Allerede disse formuleringene forteller noe om den uoversiktlige politikken i Midtøsten: For å presse Arafat får den syriske presidenten en libanesisk shia-gruppe, som at på til hadde vært alliert med Arafat tidligere, til å føre krig mot flyktninger som allerede hadde sett mer enn nok lidelse.
Boka til Gunnar Hybertsen om Venke Aarethun gir en lite innblikk i noe av denne bysantinske politikken gjennom hennes erfaringer i Midtøsten, for hun har også arbeidet i Palestina og i Egypt. Som sykepleier har hun arbeidet ved Palestinske røde halvmånes sykehus flere steder i Libanon, i Gaza og i Kairo. Hun har sett mer krig og elendighet enn de fleste og har trolig en av de mest omfattende erfaringer fra krigssonen noen norsk sykepleier kan ha.
Venke Aarethuns innsats har vært formidabel, og det står stor respekt av hennes konkrete solidaritetsarbeid. Hun har utsatt seg for større fysisk fare og psykisk belastning enn mange kan forestille seg. Hun har bistått ved operasjoner mens granatene slår ned utenfor, hun har gjennomført sykepleieroppgaver som nærmest har vært å ligne med legens rolle når situasjonen har krevd det.
Boka har fått tittelen Vitne. Det er en passende tittel, for Venke har observert - og tatt del i - mye, ja faktisk en stor del av palestinernes moderne historie. Slik sett er hun et tidsvitne. Hun traff Arafat flere ganger. Han fikk åpenbart stor respekt for denne norske jenta som ofret så mye for palestinernes sak.
For Venke arbeidet ikke bare som sykepleier i Midtøsten. Hun drev også solidaritetsarbeid hjemme i Norge, og klarte blant annet å få sin hjembygd Lærdal til å etablere vennskapsbyrelasjoner til Jeriko, og Trondheim til Ramallah.
Bokas styrke er at den kommer nært på en del enkeltskjebner blant palestinerne. Noen av disse følges som parallelle tråder til historien om Venke. Vi ser dermed hvordan Palestina-konflikten berører enkeltmennesker. Og gjennom Venkes - og hennes kollegers - historie får vi et innblikk i hvor omfattende Palestinakomiteens solidaritetsarbeid faktisk har vært.
Bokas svakhet er på den annen side nettopp denne nærheten. Det blir vanskelig å få et godt analytisk overblikk, og selv om det som presenteres ikke er dårlig, kan det bli litt enkelt. Men så er det heller ikke lett å finne den riktige kombinasjonen av nært vitne og distansert overblikk. Mer unødvendig er mangelen på tidsbestemmelser i framstillingen. Venke førte dagbok får vi vite, og disse har hun delt med Hybertsen. Derfor virker det unødvendig på denne anmelder at tidsangivelsene blir så grove. Nettopp fordi det er interessant med en parallellføring av framstillingen i boka med andre framstillinger, hadde det vært nyttig med mer presise tidsangivelser av hendelsesforløpene.
Dette er likevel en mindre innvendig mot en velskrevet og meget leseverdig framstilling av Venke Aarethuns innsats - og viktige deler av palestinsk historie.
Tips en venn