Finansiering av filmen var et stort problem, og bare fire måneder tidligere fikk filmen hard medfart da den ble vist på Sithengi filmfestival i Cape Town. Filmens framstilling av svarte var for negativ. Sosial elendighet hadde man sett nok av på film. De negative reaksjonene til tross, Tsotsi kapret kritikerprisen, og har siden gått seiersgangen på internasjonale filmfestivaler.
God internasjonal film
Fra å være et ubetydelig land i filmsammenheng, har Sør-Afrika sakte men sikkert begynt å gjøre seg bemerket internasjonalt. «U-Carmen eKhayelitsha», vant i 2004 Gullbjørnen i Berlin, og Hotel Rwanda, en internasjonal samproduksjon med Sør-Afrika i spissen, kapret en rekke internasjonale priser og ble i fjor nominert til tre Oscar. Optimismen i Sør-Afrikas filmindustri er økende. Tsotsi ble i sin helhet laget av et Sørafrikansk team på både skuespiller og produksjonssiden, og regissør Jonathan Parkinson som er tilknyttet Fresh Eye Films, et av Sør-Afrikas mest anerkjente filmproduksjonsselskap håper at Tsotsis suksess vil få myndighetene til å øynene opp for den lokale filmindustriens potensial. Han påpeker at Tsotsi er den første Sørafrikanske filmen som «ikke bare er en god Sør- Afrikansk film, men også en god internasjonal film».
I Sør-Afrika er det i all hovedsak tre hovedaktører som styrer filmindustrien; Handelsdepartementet, kulturdepartementet og The National film and video foundation. Det har av lokale regissører lenge vært etterlyst en felles visjon for filmindustrien. De tre aktørenes svært forskjellige ståsted i forhold til økonomiske interesser, ansettelser, antall årlige produksjoner og kulturelle aspekter knyttet til film, lager vanskeligheter for filmbransjen, påpekte journalist og filmkritiker Sulona Reddy i den sørafrikanske ukeavisen Mail & Guardian. De tre aktørene etterlyser ofte vidt forskjellige ting fra filmer de finansierer. Økonomiske aspekter settes opp mot spørsmål om kunstnerisk integritet. Kritikken til tross, undersøkelser viser at ansatte i den kommersielle filmindustrien økte fra 4000 i 1995 til om lag 20 000 i 2005.
Hollywood viser interesse
Bakgrunnen for den store veksten i filmbransjen kan blant annet tilegnes handelsdepartementet, som har gitt produksjonen av utenlandske og lokale filmer med et stort budsjett gunstige økonomiske betingelser i form av lettelser på produksjonskostnader. Dette forutsetter at produksjonsselskapet er Sørafrikansk, eller er registrert i Sør-Afrika. I tillegg til det økonomiske aspektet, har det blitt satset sterkt på å markedsføre Sør-Afrika internasjonalt som et gunstig land å produsere film i. Lave kostnader, god infrastruktur, dyktige engelsktalende bransjefolk, gode teknikere, bra værforhold og variert landskap trekkes fram som sterke argumenter for å tiltrekke filmproduksjon. Tiltakene har allerede vekket Hollywoods oppmerksomhet. «Country of my Skull», en film med Samuel L. Jackson og Juliette Binoche, som omhandler det såkalte forsoningsoppgjøret etter apartheidregimets fall, og «Ask the Dust» en film med Donald Sutherland og Selma Hayek, hvor handlingen er satt til 1930-tallets Los Angeles, ble filmet i Cape Town, som sammen med Johannesburg blir sett på som Sør-Afrikas fremste filmbyer. Førstnevnte ligger imidlertid et steg foran Johannesburg fordi et enormt filmstudio med høy internasjonal standard, Dreamworld Film City, er under konstruksjon. Det er forespeilet at studioet vil kunne skape opp til åtte tusen jobber når det er ferdigstilt. Johannesburg kan på sin side skilte med å være tilholdssted for over to tredjedeler av landets fjernsynsproduksjonsselskaper.
Sosialt ansvar vs. eskapisme
Til tross for myndighetenes progressive økonomiske tiltak rundt filmproduksjon, møter Sørafrikanske regissører på et tilbakevendende dillemma. Det handler ikke om økonomi, men om filmenes innhold. Sørafrikansk film har tradisjonelt sett i stor grad blitt brukt som et redskap for sosial og politisk propaganda. Tilhengerne av denne typen film argumenterer for at filmskapere må ha et sosialt ansvar og at det er umoralsk å bruke film som ren eskapisme når landet sliter med enorme sosiale problemer. Den nybakte Oscarvinneren Gavin Hood begynte karrieren som regissør med å lage nettopp denne typen filmer. Han laget pedagogiske kortfilmer for helsedepartementet, men gikk etter hvert over til fjernsyn før han endte opp med å lage spillefilmer. Det er imidlertid en del som tyder på at det lokale publikum er lei av å konstant bli eksponert for sine egne problemer på kino. «Yesterday», en film som omhandler Sør-Afrikas aids-problematikk slo ikke an i hjemlandet til tross for at Leleti Khumalo, en populær skuespiller spilte hovedrollen.
I god, sørafrikansk tradisjon, er Tsotsi en film med stort sosialt engasjement. Den omhandler blant annet fremveksten av et ekstremt klasseskille. I et land som fortsatt sliter med etterdønningene av apartheid, er det i tillegg til hiv og aids-problematikk det økende klasseskillet som skaper størst bekymringer blant folk. «Det har kommet en ny form for apartheid», påpeker Hoods assistent Brian Letlhabane. «Nå handler det om klasse». Et tankevekkende eksempel på det økende klasseskillet er at salget av nye BMW-biler pr innbygger er blant det høyeste i verden samtidig som om lag 40 prosent av befolkningen er arbeidsledig.
Et godt manus
Tsotsi er imidlertid ikke kun en film om klasseskille og sosiale problemer. Som andre gode filmer, ligger styrken i et godt manus. Garth Holmes, overhode på Sør-Afrikas ledende film og drama skole AFDA, påpeker noe humoristisk at et godt innhold er essensielt: «Filmdistribusjon er underordnet innhold. Fravær av innhold er som gode puber uten øl». Som regissør er Gavin Hood klar over viktigheten av et godt manus. Han ble umiddelbart begeistret over manuset til Tsotsi: «Jeg elsker universelle historier som overgår de opprinnelige rammene. Derfor elsket jeg Tsotsi. Det er en universell historie om overgangen fra ungdom til voksen som hever seg over etnisitet. Svarte amerikanere har fortalt meg at det er godt å se en film om mennesker som tilfeldigvis er svarte, i motsetning til en film om svarte mennesker.»
Suksess på hjemmebane
I tillegg til å være en hit på internasjonale filmfestivaler, og nå nylig på Oscarutdelingen, har Tsotsi blitt en stor suksess i Sør-Afrika. Til tross for en dyster ramme rundt fortellingen, handler den ifølge Hood til syvende og sist om «menneskets hjerte», noe som tydeligvis har slått an også på hjemmebane. Ettersom flesteparten av Sør-Afrikas kinoer ligger i kjøpesentre i velstående forsteder med dårlig transport til de befolkningsrike, fattigere townshipene, er målestokken for en films popularitet ofte å finne på gaten, og ikke nødvendigvis i kinostatistikken. En indikator på at filmen virkelig har nådd fram til det lokale publikumet er som følger: Tsotsi har danket ut de siste store Hollywood filmene på piratkopimarkedet, og er i skrivende en av de mest etterspurte Dvd-ene på Johannesburgs gater.
Tips en venn