Med en oppslutning på nær 54 prosent burde Morales ha en høyere grad av legitimitet enn noen tidligere president etter demokratiseringen på midten av 1980-tallet. Like fullt er polariseringen
i det bolivianske samfunnet fortsatt sterk. I tillegg har ikke de internasjonale utfordringene blitt mindre av at man har valgt en kandidat USA hevder har klare bånd til Hugo Chávez i Venezuela, og som har bakgrunn som leder for de bolivianske kokadyrkerne.
Politiske uroligheter
Bolivia har de siste årene vært gjenganger i internasjonale nyheter med sine voldsomme protester og flere presidentskifter. Den politiske debatten og grobunnen for uroen er i høy grad globalisert.
Konfliktlinjene dreier seg om landets naturressurser, multinasjonale selskapers rolle i økonomien, internasjonal handel og forholdet til nabolandene. Ideologiske spenninger mellom høyre- og venstresiden og rik og fattig påvirker mulighetene til å skape stabilitet, økonomisk vekst og sosial rettferdighet. Protestene har vært rettet mot privatisering av vannverkene i de store byene, innføring av inntektsskatt og ikke minst kravet om nasjonalisering og forvaltningen av landets store gassressurser.
Urfolk
I bunnen ligger også urbefolkningen, spesielt de to store opprinnelige befolkningsgrupper, quechua og aymaraindianerne, som utgjør flertallet av befolkningen, sine krav om medbestemmelse og økonomisk framgang i et land som i flere århundrer har blitt styrt av en økonomisk elite med europeisk bakgrunn. 2005 skilte seg ikke ut i så måte. Året startet med voldsomme opptøyer mot de foreslåtte økningene av drivstoffprisene, og fortsatte med sosiale opptøyer og stadige krav fra opposisjonen spesielt med hensyn til tolkningen av den nye hydrokarbonloven som ble vedtatt i mai 2005. Daværende president, Carlos Mesa, tok over etter den tidligere presidenten, Sánchez de Lozada, som rømte landet i 2003 etter at 70-80 personer ble drept i kamper mellom militæret og demonstranter. Mesa skulle styre landet fram til det planlagte presidentvalget i 2007, men så seg nødt til å trekke seg i juni 2005 etter flere uker med voldsomme protester. Hovedstaden La Paz var lammet i flere døgn, og mange observatører hevder at landet var på randen av borgerkrig. Høyesterettsdommer Eduardo Rodriguez tok over makten med et interimsstyre inntil nyvalget i desember 2005.
IMF-modeller
Grobunnen for de sosiale protestene er stor på grunn av den omfattende arbeidsløsheten og fattigdommen i landet. Landet er Sør-Amerikas fattigste, med et Brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger på 858 dollar i 2004. Nær to av tre bolivianere lever under fattigdomsgrensa på to dollar per dag, og nær halvparten av disse lever i tillegg under grensa for ekstrem fattigdom på én dollar per dag. 1990-tallet var preget av at de ulike regjeringene gjennomførte økonomisk innstramning under IMFs veiledning og privatiseringer av de store statlige selskapene, men modellen førte ikke til utvikling og forbedringer i folks inntektsforhold. Snarere tvert i mot. Bolivia ble hardt rammet av økonomiske kriser og nedgangstid i 1998 og 1999. Først i 2004 nådde BNP per innbygger samme nivå som i 1998.
Krigen mot narkotika
Bolivia har tradisjonelt vært et råvareproduserende land, og landet er kjent for sin gruveøkonomi. I kolonitiden forsynte Bolivia verden med sølv, og i forrige århundre var Bolivia en av verdens største tinnprodusenter. Med sammenbruddet i det internasjonale tinnmarkedet på begynnelsen av 1980-tallet overtok jordbruket rollen som viktigste kilde for valutainntekter. Det viktigste av de jordbruksbaserte produktene på 1980- og 1990-tallet, kokain, figurerer naturlig nok i liten grad i offentlig statistikk. Det er likevel ingen tvil om at sammenbruddet i tinnindustrien ville rammet landet mye hardere hvis landet ikke hadde hatt inntekter fra kokain. Krigen mot narkotika har redusert Bolivias andel av kokaproduksjonen, men dyrkingen har igjen økt noe de senere årene som et resultat av økende priser. Produksjonen er imidlertid langt lavere i dag enn på 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet.
Gassressursene
Bolivia har Sør-Amerikas nest største gassreserver (etter Venezuela), og disse er store nok til at landet kan løfte seg selv ut av fattigdom. De store spørsmålene dreier seg om hvem som skal ha kontrollen over ressursene, hvordan mest mulig av inntektene skal kunne forbli i Bolivia, og hvordan gassproduksjonen kan utnyttes til å skape arbeidsplasser. Virksomheten er i all hovedsak drevet av utenlandske oljeselskaper, som Total, BP, det tidligere statlige, nå privatiserte brasilianske Petrobras og det spansk-argentinskeide Repsol. Det meste av gassen eksporteres til Brasil og Argentina. Mye av striden har stått om et rørledningprosjekt over Andesfjellene til Chile, hvor gassen skulle skipes til USAs vestkyst som LNG (flytende naturgass). Det amerikanske selskapet Enron spilte på et tidspunkt en viktig rolle i rørledningsprosjektet.
Selskapene protesterer
Oljeselskapene som har investert i Bolivia truer imidlertid med å forlate Bolivia på bakgrunn av at den nye hydrokarbonloven har økt skattleggingen av selskapene fra 18 til 50 prosent. Til sammenligning tar Norge 78 prosent skatt fra oljeselskapene som er engasjert her. Den nye loven innebærer at de 76 avtalene som allerede er inngått må reforhandles, noe som selskapene går kraftig mot, og her vil de nye bolivianske myndighetene møte store utfordringer. I tillegg til spørsmålet om graden av skattlegging, er også kravet fra de folkelige organisasjonene at gassen skal bearbeides i landet. Den bolivianske gassen er såkalt «rik» gass, noe som betyr at den inneholder både metan, etan, propan og butan. Etan kan brukes i plastproduksjon, og propan og butan kan brukes til å produsere propangass som er dyrere enn metan. I dag eksporteres gassen ubearbeidet til samme pris som metangass, noe som gjør at Bolivia ikke får utnyttet potensialet gassproduksjonen har til å skape arbeidsplasser, og i tillegg må landet selv importere dyr propangass som blant annet brukes i husholdningene. Oljeselskapene har også annonsert at de vil søke erstatning for tap de mener å ha på sine investeringer i Bolivia.
Et av hovedkravene fra befolkningen er nasjonalisering av gassressursene. Det tidligere statlige olje- og gasselskapet YPFB ble stykket opp og privatisert på 1990-tallet. Kravene om renasjonalisering av YPFB dreier seg om transportnett for gass og olje, raffinerier og rett til forekomster. Både renasjonalisering av YPFB og det eventuelle erstatningsansvaret dersom de internasjonale selskapene gjør alvor av sine trusler om å forlate Bolivia, vil gi de nye myndighetene store utfordringer.
Mistillit til tradisjonelle partier
Presidentvalget i Bolivia i desember 2005, der Evo Morales vant, bekreftet igjen at de tradisjonelle politiske partiene ser ut til å ha blitt plassert på sidelinjen i boliviansk politikk. Siden militæret overlot makten til sivile myndigheter i 1982, har de ulike partiene skiftet om å sitte med makten, uten at folk har kunnet se vesentlige forskjeller mellom dem. Etter hvert har man begynt å bruke begrepet «den politiske klassen» om partienes representanter. Det brede lag av befolkningen, og spesielt urbefolkningen, har vært ekskludert fra de politiske beslutningsprosessene. De oppfatter at politikerne har dannet en eksklusiv gruppe av hvite som setter sine økonomiske interesser foran befolkningens interesser. Kombinert med at Bolivia er et av landene i verden med mest korrupsjon, gir ikke dette grunnlag for tillit til det politiske systemet. Tillitskrisen har medført at nye partier har vunnet fotfeste.
Det største av de nye partiene er MAS (Bevegelsen fram mot sosialisme). Det andre av de nye partiene, MIP (Movimiento Indígena Pachacuti), ledet av Felipe Quispe, har på sin side mistet oppslutning i dette presidentvalget. I tillegg har de sosiale organisasjonene, blant annet COB (det bolivianske LO), og nabolagsforeninger i de fattige bydelene i El Alto utenfor La Paz, vunnet et sterkt fotfeste. COB har imidlertid blitt svekket det siste året, blant annet på bakgrunn av at deres leder har blitt beskyldt for å være tyster under militærdiktaturet.
Fagbevegelsen, bondeorganisasjoner, kvinneorganisasjoner, de nye nettverkene og andre lokale organisasjoner har vist styrke under protestene de siste årene, og de forventer nå å få delta i styringen av landet uten å måtte gå veien om de tradisjonelle politiske partiene. Morales har lovet å innkalle til grunnlovsforsamling for å utforme en ny grunnlov som kan legge fundamentet for det multietniske samfunnet som Bolivia er, hvor ulike representasjonsformer skal erstatte det rene partipolitiske systemet som i dag er nært enerådende, og som har sikret et «hvitt» mindretallsstyre i mer enn 500 år.
Trusler om boikott
USA har imidlertid ikke gått åpent ut og truet med boikott av Bolivia dersom Morales skulle vinne valget, slik de gjorde forrige gang Morales stilte til valg, men mange mener skyldes at de anså det for sannsynlig at han støtte i befolkningen snarere ville øke enn minke. Men USA har beskyldt MAS for å være støttet av Hugo Chávez i Venezuela og av Cubas Fidel Castro, og Morales motstand mot kriminaliseringen av kokadyrkingen har heller ikke blitt sett på med blide øyne fra storebror i nord. På bakgrunn av USAs holdning til Morales er det spekulert i om USAs bygging av en ny militærbase i Paraguay er tenkt brukt i en eventuell militær invasjon av Bolivia. For Evo Morales og Bolivia vil det likevel sannsynligvis være mer avgjørende hvilken støtte landet vil få fra sine nærmeste naboland. Så langt er forholdet til Lula i Brasil og Kirchner i Argentina godt, noe som betyr mye for den nye regjeringen i Bolivia. USA og Europa har på mange måter blitt mindre viktig for Bolivia på bekostning av landene i regionen, spesielt handelsmessig.
Bolivias mange fattige setter sin tiltro til at Morales kan endre den nyliberale økonomiske politikken som har blitt ført i Bolivia de siste 20 årene. De setter sin lit til at denne presidenten kan utnytte landets naturressurser til det beste for befolkningen, og at han kan starte en prosess for å lede landets mange fattige ut av fattigdommen.
Tips en venn