Fergana-dalen er en av de største utfordringene myndighetene i Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan har i dag. De tre landenes grenser møtes der, tre regioner i Kirgisistan (Batken, Osj og Jalalabad) og en region i Tadsjikistan (Soh) ligger i Fergana-dalen. Befolkningen er blandet: Befolkningen i det usbekiske grenseområdet til Kirgisistan er for eksempel hovedsakelig etniske usbekere. I tillegg er det steder der etniske kirgisere bor, slik som Kurgan Tyube-distriktet i Andijan. I de kirgisiske byene Osj og Aravan er det flest etniske usbekere, mens det i Batken er flest kirgisere.
Tett befolket
Fergana-dalen er det tettest befolkede området i Sentral-Asia, med mer enn ti millioner innbyggere. Grensene går stort sett tvers gjennom tettbygde områder. Ofte deler grensene landsbyene i to og gjør at slektninger og landsbybeboere tilhører hver sin stat. I noen tilfeller ligger skolen i ett land og ambulansestasjonen i et annet. I enkelte områder er det omstridte ressurser på grensen. For eksempel ligger Kampirabad-vannreservoaret på kirgisisk territorium, mens demningen ligger i Usbekistan.
Majoriteten av befolkningen i dalen er muslimer. Det var derfor ikke tilfeldig at geriljasoldater fra Usbekistans islamske bevegelse (Islamic Movement of Uzbekistan - IMU) i perioden 1999-2000 prøvde å etablere seg i regionen. For å komplisere situasjonen ytterligere er det også flere enklaver i dalen. Usbekistan har to, Sokh og Shakhimardan. Den største er Sokh, hvor det bor over 30.000 mennesker. En prosent av befolkningen i Sokh er kirgisere, resten er tadsjikere Den etniske fordelingen i Shakhimardan er mer sammensatt. Her bor det både usbekere, tadsjikere og kirgisere.
Enklaver
Den eneste kirgisiske enklaven i Usbekistan er den bittelille landsbyen Barrak, med bare 600 innbyggere. Utfordringen med disse enklavene er et av hovedområdene under forhandlingene mellom republikkene. Til nå har ikke partene klart å bli enig. Kirgisistan holder fast ved at disse enklavene ble leid ut til Usbekistan under Sovjet-tiden og skal returneres til Kirgisistan. For eksempel ble Sokh overført til Usbekistan for utvinning av olje, siden Kirgisistan ikke hadde mulighet til det på den tiden.
Enklavene har skapt problemer for alle de involverte partene. Etter at geriljakrigere fra IMU forsøkte å invadere i 1999, har Usbekistan skjerpet sikkerhetstiltakene og innført visumplikt for innbyggere fra alle de sentralasiatiske land. Usbekistan har også etablert grense- og tollposter på grensen til Kirgisistan og Tadsjikistan. Styresmaktene i Kirgisistan og Tadsjikistan har iverksatt tilsvarende mottiltak. I de tilfellene hvor grensene ikke er nøyaktig definert, har disse tiltakene skapt store vanskeligheter i forholdet mellom landene. Det viktigste er imidlertid at uenighet om grensespørsmål har skapt problemer for befolkningen som bor i grenselandet. Eldgamle handels- og familiebånd mellom folk på begge sider av grensen har blitt brutt.
På grunn av de uttallige grensepostene er det nå blitt er mareritt å reise gjennom det sørlige Kirgisistan. De som drar fra Osj til Batken må gjennom den usbekiske enklaven Sokh med alle grense- og tollposter på begge sider, til sammen fire ganger. Det kan ta lang tid, selv om den reelle kjøretiden gjennom Sokh bare er 5-10 minutter. Det samme gjelder for usbekerne som bor i Sokh og vil reise for å besøke slektninger i Kirgisistan. I tillegg til å måtte krysse grensen flere ganger, må de som bruker denne veien håndtere lavt utdannede og korrupte grense- og tolltjenestemenn som ofte nedverdiger dem og krever bestikkelser. Denne holdningen hos offisielle tjenestemenn ødelegger forholdet mellom de etniske grupperingene.
Minelagte grenser
Et annet problem som ødelegger forholdet mellom statene er at Usbekistan minela grensene i 1999 etter invasjonsforsøket fra geriljasoldatene i IMU. Siden 2000 har over 30 kirgisiske og tadsjikiske statsborgere blitt drept av minene, i tillegg til masse kveg. Tallet på usbekere som har blitt drept er ukjent, det finnes ikke offisielle tall og de usbekiske styresmaktene nekter å snakke om saken. De første forhandlingene om minefeltene gikk i stå, og Kirgisistan erklærte at de ville begynne å uskadeliggjøre minene selv. Nå ser det imidlertid ut til å være framgang på området, og Usbekistan har selv begynt med uskadeliggjøring. Dette viser at selv innfløkte problemstillinger kan løses så lenge det er politisk vilje til det.
Brente grensebroer
I 2003 demonterte Usbekistan sin del av broen som binder sammen den usbekiske grensen med byen Karasuu i det kirgisiske området. Dette ble gjort for å beskytte det indre marked ved å nekte usbekiske borgere tilgang til det markedet i Karasuu og for å hindre valutaflyt ut av Usbekistan. Denne handlingen fikk store konsekvenser for tusenvis av mennesker. For mange lokalinnbyggere var grensehandel i liten skala den eneste inntektskilden de hadde.
Selvsagt kunne ikke dette hindre handelen mellom de to landene. Folk begynte selv å lage transportmidler for å komme seg over elva, noe som resulterte i mange dødsulykker. Ifølge reportere fra Institute for War and Peace Reporting i Fergana-dalen, druknet det i løpet av 2003 over hundre mennesker mens de forsøkte å svømme over elva Shakhrikhansay. I tillegg var det sammenstøt mellom lokale innbyggere og usbekiske grensesoldater fordi soldatene forsøkte å ødelegge de illegale transportmidlene.
Trefninger
16. juli 2003 ble en kirgisisk statsborger skutt av en usbekisk grensesoldat nær den ødelagte broen. Dette var ikke den første hendelsen av sitt slag. I 2002 ble en annen kirgiser skutt i en tilsvarende situasjon. Det kirgisiske utenriksdepartementet sendte et protestbrev til Usbekistan, uten at det gjorde særlig inntrykk på usbekiske myndigheter.
En rapport fra International Crisis Group i 2000 slo fast at «langvarig uavklarte grenser førte til en lang rekke tragiske hendelser og konfrontasjoner. Blant annet har sivile gjentatte ganger blitt skutt av grensevakter.»
Spørsmålet om grenseoverskridelser og broproblemet ble løst i 2005 i forbindelse med tragedien i Andijan. Noen velstående usbekere fikk gjenoppbygget broene over grenseelven for egne penger, til tross for motstand fra myndighetenes side. Usbekiske myndigheter svarte med å opprette toll- og grensekontroller på broene.
Grensekonflikten i de sentralasiatiske landene er fortsatt åpen. For å løse den trengs både grundige analyser og kompromisser på vegne av myndighetene i alle de berørte landene. I tillegg må det trekkes opp nye grenser i samsvar med folkeretten. For å få til dette, må både diplomater fra sentralasiatiske land og spesialister fra internasjonale organisasjoner trekkes med.
Tips en venn