Aibek og jeg har truffet hverandre jevnlig i over ti år. De dagene det ikke er større partier av smuglervarer som skal over grensen, tar han bare småbeløp fra de forbipasserende. Han kan alltids finne noe å utsette på bil eller fører, slik at han kan ta noen som (kirgisisk valuta, 1 USD = ca. 45 som) for å slippe dem igjennom. Dette er folk vant til. De fleste godtar at politi, grensevakter og tollere tar litt penger fra forbipasserende for å spe på en dårlig grunnlønn.
For et par år siden fortalte Aibek meg en historie fra Torugart grensestasjon. Den handler om hvordan slektskap og vennskap spiller inn på samfunnsforholdene i Sentral-Asia.
En ettermiddag i slutten av februar er Aibek på vakt som vanlig. Gradestokken viser 25 kuldegrader, så han fryser der han står. I løpet av dagen har det passert flere busser og en og annen bil på vei til Kashgar samt flere store lastebiler med skrapjern. Klokka begynner å nærme seg fire på ettermiddagen og det har vært rolig den siste timen. Aibek får øye på en ensom person som nærmer seg grensestasjonen. Han myser med øynene og tror ikke helt hva han ser. Han ser bort på kollegaen for å se om han ser det samme.
De ser det tydelig nå. Det er en syklist. Den godt påkledde syklisten kommer til slutt frem til dem og forteller på haltende russisk at han er på vei til Kina. «Ja da er du på rett vei», sier Aibek med lattermild forundring i stemmen. «Hvor kommer du fra, og hvorfor sykler du i denne kulden? Det må være enklere måter å komme seg til Kina!». «Jeg kommer fra Norge», svarer syklisten. Aibek smiler og forteller at han kjenner en nordmann godt. Han spør syklisten om han kjenner Erlend. Men det gjør han ikke. Aibek inviterer ham likevel inn i varmestua. Han finner fram vodka og noe å spise. Nordmannen sier nei takk til vodkaen – han skal jo snart sykle videre – men takker ja til te og noe å spise.
Før nordmannen setter seg på sykkelen, blir passet kontrollert og stemplet. Aibek ser at ikke alt stemmer, men lar ham likevel slippe gjennom. De krever ikke penger av ham, noe de ellers bruker å gjøre av utlendinger. «Underlige, disse nordmennene», sier Aibek til sin kollega. «Han jeg kjenner er også ganske spesiell».
Fire timer senere, ser de syklisten komme tilbake mot grensestasjonen. «Hva skjedde?» spør Aibek da han har kommet frem. «Jeg slapp ikke inn i Kina», sier han. Nå tar nordmannen imot både en seng og litt vodka å sove på.
Vennskap og kjennskap
Å ha kontakter i politiet, blant grensevoktere, tollere eller sentrale byråkrater i Sentral-Asia kan raskt gi deg fordeler dersom de pleies riktig. En flaske vodka, litt sjokolade, en presang fra Norge eller annet av verdi kunne få fortgang i byråkratiske prosesser som uten en slik «gave» kunne ta lang tid eller ikke bli utført i det hele tatt.
En ettermiddag for noen år siden da jeg gikk nedover en av Bisjkeks hovedgater, hørte jeg plutselig noen rope på meg fra en balkong. «Erlend, kom opp, vi feirer politiets dag». Jeg gikk opp trappen til annen etasje og ble møtt i døren av en politimann i full uniform. Inne i leiligheten var det 15 - 20 uniformskledde som koste seg med mat og vodka – i arbeidstiden. Jeg dro ikke kjensel på noen av dem, men tydeligvis var det i hvert fall en av dem som visste hvem jeg var. Det var for så vidt ikke uvanlig at folk kjente meg uten at jeg kunne huske å ha sett dem. Stemningen var høy og praten gikk lett. Etter hvert ble festen oppløst og politimennene trakk ut på gaten for å fortsette vakta. Politimannen som hadde ropt meg inn til festen og en kollega av ham fulgte meg på bussen, og sjåføren fikk ordre om ikke å ta betaling av meg. Før de forlot meg sa de at jeg måtte ta kontakt med dem dersom jeg skulle trenge politiassistanse.
Mange år senere - under den kirgisiske presidentens besøk i Norge - hadde jeg sjefen for de kirgisiske politimyndigheter til bords ved lunsj i erkebispegården i Trondheim. Politisjefen sa også at jeg bare måtte kontakte han dersom jeg hadde problemer med noen av hans underordnede i Kirgisistan. Godt med kontakter, tenkte jeg.
Alle er enige om at korrupsjon må bekjempes. I Kirgisistan kan man gjennom kontakter og penger få utført alle mulige tjenester. Det finnes lover og regler som begrenser ens aktiviteter, men i mange tilfeller vil viktige bekjente eller et passende pengebeløp kunne omgå disse. I et fungerende demokrati ønsker man at klare retningslinjer skal regulere økonomiske transaksjoner på lik linje for alle innbyggere. I Vest-Europa brukes gjerne betegnelsen «korrupt» på samfunn hvor lover og regler ikke har allmenn gyldighet.
I fattige samfunn uten demokratiske tradisjoner hvor slekten er noe av det viktigste som finnes, er slike uformelle nettverk og økonomiske strategier likevel en forutsetning for at samfunnet skal kunne fungere. I mangel av et fungerende system med lover og regler som er like for alle innbyggere, må folk ta i bruk strategier som knyttes opp til vennskap, slektskap og bekjentskap.
Korrupsjon er dermed ikke noe som kan knyttes til makthaverne alene, men noe vi finner i alle samfunnslag. Det blir et spørsmål om ren overlevelse.
Tips en venn