Kina er midt i en industriell revolusjon. Kapital strømmer inn fra hele verden og billige varer strømmer ut. Kinesiske myndigheter på forskjellige nivåer bidrar med infrastruktur og fordelaktige betingelser for å tiltrekke seg investeringer. Oljen som driver dette økonomiske mirakelet er migrantarbeidere fra den kinesiske landsbygda.
Hundrevis av millioner av bønder forlater jorda og flytter til sentrale strøk og kystprovinsene for å tjene penger som er helt nødvendige for at familiene hjemme skal klare utgiftene hjemme. Migrantarbeiderne fyller fabrikkhaller, byggeplasser og servicenæringen i de fleste kinesiske byer. Vanligvis er lønnen så lav at det er umulig å leve i de områdene de jobber. Derfor bor de stort sett i sovesaler på arbeidsplassen.
Migrasjon
Migrantarbeidernes betydning blir anerkjent på de høyeste politiske nivåer. I en rapport lagt fram i Det kinesiske folkets politiske konsultative komité i juli 2004 går det fram at migrantarbeiderne utgjør 87 prosent av arbeiderklassen. Denne arbeiderklassen jobber stort sett på korttidskontrakter eller uten kontrakter i det hele tatt. De offisielle statsstyrte fagforeningene er stort sett uten innflytelse i det private næringslivet og migrantarbeiderne mangler registreringspapirer i de områdene de jobber. Alt dette gjør dem til en ekstremt utsatt gruppe som har vanskelig for å beskytte sine interesser gjennom de offisielle kanaler. De flere hundre millioner migrantarbeiderne utgjør også en stor politisk utfordring for det kinesiske politiske systemet som er ekstremt fokusert på stabilitet. Den økonomiske veksten er avhengig av den billige arbeidskraften, men samtidig er migrantarbeiderne utenfor politisk kontroll. En flytende befolkning på flere hundre millioner er en utfordring til hele det kinesiske politiske systemet og en mulig udetonert bombe.
Den Maoistiske Revolusjonen
Etter revolusjonen i 1949 hadde den kinesiske arbeiderklassen høy politisk status i den nye staten. Problemet var at denne statusen ikke var et resultat av deres egen selvstendige organisering, men et resultat av kommunistpartiets politiske valg. På den ene siden framhevet kommunistpartiet arbeiderklassens ledende rolle samtidig tok de kontroll over alle uavhengige organisasjoner som laug og fagforeninger. Arbeiderklassen ble kontrollert, men også sikret sosiale rettigheter gjennom politisk styrte statseide bedrifter som på mange måter fungerte som egne politiske samfunn med boligområder, barnehager og sykehus. For å forstå det gamle systemet er det to begreper som er sentrale; Det ene er arbeidsenhet (Danwei) og det andre er registrering (Hukou). Alle kinesiske byboere fikk tildelt en arbeidsenhet fra staten. Arbeid var en rettighet og de forskjellige arbeidsenhetene måtte ta i mot de ansatte de fikk tildelt. For å ha rett på arbeid i en Danwei var en nødt til å ha bostedsregistrering i byen. Bedriften du jobbet på oppbevarte mappa di som du var avhengig av for alt fra å skifte jobb til å få barn. Gjennom systemet med hjemstedsregistrering ble det kinesiske folket effektivt delt i to, hvor levestandarden for bybefolkningen var mye høyere enn på landsbygda. I det gamle maoistiske systemet var bøndene i praksis bundet til hjemstedet uten rett til å flytte på seg.
Arbeidsenhetssystemet
Da kommunistpartiet slapp løs markedsøkonomien utover åtti-tallet, stod den tradisjonelle arbeiderklassen uten relevante redskaper for å forsvare sine interesser i en ny situasjon. Fordi deres rettighet var knyttet til statsbedriftene, mistet de ikke bare jobben da statsbedriftene ble lagt ned, privatisert eller splittet opp. De mistet også hele sitt sosiale sikkerhetsnett. De største arbeidskonfliktene vi har sett etter reformpolitikken har nettopp dreid seg om protester i forbindelse med nedlegging av statsfabrikker. Arbeidsenhetssystemet er i dag ennå i funksjon i Kina, men dekker i mindre og mindre grad det vi kan kalle arbeiderklassen. Den beste sammenlikning man kan finne for å beskrive utviklingen av arbeidsenhetssystemet i dagens Kina, er kanskje at det utvikler seg i retning av det vi vil kalle offentlig sektor i det sosialdemokratiske Norge.
Arbeidskonflikter I Dagens Kina
Når samfunnsproblemer blir rapportert i kinesiske medier skjer det som oftest ved at myndighetenes innsats mot problemet trekkes fram. På denne måten blir man hele tiden ledet til å tro at problemet er under kontroll og at myndighetene tar problemet alvorlig. Fakta om streiker og aksjoner som viser sosiale motstetninger blir av samme grunn sjelden referert. Dette er med på å skape et bilde av Kina som et mer homogent samfunn enn det faktisk er. Dette betyr ikke at det ikke finnes åpninger for å omtale sosial uro. I pressen og gjennom rettshjelpssentra jobber mange for å utnytte de politiske rom som finnes. Konflikter omtalt i pressen vil allikevel alltid bare være toppen av isfjellet.
I en tilfeldig utvalgt måned (12. oktober til 12. november i fjor) rapporterte nettsiden Asianlabour.org om 20 arbeidskonflikter i Kina. Siden administreres fra Hongkong og er en god kilde på arbeidsforhold i Kina. De fleste konfliktene dreide seg om manglende utbetaling av lønn til anleggsarbeidere, noe som ofte resulterte i blokader og demonstrasjoner. Migrantarbeiderne var involvert i de fleste av konfliktene. Sjøl om dette er et tilfeldig utvalg viser dette allikevel at den nye bondearbeiderklassen
i større grad begynner å markere seg som en sosial kraft. Dette er endring som har kommet gradvis. Fra å omtale migrantarbeiderne nedlatende, ser vi en endring hvor både presse og myndighetene er opptatt å vise at de er interessert i problemene deres.
Anlegsbransjen; Kontraktører Og Manglende Lønninger
Et stort problem i anleggsbransjen er at bondearbeiderne ikke får lønn ved avsluttet jobb. Dette setter arbeiderne i en desperat situasjon og harført til voldelige og alvorlige konflikter over hele Kina. Konfliktene gjenspeiler en situasjon med uoversiktlige ansettelses og ansvarsforhold. De fleste migrantarbeiderne i anleggsbransjen er rekruttert gjennom en slags arbeidsformidlerfirmaer i hjemlandsbyen. Formidlingsfirmaene igjen tegner kontrakter med anleggsfirmaene eller nye firmaer som igjen tegner kontrakt med anleggsfirmaene.
Konsekvensen av disse formidlingsfirmaene er at arbeiderne ikke har et ansettelsesforhold med den arbeidsgiveren de jobber for. De er ikke ansatte, i stedet selger de i juridisk forstand en tjeneste og er ikke beskyttet av arbeidsvernloven. Denne typen «tjenestekontrakt» har i dag blitt den normale for de manuelle arbeiderne i anleggsbransjen. Når lønna skal utbetales ved avsluttet oppdrag er ofte pengene borte og kontraktører og arbeidsgivere skylder på hverandre. Problemet er nå så stort at regjeringstalsmenn har vært ute og truet arbeidsgivere med straff hvis de ikke betaler ut manglende lønninger. Det at regjeringen har gått ut og støttet arbeiderne, er nok årsaken til at kinesisk presse faktisk har skrevet om mange av konfliktene i bygningsbransjen.
Konflikter I Eksportindustrien I Perleelv-Deltaet
I Guangdong-provinsen rundt Hongkong ligger enorme industriområder hvor en betydelig prosent av verdens forbruksvarer settes sammen. Lokale myndigheter konfiskerer jordbruksland, drenerer og planerer før de setter opp fabrikkhaller, sovesaler og kantiner på et inngjerdet område. Disse «industrielle landsbyene» leies deretter ut til forskjellige selskaper som kjører inn råvarer og ansetter ungdommer fra landsbygda for å sette dem sammen.
To av arbeidskonfliktene fra dette miljøet er spesielt interessante. Nyheten om begge disse streikene er hentet fra nettsiden til China Labour Watch og er ikke omtalt i kinesisk presse. Felles for begge aksjonene er at arbeiderne gikk til streik mot ulovlig lave lønninger og ulovlig lange arbeidsdager. En av de streikende forteller til South China Morning Post 9. desember at: – Lønna vår er bare 230
yuan (ca 200 kroner) i måneden. Vi må jobbe 14 timer om dagen, sju dager i uka. Det er umulig å overleve på en slik lønn. For å sette dette i perspektiv, så er minimumslønna I Guangdong-provinsen 610 yuan i måneden og den lovfestete arbeidstiden er 44 timer i uka.
I begge de omtalte tilfellene la arbeiderne ned arbeidet og demonstrerte utafor fabrikkene. De protesterte mot lønns og arbeidsforholdene ved å stenge motorveier og forstyrre den offentlige orden. Denne formen for ville aksjoner er ulovlige og risikable. Resultatet i en av sakene var også at fem arbeidere ble arrestert og dømt til fra to til tre og et halvt års fengsel for å ha bevisst ødelagt fabrikkens eiendom. I den andre streiken ble resultatet helt motsatt. Etter at arbeiderne hadde blokkert motorveien i fire timer og dermed tiltrukket seg lokale myndigheter sin oppmerksomhet, ble resultatet at fabrikken ble pålagt å følge lovens bestemmelser om minstelønn og arbeidstid. På toppen av det hele ble fabrikken ilagt en bot på 1,9 millioner yuan for å ha brutt loven. Det interessante er da saken til de fengslete arbeiderne kom opp i neste rettsinstans, ble de frikjent.
Reformer?
Resultatene av disse streikene er egentlig ganske oppsiktsvekkende fordi de viser at migrantarbeiderne på tross av svak formell posisjon og gjennom ulovlige aksjoner, klarer å presse arbeidsgivere og lokale myndigheter til å innfri kravene sine. Dagens ledelse i kommunistpartiet har i større grad satt kampen mot fattigdom og sosiale forskjeller på den politiske dagsorden. Samtidig strammes det inn på den politiske arenaen. I den kinesiske konteksten, betyr dette at ledelsen frykter den sosiale uroen. Hvis dette fører til reformer som beskytter de fattige, er det et framskritt. Men fordi økonomisk vekst og innvesteringer har hovedprioritet, er det all grunn til å være kritiske og følge med hva som virkelig skjer.
Tips en venn