– Bistand er politikk, terper utviklingsminister Erik Solheim. Han tar feil. Bistand er lureri og politikk er politikk.
Ihvertfall om vi skal tro direktøren for utviklingslandenes egen tenketank, Yash Tandon ved Sør-senteret i Genève. Han tar nå til orde for å begrave ideen om bistand, fullstendig og ugjenkallelig. Han mener at jo fortere «bistand» blir gjort til historie, jo lettere vil det bli å gjøre fattigdom til historie også.
– For vår del mener vi spørsmålet ikke er om vi skal gi bistand, men vi trenger en grundig og løpende debatt om hvordan, skrev utenriksministeren og utviklingsministeren i et felles innlegg i Aftenposten før jul. De to ministrene gjorde det samtidig klart at de ser det som uheldig at «utviklingssamarbeid i for stor grad har vært sett på som veldedighet og i for liten grad vært gjenstand for reell politisk debatt».
Jeg deler langt på vei disse synspunktene. Men, er det nå sikkert at vi fortsatt skal gi bistand - med alle de assosiasjoner om «hvite elefanter», hykleri, «gavens makt», oppblåste selvbilder og tilslørt makt- og interessepolitikk dette begrepet bærer med seg? Betegnelsen internasjonalt utviklingssamarbeid klinger i mine ører atskillig bedre, selv om også dette ofte er en eufemisme for makt- og interessepolitikk.
På et symposium i Basel i desember uttalte Yash Tandon følgende:
«Bistand har vært drevet for lenge. Etter mer enn 50 år er det på tide å begrave selve ideen om «bistand» fullstendig og ugjenkallelig. Den er åpenbart ikke det dens tilhengere hevder, nemlig et redskap for utvikling. Den er mer trolig et redskap for underutvikling. Når en ide har overlevd sin tid, når den har slitt seg selv ut, må den tillates en fredelig og ærlig begravelse for aldri mer å gjenoppstå.»
I følge Tandon er bistand et redskap for «en uhellig allianse mellom kommersielle interesser i Nord og en korrupt maktelite i Sør», men det Tandon først og fremst vil til livs, er det han kaller «illusjonen om bistand som redskap for utvikling». For å få bukt med dette mener han det trengs et psykologisk paradigmeskifte. Hvordan forholder Gahr Støre, Solheim og norsk bistandsbransje seg for øvrig til den type kritikk fra Sør som nå også har blitt fremmet med kraft fra Sør-senteret i Genève? Svaret er, så vidt jeg kan se, at de fleste ikke forholder seg til den i det hele tatt. De fleste benytter kritikkløst begreper som «u-hjelp», «bistand» og «internasjonalt utviklingssamarbeid» synonymt om hverandre. En sentral aktør som Norad kaller sitt magasin «Bistandsaktuelt», som skal være et fagblad for «bistandsbransjen». De bidrar dermed til å videreføre et verdensbilde med oss som «givere» og de andre som «mottakere» og den dertil hørende tilsløring av verdens realiteter. Sikkert med de beste intensjoner.
Jeg vil foreslå et kompromiss: La oss skrote bistanden (slik Tandon går inn for) og ta en grundig og reell debatt om hva slags politikk som trengs for å skape en bedre og mer rettferdig verden (slik Gahr Støre og Solheim går inn for). Alternativet er ikke å gjøre ingenting (slik bistandskritikerne og våre to ministere er enige om); miljø- og fattigdomsproblemene er høyst reelle og krever aktiv, politisk handling. Alt er lov, unntatt bistand. Det er også lov å legge inn et budsjett (men ikke bistandsbudsjett) om nødvendig! Jeg vil håpe at vi da kan få en debatt om internasjonalt utviklingssamarbeid som i større grad forholder seg til dagens maktpolitiske realiteter ala Davos (som debattarena for dagens maktelite) og Nairobi (som debattarena for den mer eller mindre folkelige motmakta). Det tror jeg ville vært konstruktiv erstatning om bistandsdebatten skulle tillates en verdig død.
Vi får se. Bistanden er jo utrolig godt forankret i det norske folk, som ugress i den utviklingspolitiske hage - og ukrutt forgår som kjent ikke så lett.
Tips en venn