De starter ved baugen. Ved hjelp av sveisebrennere kutter de av store stålplater som så dras gjennom strandgjørmen inn på tørt land. Etterpå plukker de resten av skipet møysommelig fra hverandre, bit for bit og bolt for bolt.
Hundrevis av arbeidere, inkludert små gutter og eldre menn, ofte uten sko, strever for en daglønn tilsvarende drøyt 8-9 kroner. To måneder etter de første kuttene i skroget er gjort ligger det kun små metallfragmenter igjen i strandgjørmen. Selv småbitene plukkes opp av kvinner og barn og selges som skrap.
De rundt tretti «skipsbruddsgårdene» («Ship breaking yards») i Bangladesh plukker fra hverandre drøyt halvparten av alle de store tankskipene som hvert år skrapes i verden. Dette skaper en egen skrapsektor i landet, som sysselsetter rundt 100 000 mennesker, og gir landet over nitti prosent av dets samlede stålleveranser samt for en del andre metalltyper og materialer.
Norske rederier har tradisjonelt vært storkunder hos den typen firmaer som blant annet opererer i Bangladesh. Liknende «skipsbruddgårder» finner man både i India og i Pakistan, hvor lønningene er lave og standardene på arbeidsmiljøsiden er tilsvarende dårlig. Blant de norske rederiene som har fått sine tankskip hugget opp i Bangladesh, er Wilh. Wilhelmsen og Knutsen OAS («Til knes i søla», Norwatch, 2000).
Det tidligere norskeide rederiet Bergesen D.Y. og John Fredriksens rederi Frontline er blant dem som har benyttet blant annet skipsopphuggerier i Pakistan som sted for opphugging. Det er billig, ikke minst på grunn av den billige arbeidskraften.
Denne fotoreportasjen kan du lese i sin helhet i den trykte utgaven av Verdensmagasinet X 3/06.
Tips en venn