Unge gutter reiser til Europa for å skaffe seg selv en fotballkarriere og familien penger. Fotballen er blitt den nye arenaen for menneskehandel.
Dette er Baba. Han er ni år gammel og bor i Accra i Ghana. Hver dag trener han i håp om å unnslippe fattigdommen ved å bli fotballspiller i Premier League, akkurat som helten hans, Michael Essien. De kommer til Europa for å spille for AC Milan eller Paris St. Germain, men virkeligheten for mange talentfulle unge fotballspillere fra Afrika, barn som ikke er stort eldre enn Baba, er at de ender opp med å selge veskekopier på gaten. Mens verden ble forbløffet over ferdighetene som ble vist under African Nations Cup, får vi rapporter fra Ghana, Elfenbenskysten og Frankrike om en sjokkerende ny type menneskehandel.
Det er frokosttid i slummen i Jamestown utenfor den ghanesiske hovedstaden Accra. Fra blikkskur og slumbrakker kommer den metalliske klinkingen som signaliserer morgenstell og løfter om kokebananer og varm melk. Barn fra området trasser mødrene sine og er allerede på stranden og spiller fotball. De sparker tett sammenbundne baller av filler og strikk rundt hauger av knust mursten, asbestrester og glassplinter. I det blekhvite morgenlyset henger de fillete stripene og falmede klubbmerker fra lag over hele Europa- Schalke, Ajax, Torino, Portsmouth, Benfica - over det magre brystet deres.
Svarte stjerner
Bak barna vokter en værbitt plakat av Michael Essien den forsøplede bukten. Midtbanespilleren fra Ghana og Chelsea holder en ball med svarte stjerner, som er nasjonalsymbolet. Han oppfordrer tilhengerene om å "Be Proud" (vær stolte) og hjelpe fedrene i Accra med å rydde opp i byen før African Nations Cup, verdens tredje største internasjonale fotballturnering.
På ettermiddagen skulker mange fortsatt skolen eller oppgavene hjemme mens de drømmer om å bli den neste afrikanske millonæren som spiller i Champions League for Chelsea. Og etterhvert som ettermiddagen går og varmen avtar, blir hvert eneste ubebygde område i Accra, fra støvete sidespor til jernbanen til gulvet på gamle stenbrudd inntatt av unge fotballspillere.
Dette er ikke bare løkkefotball. Dette er de uakkrediterte fotball-«akademiene» i Accra, som har dukket opp som svar på det økende antallet afrikanske fotballspillere i Europa. Ifølge den afrikanske fotballkonføderasjonen, som styrer sporten på kontinentet, må alle slike institusjoner bli registrert hos de lokale myndighetene eller fotballforbundet. Virkeligheten i Ghana og nabolandet Elfenbenskysten er at jo større suksess vestafrikanske spillere har i Europa, jo flere uakkrediterte akademier kommer det. De fleste krever penger fra foreldrene og storfamilien til barna, som ofte tar dem ut av den vanlige skolen for å la dem fokusere fulltid på fotballen. Siden det å ha en profesjonell fotballspiller i familien gir den samme økonomiske stillingen som å vinne i lotto, anser mange at det er verdt å risikere utdannelsen til barna. Vi oppdaget også at noen også selger familiehjemmet og flytter til byene for å sikre barna en plass.
Handel med barn
Det er anslagsvis 500 ulovlige fotballakademier i Accra alene. Det er tusener av andre i resten av Ghana. Mange drives i veikanten, de fleste har ingen ordentlige steder å trene. Med bibelske navn som «Sons of Moses» og «Lovers of Christ» har hver av dem sine egne vester eller T-skjorter for å skille dem fra de andre. En skokk av ulisensierte agenter og trenere er ved barnas side og presser dem til å løpe, sende pasninger, tenke fortere. Nitti prosent av akademiene vi besøkte i Accra og Abidjan, den største byen i Elfenbenskysten, ble drevet av lokale som hadde bare begrenset erfaring med spillet. De fleste sa de var tidligere fotballspillere, men ingen kunne framskaffe bevis på karrieren. De er oppsatt på å finne kun en ting: Den neste Essien eller Didier Drogba. Det er en gullbillett verdt mange millioner pund.
Både trenere og europeiske og arabiske mellommenn forhandler om de beste spillerene og får noen så unge som sju år på svært bindende forkontrakter. I praksis blir de kjøpt fra familiene sine. Mellommennene håper å tjene tusenvis av doller på å selge guttene til klubber i Europa. I andre tilfeller presser de familien for penger til å komme seg fram. Mange setter hus eller familiesmykker som sikkerhet på tjenestene deres. Denne utpressingen har vakt uro blant organisasjoner i Vest-Afrika som Redd Barna og Caritas.
Tony Baffoe, tidligere kaptein for Ghana og nå ambassadør for årets African Nations Cup, innrømmer at «handelen med barn for å spille fotball er en realitet vi alle må se i øynene. Det må bli bedre kontroll med med de illegale akademiene i hele Afrika,» sier Baffoe videre. «Familiene bør spørre ut trenerne, ikke satse alt av håp og sparepenger på forholdet de har med dem.»
Drømmene
Barbent, med treningsvesten flagrende i vinden så ribbena vises, løper Mafiua Asare med ballen. Den umerkede banen, med havet på en side og en av Accras største slumområder på den andre, består av nitti prosent rød jord og ti prosent sand. Målstengene er rustne. Ferdighetene som oppvises av de ti- og elleve-årige spillerne er unektelig eksepsjonelle.
Mafiuas vei mot målet blir stanset av et vindkast som slynger opp rødt støv og brennende avfall fra en søppelfylling rett ved fotballbanen. Mens hans stopper for å gni seg i øynene og få igjen pusten, blir gutten taklet av den 23 år gamle treneren sin, Isaac Aloti. «Du må lære deg å aldri stanse, lillegutt», sier han til eleven sin som ligger mørbanket på bakken. Aloti, som hevder at han er «fotballekspert» og tidligere spiller, men som ikke er i stand til å komme på navnet på noen av lagene han har spilt for, introduserer meg til to av stjernespillerne sine, Daniel Vijo og Imano Buso. De er begge tolv år gamle. «Dette er guttene mine,» sier han. «Jeg har kontraktene deres og underskriften fra foreldrene. De skal prøves ut i Europa når de er klare. Talentspeideren fra Paris Saint Germain har allerede vist interesse. Speiderne kommer hit og finkjemmer byen. De ser på guttene og leter etter et glimt, et lite stykke magi. Begge disse guttene har det.»
Jay Gyemie Academe har signert Daniel på en kontrakt som gir Aloti halvparten av hans første profesjonelle underskriftsvederlag. Aloti sier at kontrakten er rimelig for alle de involverte partene. «Om Daniel klarer det, forventer jeg en belønning for tiden min, for ekspertisen og ferdighetene jeg har lært ham. Foreldrene hans vet dette, og de vil ikke gå med på at gutten skal gå uten at jeg får min del. I mellomtiden sparer familien penger til å betale meg for reisen hans til Frankrike. Jeg kan få alt til å gå på skinner for gutten.»
«Isaac vil hjelpe meg å oppfylle drømmene mine,» sier Daniel. Han har blitt tatt ut av skolen, og familien hans har flyttet til Accra for at han skal gå på et akademi. «Moren min stoler på ham, og familien min sparer til reisen min til Frankrike, der jeg kan bli prøvd ut. Vi betaler Isaac, og jeg drar for familien min sin skyld. Om jeg klarer det, tar jeg moren min med meg til Frankrike og kjøper et hus til henne i Paris.»
Smugling
For Daniel er en lovlig reise til Europa usannsynlig, og troverdigheten til akademiet gjør det så å si umulig å sikre prøvespill. Den mest sannsynlige muligheten er å reise illegalt til Europa på en av de mange og farlige båtrutene fra vestkystene til Kanariøyene, og derfra til det spanske fastlandet. I mai i fjor ble en av disse båtene, en lekk fisketråler som kapteinen hadde forlatt, skylt i land på La Tejita-stranden på Tenerife. Lasten besto av 130 unge afrikanske menn. Noen led av nedkjøling, alle var sterkt uttørkede. Femten av dem var tenåringer som trodde de var på vei til å spille for Marseille eller Real Madrid.
At mange unge afrikanere sterkt ønsker å bli profesjonelle fotballspillere er åpenbart når man ser på antall barn som nylig deltok i det kontinentale prøvespillet for sportsskolen Aspire i Qatar. Rundt 750 000 barn, fra Ghana til Kenya og Nigeria til Sør-Afrika, prøvde ut for en av de 23 plassene på Aspires ettertraktede fotballprogram.
For familien til barna finnes det ingen større ære og økonomisk gevinst enn fotballsuksess i Europa, trass i uoverkommelige odds. I vestafrikansk perspektiv gjør Ghana det bra, med jevn økonomisk vekst, et stabilt, relativt demokratisk styresett og bred støtte fra Vesten. Men for den utviklede verdens perspektiv er landet fullstendig utarmet. En tredjedel av befolkningen lever på under en dollar dagen, forventet levealder for et barn født i dag er 60, og grunnleggende goder som elektrisitet og vann er ofte knappe. For foreldrene til unge gutter er tanken på at barnet deres skal lykkes i fotballverdenen en stor fristelse, selv om det betyr å sette utdannelsen deres på spill.
Overdådig luksus
I hjemmet deres i forstaden danser Tina og Vivian Appiah til dance-hall-musikk fra Jamaica. Bak dem henger et kjempeportrett av storebroren deres, Stephen Appiah. Han var tidligere elev på et fotballakademi. Nå er han femdobbelt millionær og landslagskaptein for Ghana. Midtbanespilleren på Fenerbahce kjøpte nylig en skjønnhetssalong til søstrene sine. Nå har de noen til å drive den for dem. Dagene tilbringer de som de vil med å se på tv og bestille pizza.
«Stephen er en gud i Ghana. Som en supermann», sier Tina og ler. «Vi er stolt av å være søstrene hans. Suksessen har gjort familien hans velstående og gjort alle som kjenner oss sinnsykt sjalu. Vi kan spise på femstjerners hoteller og reise til Europa. Vi besøkte Stephen i Milano og også i Tyskland. Nå er han i Tyrkia, og vi håper vi snart kan dra.»
Trass i brorens velstand er den store villaen ribbet og sjuskete. Jentene er ikke så begeistret for husarbeid. «Alle vil ha det livet vi har,» sier Vivian. «De lokale kvinnene ønsker at sønnene eller brødrene deres får framgang så de kan få dette. Om vi var lei oss da Stephen forlot oss til fordel for Vesten? Lei oss? Nei, vi var glade. Moren vår hadde bedt til Gud for denne suksessen. Da Stephen var en ung gutt, var han veldig flink til å spille fotball. Alle ønsket å hjelpe ham. Moren min solgte tv-en vår for å kjøpe støvler til ham, og de andre barna klaget ikke fordi de også ville hjelpe ham. Vi hjalp ham, så nå kan han hjelpe oss.»
Rugeanlegg
Suksesshistorier som den om Appiah, som ble plukket opp av en speider mens han spilte for U-17-laget til Ghana i Italia, har hatt en positiv virkning. I Vest-Afrika investerer europeiske kjemper, som de nederlandske klubbene Ajax og Feyenoord, store beløp. Begge klubbene driver akademier i Ghana. Franske klubber som Paris Saint-Germain og Monaco har også nettverk av speidere i området. Engelske klubber har litt å ta igjen, selv om Manchester United har kjøpt majoriteten av aksjene i Fortune FC, et sørafrikansk andredivisjonslag. Et engelskstøttet akademi kan ikke være unna. For klubbene er dette fristende. Bare en spiller i toppklasse hvert femte år ville dekke de løpende utgiftene. De akkrediterte akademiene, om de er veldrevet slik som Feyenoords i Accra, gir guttene ikke bare trening i toppklasse, men også en utdannelse. Men akademier som drives med slik profesjonalitet er sjeldne.
Veldedige organisasjoner og NGO-er over hele Vest-Afrika uttrykker nå sin bekymring over aktivitetene til de illegale fotballakademiene. Utnyttelsen av de unge spillerne har til og med blitt kalt en ny «slavehandel» og etterlater seg en tragisk strøm av hjemløse unge håpefulle fotballspillere Europa over. «Den fotballrelaterte menneskehandelen og den utbredte opprettelsen av såkalte «fremragende skoler» er et felt Redd Barna bekymrer seg stadig mer for,» sier Heather Kerr, organisasjonens landsjef for Elfenbenskysten. «Motivasjonen for at disse barna begynner på fotballskole og blir fraktet ut av landet er rent økonomisk. Det er ikke overraskende, for disse familiene er utrolig fattige. Ganske ofte oppdager vi at det er foreldrene som sender barna sine til Vesten eller tar barna ut av skolen og tvinger dem til å bli fotballspillere. De ønsker at de unge skal tjene mer penger til familien.»
I fjor anklaget Sepp Blatter, president i Fifa, det internasjonale fotballforbundet, de rikeste klubbene i Europa for «avskyelig» oppførsel, og sa at de var med på «sosial og økonomisk voldtekt» når de saumfarer utviklingslandene for talenter. Men på mange måter begynner problemene for Afrika på hjemmebane. Tidligere i år ble mange spillere og funksjonærer utestengt og fire ghanesiske klubber ble flyttet ned til tredjedivisjon etter en skandale med kampfiksing da en opprykkskvalifisering endte i en 31-0-seier. Anker har medført at noen av straffene har blitt opphevet. I Kamerun ble spillere og ansatte i klubber utestengt i mange år etter en tilsvarende skandale. I diplomatiske kretser blir pass til unge spillere jevnlig kjøpt og solgt. Marie-George Buffet, tidligere idrettsminister i Frankrike, hevdet nylig at mange franskdrevne akademier, både i Frankrike og i Afrika, var korrupte og styrt av agenter uten lisens og som trengte kontroll.
Uten forbindelser
Under oppholdet vårt i Vest-Afrika fant vi gutter fra Niger, Nigeria, Burkina Faso, Kamerun og Mali som spilte for lag på Elfenbenskysten og Ghana. De håpet å få pass fra - og til slutt spille for - det nye landet sitt. Dette går klart imot Fifas habilitetsregler, som sier at en spiller må ha en «klar forbindelse» til landslaget, som at en forelder eller besteforelder var ble født i det aktuelle landet.
I Accra forteller Kingsley Chibueze, som er sent i tenårene, at han er i ferd med komme seg etter skade han pådro seg i en tøff kamp. Han bruker nasjonalsymbolene til Ghana, men han er fra Nigeria. Han kom hit med to venner for å begynne på et akademi. «Mange av guttene på banen er fra andre land, Burkina Faso, Nigeria, Niger,» sier han. «Selv de som ikke får det til i Abidjan kommer hit. Tusener av gutter flytter til Accra fordi det er større sjanse for å bli oppdaget av en speider her. Ingen europeiske speidere er gale nok til å dra til slummen i Lagos. Jeg er nigeriansk, men som mange andre prøver jeg å få et pass fra Ghana. Onkelen min dro fra Lagos med meg, han har betalt for passet, så jeg venter bare. Jeg håper å spille for ungdomslandslaget til Ghana og dra på turné i Europa. Det er min beste sjanse til å bli oppdaget.»
På gaten i Accra falbyr svartebørshaier og agenter «pass-service» - alt fra å fylle ut skjemaer for analfabeter til å fabrikkere fødselsattester. De finner et nytt marked for den kriminelle virksomheten sin hos unge fotballspillere.
Billig identitet
Samuel Mundo, en «pass-agent», fortalt at det bare kreves 100 dollar for å sikre seg et ghanesisk pass. «Det er mye korrupsjon her. Når det er mangel på penger, er det alltid mulig å ta snarveier. Det kommer mange trenere hit som betaler for pass til spillerne sine. De fleste vi ordnerpass til er fra Burkina Fast og Nigeria, men også fra Mali og så langt unna som Kamerun. Det er stort for en ung fotballspiller å få pass fra Ghana, for det er hvor de beste lagene kommer for å se etter spillere. Å spille for Ghana er drømmen for mange unge afrikanske gutter, som å bli som Essien eller Appiah.»
Ifølge treneren til Kingsley, Kofi Bawuah, er minst 20 prosent av de mest talentfulle ungguttene på akademiene i Accra innvandrere fra andre deler av Vest- og Sentral-Afrika. «Vi har hatt gutter som har spilt for oss fra Kamerun, Niger, Nigeria, Liberia...jeg kunne fortsatt. De kommer hit for å spille, og de beste får pass fra Ghana. Myndighetene her vet hvor viktig fotball er, og de rette ordene fra en respektert trener eller penger i de rette hendene vil sikre et pass. De plukker de beste eplene fra treet, og det skjer ikke bare i Ghana. Mange av spillerne fra Elfenbenskysten ble født i Burkina Faso. Alt kan endres, og med den rette innflytelsen eller penger kan du bli del av hvilket land som helst. Kingsley har virkelig talent, men han er nigeriansk. Det betyr ikke at han ikke vil spille for Ghana.»
En mann som kjenner emnet godt, er professor Pierre Lanfranchi, ekspert i utviklingen av fotball på verdensbasis og konsulent for Fifa. Han sier at korrupsjon i Afrika, med vanstyret nasjonal styring, gjør det enkelt for europeiske klubber å få valg fra øverste hylle av de beste unge spillerne. Det er heller ikke noe grunnlag for å spille profesjonelt i Afrika.
«Fifa har som mål å etablere det grunnlaget ved å holde lovende unge spillere hjemme i det minste et par år til. Men når det er så mye penger som blir kastet etter «agentene» eller representantene til de unge spillerne, er det en optimistisk plan,» sier Lanfranchi.
Illegal handel
At barn lider er ikke noe nytt i Vest-Afrika. 90 prosent av alle spedbarnsdødsfall skjer i 42 land. Av disse ligger 39 i Afrika sør for Sahara. Blant de hardest rammede områdene er Elfenbenskysten, verdens største eksportør av kakao og et land som engang var symbolet på Afrikas økonomiske triumf. Det fransktalende landet er et av de mest ustabile og voldelige landene i verden, og er rangert som nummer 164 av 177 land på FNs Human Development Index. Elfenbenskysten har vært delt i en myndighetsstyrt sørlig del og en opprørerstyrt nordlig del etter et mislykket kupp i september 2002. Ikke overraskende har det svært problemfylte landet blitt en yngleplass for utnyttelse, og etter suksessen landslaget har hatt, har det blitt et av sentrene for Afrikas illegale fotballhandel.
I hovedstaden Abidjan oppdaget vi at libanesiske forretningsmenn, som før hadde beskjeftiget seg med smugling av diamanter og tømmer, i økende grad retter oppmerksomheten mot den lukrative fotballverdenen. De etablerer illegale skoler for fotballtrenere landet over i et forsøk på å dyrke de beste talentene og selge dem ut til de største klubbene i Midt-Østen og Europa.
Kjører man gjennom Adjame Market-området i Abidjan, ser man hundrevis av barbente barn som sparker fotballer uten å se gjennom støvet. Disse uskyldige lekene på gaten har i økende grad blitt styrt og organisert. Barna spiller ikke lenger i bar overkropp. Nå bruker de treningsvester som er gitt av vestlige klubber eller libanesiske forretningsmenn som har betalt foreldrene deres et stipend for at de talentfulle barna deres skal begynne på ulovlige fotballskoler.
På en støvete bane i utkanten av Adjame skulker dusinvis av unggutter i blå vester skolen for å trikse med fotballer i den nådeløse heten. Banen, med en sterkt trafikkert motorvei på den ene siden og en illeluktende søppelplass på den andre, er dekket av knust glass og blikkbokser. Målstengene er rustne og dekket av jordbærnetting.
Unge talenter
«Skolen» eies av herr Shalhoub og forretningspartnerne hans. Som motytelse for kontrakten til guttene gir de vester, baller og en jordflekk. Det er ikke dårlig betaling. På den knøttlille banen gir over førti gutter, noen så unge som ni år, avkall på utdannelsen sin for å løpe fram og tilbake og sparke vekk blikkboksene på bakken. Doho Lou Olivier balanserer en billig syntetisk ball på hodet og skiller seg ut fra mengden.
«Vi kaller ham Shacala», hvisker treneren K. Toussaint meg i øret. Han ser med ærefrykt på stjerneeleven sin. «Han er oppkalt etter en trollmann i en berømt brasiliansk film. Den franske klubben Lille vil ha ham. En mann kom forrige uke og sa han var agent og at de ville ta ham til Frankrike. Kontrakten hans eies av en libaneser, men vi trener ham på vegne av forretningsmannen og guttens familie. Om vi selger ham videre, får alle en del av fortjenesten.»
Hjemme hos familien hans, i slummen bak Adjame, er det åpenbart hvor viktig Dohos suksess er for familien. Ni familiemedlemmer, inkludert søsteren hans og det nyfødte barnet hennes, er klemt sammen på to rom. Lukten av billig matfett og fiskehodesuppe er overveldende. Her i slummen blir besøkende fra Vesten møtt med ukvemsord, dødstrusler og den klassiske kutte strupen-bevegelsen. Få utenforstående tør begi seg til dette fattigstrøket. Moren hans, Gasso Youa, som er en myndig matriark, holder et av de mange billige metalltrofeene sønnen hennes har vunnet. Hun stryker ham på hodet, og han rykker til.
Der pengene er
«Vi tok ham ut av skolen så han fikk trene og bli fotballspiller. Han representerer alle drømmene våre. Jeg ble fortalt at han er god nok til å dra til Vesten. Han er bare fjorten, men han kan dra nå. Han er familiens framtid. Vi stoler på at eierne av skolen og treneren hans kan få den beste avtalen og den beste prisen for ham. De har sagt at de kan selge ham til en marokkansk klubb for 20 000 dollar og at han kan gå videre derfra og til Europa, men vi venter på et fransk lag. Det er der pengene er, i Europa. Han kan ikke dra mens han fortsett er et barn, så det er ikke så lett å få ham ut. En lokal forretningsmann har allerede tilbudt oss muligheten til å få ham på en båt til Europa mot en del av overgangssummen.» Moren viser til suksessen sønnen til naboen har hatt. 19-årige Traore Abdul Razak skrev nylig på for den norske klubben Rosenborg.
I et intervju med Mon Emmanuel, Elfenbenskystens mest berømte fotballspiller etter Chelsea-stjernen Didier Drogba og en av de første afrikanske fotballspillerne i Europa, fortalte han at minst 90 prosent av de vestafrikanske spillerne som forlater regionen, gjør det ulovlig. De fleste ender opp på fotballens stadig voksende skraphaug.
Vekstindustri
«Se deg rundt i Abidjan. Det er skoler for fremragende fotballspillere overalt. Det er hundrevis av dem. Libaneserne styrer mesteparten. På noen skoler krever de treningsavgift av foreldrene og forlanger halvparten av overgangssummen. På andre kjøper de barn helt ned i 12-årsalderen i tilfelle de klarer det. De er skruppelløse. I sport er alle kommersielle transaksjoner som involverer mindreårige ulovlig. Men alle disse barna går glipp av skolen for å spille fotball. De som går ut, blir gjenstand for trafficking eller drar til Midt-Østen og Europa på falske papirer,» sier han. Han legger til: «En ung fotballspiller kan være mye mer verdt enn en diamant. De er varer på lik linje med alt annet. Jeg mener det er foreldrenes skyld. De blir fanget av troen på at sønnen deres kan tjene mye penger i Europa. Noen tar til og med opp lån på huset og gir pengene til libanesere så de kan betale for reisen til utlandet. Det er en ny slavehandel.»
Virkeligheten for de fleste unge spillerne som blir solgt fra Elfenbenskysten for å spille fotball i utlandet, er enda mer fattigdom og misbruk. I land som Malaysia, Thailand, Marokko og Tunisia, dit tusenvis av unge afrikanske fotballspillere drar, ender spillerne som oftest opp på gaten, eller sover sammen med 13 andre på et rom for å oppfylle drømmen om en fotballkarriere. Flesteparten blir utvist.
Jean-Marc Camara, en ung 14-årig ivorianer, fortalte oss i Abidjan at han nylig ble tilbudt sjansen til å spille i Nederland. En ivoriansk kvinne som bodde i Nederland tilbød ham å ta ham med til sitt nye hjemland for en avgift på rundt 2200 euro. Han hadde ikke pengene, og hun kuttet kontakten med ham. «Jeg har spart,» sier han. «Moren min har solgt huset for å få meg inn på et lokalt akademi. Jeg kan redde hele familien min fra dette livet om jeg lykkes som profesjonell. Så snart jeg har nok penger, reiser jeg. Moren min venter på det. Treneren min har bedt meg fortsette å finne kontakter i Europa.»
Liten formue
En annen unggutt som ble intervjuet, 14 år gamle Sori Emmanuel, sa at mens han spilte for juniorlandslaget til Elfenbenskyster i en internasjonal turnering i Frankrike, kom minst fire agenter til ham. «Vi er klare for å overvinne ethvert hinder for å spille i Europa," sa han. "Om det betyr at jeg må skaffe falske papirer, dra illegalt med båt eller å gå over en ørken vil jeg komme dit.» Sori hevder at han allerede har blitt tilbudt en opplæringskontrakt i den franske klubben Marseilles. En libanesisk fikser fortalte ham at han kunne tjene 600 euro i måneden, en lønn som anses som en formue for en voksen i Abidjan.
Ifølge Heather Kerr, Redd Barnas landsjef for Elfenbenskysten, er problemet nå i ferd med å bli permanent.
«Afrikanske fotballspillere dukker opp over hele verden. Et sted i Malaysia er det 12 tenåringsspillere fra Afrika som bor på ett stort rom. De håper de blir plukket ut til å spille for det lokale laget så noen vil legge merke til dem og gi dem en kontrakt. De får ikke lønn», sier hun. «Et sted i Tyskland sover en ulovlig afrikansk innvandrer på gulvet hos en av landets toppagenter, og får kun kost og losji. Han håper å få en avtale med en eller annen klubb som kan betale ham en anstendig lønn. Og et sted i Spania er det en fotballspiller som har kontrakt, men ikke den han trodde han skrev under på, som ville ført ham til en storklubb. Forholdet mellom fotball og traffickingen av tenåringer og unge menn er svært bekymringsverdig. Mange foreldre ser barna sine som "framtidige genier» som vil sikre framtiden til familien. Men de unnlater å tenke over konsekvensene av å gjøre barna deres om til varer. Dessverre er det dette de har blitt. Når hele poenget med et barns liv blir satset på en fjern fotballdrøm, blir utdannelsen og ungdommens hele framtid neglisjert og til sist frarøvet dem.»
Foreldrenes synder
Den tidligere kamerunske legenden Roger Milla, Afrikas kjæreste fotballspiller, går ett skritt videre. Han tror at foreldrene er roten til fotballens «slave»-krise.
«Det er foreldrenes skyld,» sier veteranen med tre VM-sluttspill bak seg. «De blir lurt til å tro at sønnen deres kan tjene masse penger i Europa. De tar til og med opp mer lån på huset så de kan betale for reisen til utlandet. De må stoppe dette. Hele denne slavehandelen ville opphøre om spillerne ble i de hjemlige klubbene sine for å så bli oppdaget av ekte agenter som opptrer på vegne av en europeisk klubb. Da ville de fått en ordentlig kontrakt.» Han legger til: «Hvert år drar tusenvis av spillere fra Afrika i håp om å bli den nye Didier Drogba, Samuel Eto'o eller Michael Essien, og hele tiden drar de såkalte agentene, eller menneskehandlerne, nytte av det. Når overgangssummene for europeiske spillere, særlig de vesteuropeiske, skyter i været, er det konkurranse om å finne billigere afrikanske spillere som har det samme talentet til en brøkdel av prisen til sine europeiske motstykker. Men når en afrikansk spiller gjør seg bemerket i Vest-Europa, er prisen hans den samme som engelske, italienske og spanske spillere, så klubbene prøver å sikre seg afrikanske fotballspillere som er enda yngre.
Den rustne fisketråleren hadde stoppet for å fylle drivstoff en rekke ganger langs Afrikas vestkyst før den endelig kom til havn i La Tejita på sørkysten av Tenerife, en av Kanariøyene som tilhører Spania. Som nesten alle andre fiskebåter som kommer fra det mørke kontinentet, sto det skrevet «Salme 25» på baugen. Det er en bønn om veiledning og hjelp. Båten hadde blitt utstyrt med to utvendige motorer og lastet med tønner av regnvann, salt fisk og tørre glukosekjeks.
Heftig seilas
Ombord, sammenklemt på jerndekket, ba 130 unge afrikanske menn fra Senegal, Gambia, Mali, Nigeria og Ghana om hjelp. Kapteinen på båten hadde forlatt dem til fordel for en mindre båt da skuta begynte å ta inn vann. Noen av mennene led av nedkjøling. Alle var svært uttørkede. Båten, som var skjødesløst dekket med et grønnaktig tjærelignende materiale for å holde det iskalde vannet i Atlanterhavet ute, ble delt i to da den grunnstøtte i mai i fjor.
For de nyankomne var det slutten på en forferdelig reise som kostet hver og en av dem alle pengene de eide, og trolig familiens sparepenger i tillegg. Ombord var det femten tenåringer, som senere fortalte de spanske tollmyndighetene at de skulle spille for Marseille og Real Madrid. Særlig guttene var deliriske fra mangel på mat og vann og den overveldende tropiske solen.
Myndighetene på Kanariøyene har sett båter med skjulte arbeidere komme Spanias sørligste strender i over et tiår. Nærheten er viktig. Om man drar ut fra kysten av Vest-Sahara i en liten båt og seiler hele natten, kan man se fyrtårnet på Fuerteventura om morgenen. Titusener av andre, med utgangspunkt i Libya, har stavret seg i land på Lampedusa, sør for Sicilia, i Gibraltar og Malaga, eller de har klatret over de tredobbelte lagene med piggtrådgjerder i Cuentes, en spansk enklave på nordkysten av Marokko. Hver gang de europeiske myndighetene tetter ett hull, finner afrikanerne et annet.
Gode odds
Men vestafrikanere vet at de spanske utlendingslovene er svært milde. I Spania kan man ikke holde innvandrere i varetekt i mer enn 40 dager uten at han er siktet for en forbrytelse, og innvandrere kan heller ikke sendes ut om man ikke vet hvor de kommer fra. Om de kan holde munnen lukket i en drøy måned eller feilinformere byråkratiet til de 40 dagene har gått, blir de satt på et militærfly til det spanske fastlandet med en ordre om utkastelse som aldri vil bli effektuert. Enda en redning for den svarte økonomien i Spania.
For en innvandrer er det rundt 80 prosents sjanse for å slå seg ned i Spania og Europa permanent. Det er rett og slett glimrende odds. Det er kanskje ikke overraskende at alle de femten tenåringene som håpet å spille for Real Madrid, som fortalte tollmyndighetene at de var over 18, kom seg til det spanske fastlandet hvor de raskt forsvant.
Trappeoppgangen i den regnvåte betongblokken i Clichy Sous Bois er våt av fersk urin. På bakveggen dekker et tykt lag av graffiti på både arabisk og fransk hele overflaten. Dørene og vinduene til forlatte leiligheter i hjertet av en av de verste storbyghettoene i Paris er dekket med stålplater for å holde ute husokkupanter og misbrukere. Bare på Bastille-dagen bruker innbyggerne her balkongen på toppen av tårnene av stål og betong. De drar ut fluktstoler for å få en førsteklasses utsikt til fyrverkeriet over byhimmelen.
Utopi
Utsikten fra fjortende etasje til de fjerne lysene fra La Defense og forretningsdistriktet blir delvis skjult av tykk, svart røyk som velter fram fra et brennende bildekk. Politiet kretser rundt i helikoptre og venter i de pansrede svarte Renault sedanene. De røyker og banner bak sotede vinduer. De vil nødig megle i eller forstå de mange skjebnene, språkene og fargene i gården, og politifolkene seg på avstand fra den sedvanlige blandingen av arbeidsledighet, splittede familier, skulking og narkotikalanging. Frankrike har enda ikke kommet seg etter opptøyene som feide gjennom de falleferdige kommunale bygårdene i forstedene høsten 2005 og igjen forrige måned. De oppsmuldrende tårnhøye blokkene plassert utenfor ringveiene i Paris og andre byer er et mikrokosmos av et land midt i en innvandringskrise. Arbeidsledigheten her er ofte på hele 40 prosent. I særdeleshet Clichy-sous-Bois er verre stelt enn mange andre forsteder. Den har ingen lokal politistasjon, ingen kino, ingen svømmehall, ikke noe arbeidsledighetskontor, ikke noe barnevernskontor, ingen t-bane eller lokaltogtrafikk inn i byen.
I trappen i Clichy Sous Bois sitter 17 år gamle Bernard Bass nervøst og skjelver i kulden mens sirenene uler rundt ham. Reisen hans fra Guinea-Bissau gjennom Ghana og Senegal til Tenerife førte ham til slutt til Frankrike og et gyllent løfte om å prøvespille for Metz, eller i alle fall juniorlaget til det franske førstedivisjonslaget. Prøvespillet endte som ventet i fiasko, og rett før han fylte 15, endte Bernard på gaten.
Rett i dørken
«Familien min betalte for reisen. Moren min solgte huset vårt og de to yngre brødrene mine begynte å jobbe da de var 12 for å hjelpe til å betale. Den libanesiske agenten vi betalte, sa at et fransk visum ville være umulig å få, men at jeg kunne ta båt til Frankrike. Vi dro fra Senegal. Reisen tok over to uker. En kvinne døde av solstikk ombord på båten, og de kastet henne overbord. Da vi kom til Europa, ble jeg satt i fengsel i Tenerife i en måned og deretter fløyet til fastlandet. Jeg sa til fangevokterne mine at jeg var 18, og de slapp meg løs. Jeg kom meg til Frankrike, men Metz ante ikke hvem jeg var. De truet med å melde meg til politiet. Jeg prøvespilte også ut for to av juniorlagene deres ved å skifte navn. Jeg har også prøvespilt for Dijon og St. Germain. Nå er jeg her i Clichy Sous Bois, hvor jeg sover på gulvet til en venn.»
«Jeg selger plastklokker, juleluer og lekekompasser,» legger Bernard til. «Jeg spiller fotball når jeg kan. Jeg håper fortsatt å få prøvespille igjen, men at jeg er ulovlig innvandrer er et for stort problem. Når jeg ringer hjem, bare gråter moren min. Inkassofolkene har tatt alt familien min har. Jeg har ikke engang råd til å sende hjem ti euro. Noen ganger sover jeg er i trappeoppgangen, eller så bryter vi oss inn i leilighetene som ble brukt før. De er fulle av rotter og piler over en når man sover.»
Livredde for at den illegale statusen dere skal bli avslørt, nektet mange av guttene og de unge mennene vi intervjuet i Paris å bli identifisert. En del gikk med på å bli fotografert bare om de holdt en fotball over ansiktet. Andre løp sin vei eller truet med vold bare ved synet av kameraer.
Gatehandel
Vennen hans er 17 år gamle Effa Steve, en midtbanespiller fra Ekvatorial-Guinea. Han kom også til Frankrike da han var 15 og ble lovet prøvespill for Dijon. Visumet og flyreisen ble ordnet av en bulgarsk mellommann i hjemlandet. Som Bernards mor solgte også hans mor huset sitt for å få ham til Vesten. I hans tilfelle ble det faktisk noe av prøvespillet, men han ble vraket etter å ha pådratt seg en kneskade. Siden da har han okkupert en leilighet i en høyblokk i Montrouge-området i Paris.
«Alle feiret da jeg dro fra Guinea. Moren min sa at jeg kom til å gjøre dem stolte og gi familien min alt. Hun sa jeg skulle være sterk og spille for å vinne. Visumet mitt gikk ut etter 30 dager, og Dijon sa at ikke var interessert i meg. Men jeg kom til Paris og ble der i håp om et nytt prøvespill. Det var i 2005. Jeg spiller for et amatørlag nå, men standarden er veldig høy, og jeg får ikke alltid spille. Livet mitt nå handler om å unngå å bli arrestert og å finne et sted å sove om natten. Vi tjener penger ved å selge falske Prada-vesker på markedene rundt Montparnasse. Jeg deler gulvet på en forlatt leilighet sammen med fire andre.»
«FC Barcelona har tre unge kamerunere på ungdomsblokka. Guttene er 10, 11 og 12,» sier Jean Claude Mbvoumin. Vi snakker sammen med i det knøttlille kontoret til Culture Foot Solidaire, en stiftelse opprettet for å hjelpe afrikanske ungdommer som har blitt gjenstand for trafficking eller sendt til Vesten for prøvespill i fotball, bare for å bli kastet ut av systemet.
Hør på meg
«Det er så mange som lykkes, men de kommer likevel fler og fler hvert år, og de blir stadig yngre. Tusener av gutter til Frankrike. Alt kan endres i Afrika, grenser, pass. Et stadig økende antall kommer med fly, ikke bare med båt via Kanariøyene. Månedslange visum er lett å få med bestikkelser i Afrika, men etter at de faller gjennom i prøvespillingen, blir de værende. De har ingenting å dra tilbake til. Disse guttene er helt nede i 14-årsalderen. De ender opp på gaten, i verre stand og i større fare enn de noen gang ville vært hjemme.»
Sammen med det håpløst overarbeidede og underfinansierte programmet for sosialt arbeid i Paris prøver Jean Claude, som selv er en tidligere fotballspiller fra Kamerun, å nå de guttene som står mest utsatt til. «Vi følger for øyeblikket 800 gutter i alderen 10-18. På sommeren går det bra, da kan de sove på gaten. Men nå som vinteren er her, blir de mer desperate og tyr til kriminalitet og narkotikamisbruk. De kommer hit med fagre løfter fra agentene i ørene. Alt de sitter igjen med, er lyden av politisirener og lukten av råtnende søppel i høyblokker.»
Kontoret til Jean Claude er dekket av plakater som viser dagens slaver. Tvangsarbeid i Vest-Afrika, pakistanske barn som fraktes til Persiagolfen for å være jockeyer på veddeløpskameler, thailandske barneprostituerte, brasilianske slaver som kapper ned regnskogen i Amazonas for å lage kull til stålindustrien. Ifølge mannen fra Kamerun er de afrikanske agentene og mellommennene ikke lenger interessert i å tjene penger på de beste spillerne. De bruker rett og sett familienes drømmer om at de unge mennene skal bli millionærer.
«Fotballen har dyrket fram en hel industri, og den er verdt hundrevis av millioner. Når en viktig mann i Afrika forteller en familie at sønnen deres har talent, vil familien gjøre alt for å samle inn penger så gutten kan sendes til Vesten. De selger huset, de yngste sønnene og livet sitt. Disse sårbare menneskene lures inn i et slags gjeldsslaveri i håp om et bedre liv. Det er så mange av dem fordi det er så mange desperate mennesker i verden. Disse meglerne får 3000 dollar for hvert barn, og de tilbyr seg å smugle dem ut med løfte om at de vil skrive under for en storklubb. Det er så mange gutter som har forsvunnet på denne måten. Ja, noen av guttene har virkelig talent, men de trenger ikke en agent. De trenger en mor og en far.»
En helt
Regnet hamrer ned på høyblokken Liberte Tower i den harde Paris-forstaden Saint Denis. Simon, en illegal innvandrer fra Kamerun som bare ville bli fotografert med de trælete hendene foran ansiktet, ser ut over den grå himmelen over Paris. Han forteller gråtkvalt om reisen hjemmefra i 2005. Han har bare på seg en svart høyhalset genser, og han skjelver i kulden. Joggebuksene hans er fillete og skitne. Han har ikke jakke eller genser. «Jeg kom hit for to år siden på et 30-dagers visum og drømte om å spille for Paris St. Germain. Jeg klarte det ikke. I Kamerun var jeg en fotballspiller, her kommer jeg meg ikke engang inn på de lokale amatørlagene. Familien min ventet alt av meg. Moren min leide en bar i nabolaget. De hadde laget et stort banner som ønsket meg lykke til og sa at de var stolte av meg. Etter at klubben sa nei, var jeg for skamfull til å dra tilbake, så jeg ble igjen ulovlig. Jeg sier til moren min at jeg snart skal sende penger hjem for å betale agenten. Jeg sier til henne at jeg spiller bra. Hun tror at jeg lykkes her. Livet mitt er denne leiligheten jeg okkuperer. Jeg snubler over narkomane i døråpningen og tjener så vidt til livets opphold ved å selge frukt. Dette er ikke noen drøm for en afrikaner, å lide og sulte i kulden. Jeg ser inn vinduene til butikkene og de store hotellene og lurer på hva som kreves for å komme på den andre siden. Jeg føler meg fordømt, at livet mitt er håpløst. Jeg er atten år gammel, og i landsbyen min i Kamerun er jeg en helt.»
Oversatt av Sten j. McNeill Ånnerud
Tips en venn