2005 startet dårlig for arbeiderne på Specomill, en tekstilfabrikk i Nigerias hovedstad Lagos. Svært dårlig. Like over nyttår samlet direktøren de ansatte og ga beskjed om at de måtte se seg om etter en ny jobb - fabrikken skulle nedlegges. Joseph Adewunmi hadde jobbet på fabrikken i 25 år da han og de andre ble sagt opp. Nå er han bekymret for hvordan han skal brødfø familien sin, han vet at det blir veldig vanskelig å finne en ny jobb på Nigerias overfylte jobbmarked. – Uten jobb vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å ta meg av familien. Jeg har kone, seks barn, min far pluss flere andre som alle er avhengig av
meg, forteller han. Adewunmi er ikke i tvil om hvorfor han og hans arbeidskamerater er havnet i denne vanskelige situasjonen. – Vi er offer for den internasjonale handelspolitikken som styres av Verdens handelsorganisasjon (WTO), sier han bestemt.
Specomill stengte nemlig bare uker etter at WTOs nye regler for salg av tekstiler ble innført. Mange frykter at disse reglene vil føre til massearbeidsløshet i utviklingsland verden over. Fra og med
1.januar fjernet WTO eksportkvoten som hvert enkelt land tidligere var pålagt for eksport av tekstiler. Dette betyr at store land, som for eksempel Kina, står fritt til å oversvømme det internasjonale markedet med billige tøy. Tekstilindustri fra land med relativt høye kostnader vil rett og slett bli utkonkurrert. Tekstilindustrien i Afrika, som ikke er like billig i drift som kinesiske bedrifter, vil bli hardt rammet.
Sylvester Chimezie fra Nigerias tekstilarbeideres forening forteller at Nigeria, med Afrikas største befolkning, er et hovedmål for kinesiske tekstilprodusenter. – Nigeria har 130 millioner innbyggere og representerer et enormt marked. Kineserne håper å tjene en formue på å selge klær til alle nigerianere, sier Chimezie.
Det som er helt klart er at kinesiske produsenter hadde gjort hjemmeleksen sin og forberedt seg godt på at kvotebegrensningene ble fjernet. Kinesiske bedrifter har de siste årene eksportert store mengder tekstiler til Benin, Nigerias nabo i vest. På grunn av Nigerias handelsregler kunne tøyet derfra eksporteres videre til Nigeria. I dag er kinesiske tekstiler fra Benin allerede tydelige i bybildet i Lagos. To store markeder, som folk bare omtaler som Chinatowns, har etablert seg i Nigerias hovedstad. Der kan kundene velge i et stort utvalg av kinesiske tekstiler. I tillegg har det dukket opp stadig flere små markeder rundt omkring i hele landet som selger kinesisk tøy. – Situasjon er allerede vanskelig og med de nye reglene kommer det bare til å bli verre. Nigeria er blitt en dumpingplass for
billige tekstiler for hele verden. Det er et stort problem for oss, sier Chimezie.
Men det den nigerianske tekstilindustrien ser på som et problem er god forretning for de som selger den importerte tekstilen. – Vi selger kinesiske varer ganske enkelt fordi de er billigere enn de nigerianske. Og nigerianere liker billige varer, sier Okudili Ikehiora som selger klær på Tejouso-markedet i Lagos.
Ismael Bello, som jobber i den nigerianske fagforeningen for tekstilarbeidere bekrefter det Ikehiora sier. – Det er ingen grunn til å skjule det egentlige problemet her - nemlig at vår hjemlige industri ikke er konkurransedyktig i forhold til den kinesiske. Men dette skyldes ikke bare prisen på lønninger. Også infrastrukturen her i Nigeria er et problem. For eksempel må produsenter her ofte sørge for egen strømforsyning, de må sette opp aggregater fordi den vanlige strømforsyningen er for svak og ustabil til å drive mange av maskinene som brukes i produksjonen. Videre gjør den svake nigerianske valutaen at enkelteimporterte varer som brukes i produksjonen, som kjemikalier, fargestoffer og så videre, blir kostbare. Bensin og oljeprisen har også lenge vært høy. Alt dette bidrar jo til at prisen på sluttproduktet blir for høy.
Alpha Alogo, en av arbeiderne som miste jobben sin på Specomill sier at fabrikken fortsatt ville vært i drift, hvis det ikke hadde vært for importen av billige tekstiler. – Importen av de billige tekstilene var begynnelsen på slutten for Specomill, i flere måneder solgte vi så å si ingenting. Butikker og selgere som tidligere solgte våre produkter greide ikke å selge dem lenger. Lastebillass med våre varer ble returnert, egentlig var det rart at fabrikken holdt det gående så lenge som den gjorde, sier han.
Specomill er det andre nigerianske tekstilfabrikken som blir stengt på kort tid. Mindre enn tre uker før ble også fabrikken Enpee lagt ned. 1600 arbeidere mistet jobben. Ismael Bello forteller at nedleggelsen av Specomill og Enpee på ingen måte er enkeltstående tilfeller. – For seks år siden var det 113 tekstilfabrikker i Nigeria, men på grunn av stadig mer import er det bare 40 igjen i dag. Vår forening hadde 80 000 medlemmer for få år siden, nå har vi 30 000, sier Bello.
Et av hovedargumentene for tekstilarbeiderne i deres kamp mot den voldsomme importøkningen er at Nigerias tekstilindustri potensielt kan være et viktig verktøy for regjeringen i deres arbeid for å redusere arbeidsløsheten og dermed bidra til utvikling og økt velstand i Nigeria. Men det er umulig for tekstilindustrien å spille den rollen med de nye WTO-reglene. Ifølge Ismael Bello vil avskaffelsen av eksportkvotene ramme tekstilindustrien i Nigeria særlig hardt fordi den kun selger til det lokale markedet. – Industrien selger i all hovedsak til det lokale markedet. Med liberaliseringen mister vi det markedet og da finnes det ikke noe annet marked for oss. Bello sier videre at den raseringen av Nigerias tekstilindustri som har skjedde de siste seks årene har skjedd parallrelt med den gradvise liberaliseringspolitikken Nigeria har ført etter pålegg fra WTO.
Bello forteller at det som skjer i Nigeria også skjer i andre afrikanske land. Den lokale tekstilindustrien bli lagt ned. – Industrien i mange afrikanske land er dessverre ikke effektiv nok til å konkurrere med billige importvarer. Derfor blir de tapere i denne kampen og går konkurs. Bello er svært kritisk til effekten WTOs regler har i Afrika. – Hvorfor skal Afrika villig delta i et system som åpenbart ødelegger for mye av industrien på kontinentet? Det er noe galt med et system som tvinger oss til å åpne våre lokale markeder samtidig som vi ikke har en reell mulighet til å delta på eksportmarkedet, sier han. – Afrika må selvfølgelig prøve å forbedre konkurranseevnen til egen industri, men samtidig få forståelse for at vi ikke kan kjempe på lik linje med produkter fra store internasjonale firmaer. Afrikanske ledere må også fronte disse problemene og ikke ukritisk gå med på WTOs regler. Men et stort problem er jo at fattige land er nødt til å følge reglene hele tiden, mens rike land bruker sin politiske tyngde til å få det slik det vil, hvis reglene skaper negative konsekvenser hos dem.
Tips en venn