Lei av Hollywood
Jeg er ingen tv-slave, og jeg sliter ikke alltid ned kinosalene. Men det er et eller annet ved film og tv som fascinerer meg. Det er få medier som kan trollbinde, sette følelser i sving og hypnotisere slik som filmen kan. Helt fra jeg var liten har jeg likt film, både å se på, lese om og diskutere.
Jeg har grått over moren til Bambi – som alle med et snev av hjerte i kroppen bør ha gjort! Jeg har frydet meg over å se Susan Sarandon, som fikk Oscar for sin rolle som nonne i Dead Man Walking, sunget «Touch-a-touch-a-touch me, I wanna be dirty» i den fantastiske kultklassikeren
«Rocky Horror Picture Show». Jeg har forbannet Susan Hill for å skrive boka «The Woman in Black», som ble filmatisert og skremte vannet av meg da jeg var liten. Jeg har jublet for ekte Girl Power i «9 to 5», hvor Dolly Parton, Lily Tomlin og Jane Fonda viser at kvinner er noe å holde seg på godsiden av. Jeg har irritert meg grønn over Jack Nicholson i «Gjøkeredet», og ment at McMurphy er en kverulantisk kranglefant som fikk som fortjent. Jeg har ledd av Mel Brooks' «Silent Movie» og «High Anxiety», samtidig som jeg har grøsset meg gjennom en rekke Hitchcock-filmer, blant annet «Vertigo».
Alt dette er filmopplevelser som jeg har satt stor pris på og som jeg ikke ville vært foruten.
Men i det siste har jeg gått litt lei. Det har blitt litt mye av det samme, synes jeg. Ting er oppskrytt. Jeg er mett. Matrix? Glem det. Den første fungerte som action, men kvasifilosofiske, überpretensiøse greier funker ikke for meg. «There is no spoon?» Neppe. «Fight Club»? Ditto. «The Straight Story»? Dørgende kjedelig – skjønt sikkert veldig bra om man har en greie for gamle menn på gressklippere og endeløse bilder av åkrer. «Mulholland Drive»? Jeg liker ikke puslespill man må bruke evigheter på å sette sammen, og i alle fall ikke når man må saumfare alskens nettsteder og diskusjonsforumer for å finne ut hva Lynch egentlig mener med filmen. For ikke å snakke om den nye Star Wars-trilogien. Utstillingsfigurene i papp har bedre kjemi enn Natalie Portman og Hayden Christensen. Og slik kan jeg fortsette, med dusinaction og TV-filmer «basert på historier fra virkeligheten». Jo, bevares.
Men jeg var klar for noe nytt, noe annerledes. Noe jeg ikke har sett før, noe spennende. Fordomsfull som jeg er, tok jeg en kjapp sveip på hva som kunne friste. Fransk film? Nei, Caro og Jeunet har ikke laget noen flere filmer siden «En langvarig forlovelse». Uansett er det ingenting som kan toppe «Delicatessen», og alt annet av fransk film jeg har sett, er bare depressiv sosialrealisme. Tyskland er inne i en 2.verdenskrig-bølge, og jeg har alt sett både «Der Untergang» og «Sophie Scholls siste dager». Men asiatisk film – som jeg stadig vekk hører om når mine filminteresserte venner snakker om film – det kunne kanskje vært noe?
Jeg fikk bunkret opp noen filmer og rigget meg til i sofaen, klar til dyst. Jeg var rede til å la meg overvelde, imponere og blende. Men hva kunne jeg vente meg?
Thailandsk kassasuksess
–Helt i begynnelsen, da jeg flyttet til Oslo på 90-tallet, hendte det at jeg satte meg ned og tenkte: Hva f**n er dette her?, forteller May Synnøve Rogne. Hun er filmviter og jobber for tiden i Oslopuls. – Men, det var før det ble vanlig å se asiatisk film. Det hele er kulturelt betinget. Vi har ikke alltid bakgrunnen til å tolke det vi ser.
Nehei. Så vet jeg det.
Med det i bakhodet er det klart for første film, nemlig en thailandsk actionfilm. Thailandske filmer har jeg sett svært lite av, og «Ong-Bak, The Muay Thai Warrior» virket som et greit valg. Den burde jeg vel i alle fall ha bakgrunn til å få noe ut av? Historien i korte trekk er at helten Boonting (eller bare Ting, som han kalles) tar på seg oppdraget med å få tilbake hodet til den hellige buddhastatuen Ong-Bak. Det har blitt stjålet fra landsbyen hans, og uten en fullstendig statue får de ikke regn. Ting, sammen med fetteren Humlae og jenta Muay Lek, må til Bangkok og i beste Fight Club-stil kjempe seg forbi den ene etter den andre, blant annet den avskyelige australieren Big Bear, som sier at «I mitt land er alle thaijenter horer!» Slik blir det bråk av, og Ting må bryte løftet sitt til munkene som oppdro ham om ikke å bruke muay thai-ferdighetene sine i kamp. Og kamp blir det, selvsagt, både med slåsskjemper som bruker kjøleskap som våpen og dop- og gamblingsmestere i rullestol med stemmemaskin.
Jo da, dette gikk fint. Selv om verken handling, tema eller avslutning var spesielt overraskende, var dette en morsom innføring i asiatisk kampfilm. Jeg har gått glipp av det meste av Bruce Lee, men når man reklamerer at hovedrolleinnehavere, Tony Jaa, ikke bruker stuntmann eller spesialeffekter i filmen, blir jeg faktisk imponert. Jeg ble også overrasket over den store mengden humor som brukes i filmen, uten at den oppleves som en komedie eller parodi av den grunn. Det henger trolig sammen med at Petchtai Wongkamlao, som spiller Humlae, ifølge Internet Movie Database er en av Thailands mest berømte komikere. Av en eller annen grunn ser jeg likevel ikke for meg Anne-Kat. Hærland eller Dizzie Tunes som sidekicks til Nicolai Cleve Broch. Og jeg skjønte faktisk humoren, det bør jeg være fornøyd med.
Japansk skrekk
Neste prosjekt ble den japanske Ringu-trilogien. Som mange av de japanske skrekkfilmene det snakkes så mye om, har den raskt blitt en del av populærkulturen. Den har også fått Hollywood-behandling – filmet på nytt med stort sett samme handling og effekter som i originalen, men altså med Hollywood-skuespillere og engelsk tale.
Trilogien handler om en dødbringende video som dreper deg et døgn etter at du har sett den.
Heldigvis, i alle fall for meg, er jeg fortsatt i live – selv om jeg vil være veldig forsiktig med å sove i et rom med tv-en på. Jeg har fått enda en opplevelse som skremmer vannet av meg. Filmene er stemningsfulle og effektive. Ikke rart at mye japansk skrekkfilm blir en del av massekulturen og relansert med engelsktalende skuespillere. Men det er ikke alltid de holder seg like tett opptil originalen. Rogne sammenligner «The Grudge» med «Dark Water»:
– The Grudge», med Sarah Michelle Gellar, har stort sett de samme effektene som i originalen. I «Dark Water» har de gjort mer med filmen og gjort den mer om til en dramathriller. Jennifer Connelly gir den mer dybde enn den hadde originalt, mener hun.
Likevel ser det ikke ut til at produksjonene nødvendigvis gjør mer med filmene de kjøper rettighetene til.
Fra skrekkopier til voldskopier
Noen som i alle fall har gjort det bra, er Quentin Tarantino og Co. Med sin hyllest til den asiatiske ekstremvolden i «Kill Bill», har de bidratt til å gjøre slike filmer stuerene.
– Det som før hørte hjemme i C-filmer, har blant annet med «Reservoir Dogs» og «Desperado» fått innpass i A-filmer. Her er det estetisk blodsprut i sakte film, sier Rogne.
Vi aksepterer visst – og krever kanskje også? - mer og mer vold, og blir nesten apatiske i forhold. Mens «Kill Bill»-volden var stilisert, hip og kul og aktørene nærmest pappfigurer, forteller Rogne om den sørkoreanske filmen «Oldboy», om mannen som uten forklaring blir kidnappet og holdt fanget i 15 år før han blir sluppet fri, utstyrt med penger, klær og mobiltelefon. Vær så god, ta hevn.
– Historien er fryktelig ond. Det er smertefullt, og her legges ingenting imellom. Alle onde temaer blir puttet inn. Det er ekstreme bilder, men de går aldri over grensene for hva man kan tåle. Volden får en mening, den står ikke for seg selv. Den er alltid relatert til rollefigurene, forteller hun.
En ting er voksne som gjør onde ting mot hverandre, hva da med barn? «Battle Royale» er en slags ekstrem-Robinson med skolebarn som blir tatt med til en øde øy og utstyrt med eksplosive halsbånd og en «overlevelsespakke» med et tilfeldig valgt våpen. I løpet av 48 timer skal det bare være én overlevende, ellers eksploderer halsbåndene, og alle dør. En kontroversiell film basert på en kontroversiell bok – så kontroversiell, faktisk, at flere japanske parlamentsmedlemmer forsøkte å forby begge deler. Men de mislyktes, og jeg har hatt den blandede fornøyelse av å se tenåringer i hopetall bli skutt med pistoler og armbrøst, hakket i hjel, bli forgiftet eller begå selvmord. Blant annet. Og spørsmålet melder seg: Hvor er Christer Falck?
Ikke bare vold og skrekk
Men heldigvis er ikke all asiatisk film skrekk og blodstenket gladvold. Det er mange andre filmer også, både vakre og poetiske. Rogne trekker fram filmer som «Vår, sommer, høst, vinter... og vår» og «Hero» som filmer av denne typen, selv om lite kommer hit.
– Disse filmene skiller seg ut fordi de i alle fall på overflaten er annerledes. De trenger ikke ha den typiske amerikanske fortellerteknikken med spenningskurve og forløsning. Det er ikke nødvendigvis slik vi får alle svarene, mye kan henge i lufta.
Så da vet jeg det. Jeg har bare så vidt begynt på en reise fra sofakroken, og forhåpentligvis blir filmsamlingen min litt mindre Hollywood-dominert etter hvert. Det finnes jo så mye der ute.
Men nå må dere ha meg unnskyldt. Jeg har en filmsamling hjemme som venter, av en viss filmskaper ved navn Wong-Kar Wai..
Tips en venn