ofte rike på naturressurser. Og mange lever med en konstant trussel om territoriell invasjon og plyndring av ressurser, kulturell og rettslig diskriminering, manglende anerkjennelse for egne institusjoner, noen ganger også folkemord. Spesielt vanskelig har urfolk det som lever med mer eller mindre permanent krig og/eller konflikt. På grunn av assimileringspolitikk, jordreformer og så videre, kan urfolks kultur, språk og levesett være i direkte fare.
Fordi mange er jegere, sankere og nomader er de også ekstra sårbare i forhold til og avhengige av de naturressursene som de har rundt seg. Uten tilgang til ressurser og med tap av det opprinnelige livsmønsteret, tvinges mange inn til storsamfunnene, der de ofte taper i konkurransen om jobber. For mange er tigging og almisser den eneste redningen, for mange er veien til alkoholmisbruk kort.
RETTEN TIL Å BESTEMME SELV
Urfolks kamp for selvbestemmelse og mulighet til å definere seg som urfolk utgjør en viktig del av kampen for videreføring av urfolkenes kultur og rettigheter.
På sitt beste kan det føre til kontroll over egen skjebne, og det å leve i overensstemmelse med sin egne kultur, sosiale institusjoner og legale systemer. Det som er viktig for i det hele tatt å kunne overleve som folk. I begrepet selvbestemmelse ligger vanligvis retten til å delta i et demokratisk styresett og å kunne påvirke egen fremtid – politisk, sosial og kulturelt. Urfolk lever under svært ulike forhold. Derfor er kampen for selvbestemmelse også svært forskjelligartet.
FRIGJØRINGSKAMP
Mange steder er det en glidende overgang mellom kampen for råderett og eiendomsrett, frigjøringsbevegelser og krav om økt medbestemmelse. For selv om urfolks kamp om selvbestemmelse ofte er innen staten, og det ikke dreier seg om noen kamp, men om fraværet av en rett (mange urfolkgrupperinger vil bare «være i fred»), så kan det å bli definert som urfolk være et viktig ledd i en frigjøringskamp, og ikke bare i en legitimering av urfolkets eksistens.
Men om det «bare» dreier seg om forsøk på slik legitimering, blir det ofte brukt imot dem, med systematisk undertrykking som følge. I frykt for represalier er enkelte urfolk i det hele tatt redd for å omtale seg selv som en spesiell gruppe.
Etter 11. september er det blitt mer legitimt for autoritære regimer å omtale mobilisering mot regimet som terrorisme. Nylig skrev Helsingforskomiteen et brev til Utenriksminister Jan Petersen om sin bekymring for sårbare grupper som på denne måten blir klassifisert som terrorister, deriblant urfolk. Frigjøringsbevegelsen på Vest-Papua og flere andre urfolksgrupperinger, også de som er brukt i eksemplene side 26 og 27 (som Tuaregene) er blitt koblet sammen med terrornettverk, men mest i spekulasjoner.
FNs ERKLÆRING OM URFOLKS RETTIGHETER
ILO-konvensjon 169 (fra 1989) gir urfolks beskyttelse og retten til selvbestemmelse er utover det et fundamentalt prinsipp i internasjonal lov (nedfelt i FN-charteret, i sivile/politiske og sosiale/økonomiske/kulturelle rettigheter, og i regionale instrumenter/kommisjoner). Det finnes også et permanent forum for urfolk i FN og en spesialrapportør for urfolk, men det har vært svært vanskelig å få vedtatt en egen erklæring til beskyttelse av urfolk, selv om en slik erklæring kun er et normativt verktøy, og det blir opp til den enkelte stat å følge opp (urfolk kan ha et godt rettighetsvern formelt sett, uten at det blir repektert, se side 26) I forhandlingene om en FN-erklæring for urfolk har det vært lett å bli enige om at selvbestemmelse for urfolk er viktig, men det har vært svært vanskelig å komme videre. Hvorfor det?
– Det henger både sammen med at det er vanskelig å definere hvem som har rett til å kalle seg urfolk og hvem som ikke har det, og at det oppstår moralsk og juridisk vanskelige interessekonflikter mellom urbefolkninger og andre som lever i samme område. Tenk bare på Finnmark, oppfordrer Thomas Hylland Eriksen som er professor i sosialantropologi, ved Universitetet i Oslo (UiO).
Hans uttalelse berører også de individuelle rettigheter til «andre» som bor i samme område og diskusjoner av typen: Hvem eier egentlig retten til Finnmarks fiskevann? Også Marianne Hovind Bakken, sosialantropolog og leder for IWGIA Oslo, vektlegger definisjoner og vanskelige begrep - som «urfolk», «retten til selvbestemmelse», «folk» og «kollektive rettigheter» og at det dreier seg om et langt og komplekst dokument - som årsak til at arbeidet i arbeidsgruppen tar så lang tid. – For utfolk selv er selvbestemmelse og kollektive rettigheter viktig for å beskytte deres individuelle rettigheter, vektlegger Bakken.
DEN HELLIGE STATEN
Men krav om kollektive rettigheter for urfolk oppfattes ofte som en trussel mot nasjonalstaten. Ole Henrik Magga vektlegger også USAs og Storbritannias rolle i intervjuet på side 28-31. Bernt Hagtvet, som er professor si statsvitenskap (UiO), sier det slik:
– Tunge statsinteresser er involvert og alle slike forsøk blir mistenkt for å legge opp til territoriell atskillelse, sier han.
Men urfolk krever å bli hørt. Prosessen frem mot en erklæring går sin gang. Det skjer stadig noe. Det amerikanske oljeselskapet ChevronTexaco har i tiår dumpet oljeavfall rett ut i den ecuadorianske regnskogen, Quechuiaindianerne har fått støtte for sin sak. I Bolivia er det massedemonstrasjoner og uro, urfolk kjemper om nasjonalisering av landets gassreserver. I Botswana foregår en historisk rettssak mellom staten og San-folk. Det graves etter diamanter på deres gamle jord. Kan de vinne frem i rettsystemet? Selvbestemmelse betyr så mangt. For kort tid siden fikk en mann en fengselstraff på 15 år for å bruke det ulovlige Vest- Papuaflagget, mens den indonesiske stat påberoper seg gull, tømmer og kulturelt overherredømme over provinsen.
Tips en venn