I januar la FNs arbeidslivsorganisasjon, ILO, frem en rapport som fastslo at den globale arbeidsledigheten var den høyeste noensinne, målt i rene tall. I alt er mer enn 195 millioner mennesker verden over uten en jobb å gå til. I denne situasjonen kan det synes naturlig å tenke arbeidsinnvandring: Flytt arbeidskraften dit det er behov. Tilsynelatende en vinn-vinn-situasjon. Men bare tilsynelatende.
Problemet er bare at den typen arbeidskraft Norge har størst behov for i fremtiden, også er et knapphetsgode ellers i verden: Sykepleiere og leger, IT-ingeniører og andre med profesjonsutdannelse er ikke lagervare noe sted i verden i dag. Faktisk er behovet for denne kompetansen langt større i de fleste asiatiske og afrikanske land, enn her til lands. Rekrutteres det fra fattige land kommer vi raskt i en vinn-tap-situasjon. Vår velstand bidrar direkte til å senke velferden i fattige land ytterligere, gjennom at vi henter ut helsepersonell og annen arbeidskraft med høy utdanning som landene selv trenger. Med våre økonomiske ressurser, vil det være enkelt å vinne kampen om hodene. Til syvende og sist kan dette ganske enkelt koke ned til hvor store økonomiske muskler man ønsker å vise. Vi må spørre oss: Er dette verdt prisen som andre må betale?
Hjerneflukt er ikke et nytt fenomen. Men oppmerksomheten rundt den er fersk for Norge. Med regjeringens Stortingsmelding om arbeidsinnvandring som skal fremlegges til neste vår, vil debatten settes i en norsk sammenheng. I denne diskusjonen er det mange motstridende interesser: Fagbevegelsen fremhever av solidaritetshensyn den etiske dimensjonen ved utenlandsrekruttering i fattige land. Samtidig er det opplagt at andre hensyn også vil ligge under deres skepsis, som bekymring for sosial dumping og lavere lønnsvekst. Bedrifter vil på sin side se dette som en mulighet også til å dempe lønnsveksten, og ved å ha flere å velge mellom vil de også kunne bli mindre inkluderende valg av arbeidstakere til jobbene.
Så langt har ikke Norge bidratt særlig til direkte hjerneflukt fra fattige land, mest på grunn av språkbarrierer. Men denne usynlige muren som til nå har beskyttet oss vil falle hvis det politiske presset blir stort nok. Det ligger mange eksplosive spørsmål her, og utfordringen for morgendagens politikere blir å omdefinere både innvandringspolitikken og vårt syn på internasjonalt utviklingssamarbeid. Får vi ikke dette til kan vi stå ovenfor det største ranet av fattige lands ressurser som den rike verden noensinne har gjennomført.
Tips en venn